Brødrene Kent og Cato i Donkeyboy framstilte bestemor som telesexvertinne. Er det noe rart hun lånte dem to hundre tusen kroner?
PRANKSTERS: Cato og Kent er ikke fremmede for å utsette venner og familie for drøye pek. Aldri glem igjen mobilen din når disse gutta er i nærheten. Foto: LARS MYHREN HOLAND
DAGBLADET FREDAG: Denne saken er hentet fra ukas fredagsbilag.
DE ØVER I SIN EGEN VERDEN, hodetelefoner på ørene. Lyden av trommesettet og ingenting annet dundrer gjennom det lyse øvingslokalet. På et bord litt bortenfor ligger plastkniver, bananer og annen mat i varierende forfatning.
Gårsdagens tørre brød og baconost ble frokosten for Kent (27) da han dukka opp her noen timer tidligere. Den yngste Sundberg-broren og én femtedel av Donkeyboy er et tilbakelent vesen, sitter oppe til halv to om natta med dataspill for så å ramle ut av senga rett før han skal av sted. Motpolen, storebror Cato (30), legger seg elleve, står opp tidlig, spiller dataspill til havregrynene og ringer Kent for å få ham opp. Popstjernehverdagen har ankommet.
I 2005 startet brødrene Donkeyboy sammen med barndomskompisen Thomas Drabløs. Fire år senere og to bandmedlemmer og en mye omtalt gjestevokalist rikere, toppet de listene med «Ambitions» og «Sometimes», mottok tre Spellemannspriser og solgte 115 000 eksemplarer av debutalbumet «Caught In A Life». Nylig traff singelen «City Boy» toppen av listene i både Norge og Danmark, og i dag slippes omsider andreskiva «Silver Moon».
LIKEVEL HAR FORBLØFFENDE lite endret seg. Barndomshjemmet i Drammen er fortsatt basen deres, der hvor vennene alltid kan komme inn uten å banke på først. Musikkstudioet er stadig foreldrenes kjeller. De flytta ut, men kjøpte hus sammen rett over gata, to etasjer på 75 kvadrat hver, Cato og samboeren Mari nede, Kent oppe. Brødrene har bare bodd fra hverandre i ett år, da Cato var i militæret.
- ...men han kom hjem i hæljene, flirer Kent.
Han snakker ikke like ofte eller mye som storebroren, men kommer ofte inn som en poengtert punchline fra venstre
flanke.
- Dere savnet hverandre?
Cato drar litt på det, med det myke, hoppende talemålet sitt:
- Vel, de orda der er litt sånn fjernt for oss. Det er brodern, på en måte. Han bare er der, og jeg bare er her...
Punchline fra Kent:
- Det er som å ha ei bikkje.
SELV OM DE KAN HA ULIKE døgnrytmer og filosofier når det kommer til rot på vaskerommet (Cato må ha det ryddig, mens Kent «er jo bare der når jeg driver med klea») er de usedvanlig synkroniserte i livene sine ellers. Da Kent plukka opp golfkølla, gjorde Cato det samme. Med musikken var det omvendt.
- Det var Cato som begynte å spille gitar, og som lillebror begynner du å spille gitar, du og, forklarer Kent.
En dag i 2006 kom mailen om at de var på anbefalingslista til Urørt. «Er'e mulig? Nå ligger'n der!» Siden den gang har de satsa på musikken, selv om de ikke alltid har kunnet gjøre det på heltid. Far og bestefar drev et elektrikerfirma, og familiebedriften var lenge brødrenes levebrød også. Cato kunne trives med å sitte og koble i sikringsskap på vinteren med radioen på, men:
- Det verste er 40 varmegrader oppunder et loft som er en halvmeter høyt, og du har på deg regndrakt for ikke å få glassvatten på deg. Så krabber du inn og ligger der tre og en halv time. Så er det lunsj, og så tre og en halv time igjen. DEN er ille. Jeg har mange dager på de greiene, noen hundre loft, sier Cato.
Kent tror likevel rørleggere har det verre, med all kloakken.
- Kanskje, sier Cato.
- Men jeg jobbet i tre år på Slippen, et skipsverksted her nede. Tre stykker døde mens jeg jobbet der. En fikk en livbåt over seg. Han andre datt til vanns med sveiseapparatet rundt seg og druknet. Den siste var en som fikk acetylengass oppunder buksebeinet. Så tok han fyr.
TROSS FARENE PÅ SLIPPEN, det er Kent som drar på seg arbeidsskadene. Han har et arr på armen etter å ha blitt operert for senebetennelse. Den endte elektrikerkarrieren, førte ham fra gitar til keyboard.
Og midt under intervjuet må han reise seg.
- Jeg står litt, jeg. Jeg har prolaps, skjønner du, så jeg får litt vondt av å sitte lenge.
Han har heist opp pulten i studioet hjemme, så han skal bli bra fortere.
- I studio har jeg alltid sittet lavt og bøyd. Jeg spiller mye golf også, har nok hatt litt feil sving. Det presser mot en nerve, er ikke kjempevondt, men irriterende.
Brødrene har en humoristisk sans som kan være utfordrende for omgivelsene. Et eksempel: Cato og fetteren var på byen for et par år siden. Ei jente fetteren ikke hadde sett på lenge dukka opp, og de to prata lenge.
- Jeg kjente'a litt og hadde tilfeldigvis telefonnummeret. Og han sa «Å nei, få det! Jeg vi'kke hjem!» Fem om morran formulerer han en melding, noe som er det verste du kan gjøre. Det kommer ikke noe svar, og da bare skjønner man, «ok, dette er tapt».
Det kunne endt der, men noen dager seinere lånte Cato en telefon med et nummer fetteren ikke kjente, skrev: «Hei, kjempehyggelig at du sendte melding! Du sendte på jobbtelefonen min, så jeg har ikke fått svart deg. Jeg har dessverre type, men det er ikke sikkert det varer lenge.»
Cato gliser.
- Og så blunketegn, he-he.
Fetteren gikk fem på. Snart fikk Cato en sms: «Der banka det inn melding fra hu!»
- Jeg sendte tilbake: «Kjempefint! Svar, nå har du noe på gang.» Etter noen timer kom det inn melding til henne på nummeret jeg sendte fra. Jeg printa den ut og ramma den inn i stua mi.
RESTEN HAR DE FANGET PÅ webcam. Selvsagt. Fetteren som er på besøk, «så glad at han plystrer», ifølge Cato. Tidspunktet hvor han får øye på den innrammede smsen. Stillheten som følger. Ett sekund. Tre sekunder. Fem sekunder. Og så: Forvirret latter, som gradvis glir over i et molefonkent ansiktsuttrykk.
- Jeg synes det er morsomt å se uttrykket til mennesker når de ikke helt skjønner hva som skjer. «Sendte jeg til deg?» Han klarer ikke å koble. Men han ble veldig skuffa, så jeg fikk litt dårlig samvittighet
etterpå.
En kjapp guide til andre tabber som bør unngås i brødrenes nærvær:
1. Levne mobilen ubevoktet (Cato byttet ut nummeret til Thomas' kjæreste med sitt eget og sendte kinky meldinger).
2. Ikke lukke Facebook-profilen før man går på do («Det var ikke feil å se seg selv i speilet i dag»).
3. Aldri, aldri stille opp i en kortfilm uten å ha lest manus først.
- Altså, det var jo et skoleprosjekt, men det gikk så langt at læreren vår kalte det en pornofilm, sier Kent om filmen hvor de fikk bestemoren til å framstå som telesexvertinne ved navn «Gry Doris», uten at hun nødvendigvis var helt klar over det selv.
De har alltid fått henne med på sånne ting. Det var hun som danset i den første musikkvideoen deres, og da pengene fra elektrikerjobben ikke strakk til, var det hun som investerte i karrieren deres.
- Hvor mye bidro hun med?
- To hundre tusen.
Foreløpig har ikke bestemoren, også bosatt i nabohuset, krevd pengene tilbake.
Som Cato sier: - Hadde vi visst at «nå må hun ha dem» så hadde vi gjort alt vi kunne for det, men jeg tru'kke hu vil det, hvis du skjønner? Hun synes det er litt morsomt å ha hjulpet oss, og hun ser at det er en hard bransje.
DE SOM TROR AT DONKEYBOY er blitt rike på hitlåter, albumsalg og utsolgte konserter, må tro om igjen.
- Vi har brukt opp alle pengene våre og alt vi har tjent opp på andrealbumet. Det er null og niks igjen. Det kan virke som man tjener mye, ikke sant, men alt er borte. Jeg vet ikke om vi kan si hvor mye albumet koster en gang. Det hadde blitt et lite hus, sier Cato.
Å polere popmusikk koster både tid og penger. Kent formulerer det slik:
- Vi har brukt veldig mye på miksing denne gangen.
De har lange dager. Mens Cato er tidlig oppe, starter Kent gjerne i tolv-ett-tida og kan bli sittende utover kvelden. Vennene ser ikke så mye til dem som de pleide, selv om de i blant samles for Playstation-kvelder eller det årlige julebordet.
BANDET ER OFTE UTE OG spiller i helgene når folk flest har fri. Skal brødrene koble av, går det ofte i dataspill. Adrenalinrushene i «Call of Duty: Black Ops» holder dem våkne («hvis du spiller det veldig seint så får du jo faen ikke sove» sier Kent) mens det kreative byggespillet «Minecraft» er avslapning. Til havregrøten i morges bygde Cato en bro i verdenen de deler, mens Kent satt oppe natta før for å konstruere et fly. De sammenligner det nitidige byggearbeidet i spillet med hvordan det føles å sitte i studio og skru frem en låt som «røsker i sjela».
- Det er ikke noe konkurranseinstinkt, det er mer følelsen av å ha fått til noe kreativt, sier Cato.
De er hjemmekjære, men følger ikke etableringsløpet helt ut. Kent er reservepappa for kjærestens unge iblant («det er litt slitsomt med unger innimellom ...
man kan ta det litt etter hvert»), mens Cato og samboeren ikke har noen umiddelbare planer om familieforøkelse.
- Man tenker jo selvfølgelig på det. Jeg har sagt til henne at «du er klar over hva slags jobb jeg har nå for tida, det er mye reising og sånne ting», men jeg føler ikke det ville vært noen hindring.
Kent bryter inn:
- Hun fikk en trøstegave, og det var den bikkja.
Cato nikker.
- Det er forsmak, ikke sant. Vi har blitt veldig glade i den bikkja. Knerten, heter'n. Det er en hann-chihuahua som er større enn en vanlig en, så den har formen av en hund, på en måte. For Kents del har Knerten en liten ulempe.
- Den driter og pisser over alt, unntatt i deres leilighet. Kommer den opp til meg er det drit på gulvet etter ti minutter.
Mens Kent kan bli værende på en fest i ny og ne, har ikke Cato vært på byen på tre år. Lufter heller Knerten.
- Nå i det siste har jeg begynt å ta et glass vin til Minecraft'en.
Han er ikke helt komfortabel med steder hvor mange folk er samlet, føler det blir uoversiktlig.
- Så det er ganske ironisk at man holder på med dette her. Jeg pleide å måtte sende Kent inn for å hente kebab hvis vi bestilte det.
SELV OM DE KAN BLI GJENKJENT hjemme i Drammen, går de fortsatt relativt anonymt på gata i Oslo. Men der gjestevokalist Linnea Dale tok mye av rampelyset i forrige omgang, må de selv bli mer synlige nå. Kjendisbiten er det verste med jobben, føler brødrene. De sier nei til røde løpere og kjendisprogrammer på TV. Få ting gjør dem mer fornøyde enn at listetoppen i Danmark kom uten at folk vet hvem de er eller hvordan de ser ut.
- Musikken vår ... Den dagen den ikke bærer seg sjøl, skal jeg spille «Minecraft» på heltid, sier Cato.
- Leve av det, spøker Kent.
- Det kommer til å ta av.
Gårsdagens tørre brød og baconost ble frokosten for Kent (27) da han dukka opp her noen timer tidligere. Den yngste Sundberg-broren og én femtedel av Donkeyboy er et tilbakelent vesen, sitter oppe til halv to om natta med dataspill for så å ramle ut av senga rett før han skal av sted. Motpolen, storebror Cato (30), legger seg elleve, står opp tidlig, spiller dataspill til havregrynene og ringer Kent for å få ham opp. Popstjernehverdagen har ankommet.
I 2005 startet brødrene Donkeyboy sammen med barndomskompisen Thomas Drabløs. Fire år senere og to bandmedlemmer og en mye omtalt gjestevokalist rikere, toppet de listene med «Ambitions» og «Sometimes», mottok tre Spellemannspriser og solgte 115 000 eksemplarer av debutalbumet «Caught In A Life». Nylig traff singelen «City Boy» toppen av listene i både Norge og Danmark, og i dag slippes omsider andreskiva «Silver Moon».
LIKEVEL HAR FORBLØFFENDE lite endret seg. Barndomshjemmet i Drammen er fortsatt basen deres, der hvor vennene alltid kan komme inn uten å banke på først. Musikkstudioet er stadig foreldrenes kjeller. De flytta ut, men kjøpte hus sammen rett over gata, to etasjer på 75 kvadrat hver, Cato og samboeren Mari nede, Kent oppe. Brødrene har bare bodd fra hverandre i ett år, da Cato var i militæret.
- ...men han kom hjem i hæljene, flirer Kent.
Han snakker ikke like ofte eller mye som storebroren, men kommer ofte inn som en poengtert punchline fra venstre
flanke.
- Dere savnet hverandre?
Cato drar litt på det, med det myke, hoppende talemålet sitt:
- Vel, de orda der er litt sånn fjernt for oss. Det er brodern, på en måte. Han bare er der, og jeg bare er her...
Punchline fra Kent:
- Det er som å ha ei bikkje.
SELV OM DE KAN HA ULIKE døgnrytmer og filosofier når det kommer til rot på vaskerommet (Cato må ha det ryddig, mens Kent «er jo bare der når jeg driver med klea») er de usedvanlig synkroniserte i livene sine ellers. Da Kent plukka opp golfkølla, gjorde Cato det samme. Med musikken var det omvendt.
- Det var Cato som begynte å spille gitar, og som lillebror begynner du å spille gitar, du og, forklarer Kent.
En dag i 2006 kom mailen om at de var på anbefalingslista til Urørt. «Er'e mulig? Nå ligger'n der!» Siden den gang har de satsa på musikken, selv om de ikke alltid har kunnet gjøre det på heltid. Far og bestefar drev et elektrikerfirma, og familiebedriften var lenge brødrenes levebrød også. Cato kunne trives med å sitte og koble i sikringsskap på vinteren med radioen på, men:
- Det verste er 40 varmegrader oppunder et loft som er en halvmeter høyt, og du har på deg regndrakt for ikke å få glassvatten på deg. Så krabber du inn og ligger der tre og en halv time. Så er det lunsj, og så tre og en halv time igjen. DEN er ille. Jeg har mange dager på de greiene, noen hundre loft, sier Cato.
Kent tror likevel rørleggere har det verre, med all kloakken.
- Kanskje, sier Cato.
- Men jeg jobbet i tre år på Slippen, et skipsverksted her nede. Tre stykker døde mens jeg jobbet der. En fikk en livbåt over seg. Han andre datt til vanns med sveiseapparatet rundt seg og druknet. Den siste var en som fikk acetylengass oppunder buksebeinet. Så tok han fyr.
TROSS FARENE PÅ SLIPPEN, det er Kent som drar på seg arbeidsskadene. Han har et arr på armen etter å ha blitt operert for senebetennelse. Den endte elektrikerkarrieren, førte ham fra gitar til keyboard.
Og midt under intervjuet må han reise seg.
- Jeg står litt, jeg. Jeg har prolaps, skjønner du, så jeg får litt vondt av å sitte lenge.
Han har heist opp pulten i studioet hjemme, så han skal bli bra fortere.
- I studio har jeg alltid sittet lavt og bøyd. Jeg spiller mye golf også, har nok hatt litt feil sving. Det presser mot en nerve, er ikke kjempevondt, men irriterende.
Brødrene har en humoristisk sans som kan være utfordrende for omgivelsene. Et eksempel: Cato og fetteren var på byen for et par år siden. Ei jente fetteren ikke hadde sett på lenge dukka opp, og de to prata lenge.
- Jeg kjente'a litt og hadde tilfeldigvis telefonnummeret. Og han sa «Å nei, få det! Jeg vi'kke hjem!» Fem om morran formulerer han en melding, noe som er det verste du kan gjøre. Det kommer ikke noe svar, og da bare skjønner man, «ok, dette er tapt».
Det kunne endt der, men noen dager seinere lånte Cato en telefon med et nummer fetteren ikke kjente, skrev: «Hei, kjempehyggelig at du sendte melding! Du sendte på jobbtelefonen min, så jeg har ikke fått svart deg. Jeg har dessverre type, men det er ikke sikkert det varer lenge.»
Cato gliser.
- Og så blunketegn, he-he.
Fetteren gikk fem på. Snart fikk Cato en sms: «Der banka det inn melding fra hu!»
- Jeg sendte tilbake: «Kjempefint! Svar, nå har du noe på gang.» Etter noen timer kom det inn melding til henne på nummeret jeg sendte fra. Jeg printa den ut og ramma den inn i stua mi.
RESTEN HAR DE FANGET PÅ webcam. Selvsagt. Fetteren som er på besøk, «så glad at han plystrer», ifølge Cato. Tidspunktet hvor han får øye på den innrammede smsen. Stillheten som følger. Ett sekund. Tre sekunder. Fem sekunder. Og så: Forvirret latter, som gradvis glir over i et molefonkent ansiktsuttrykk.
- Jeg synes det er morsomt å se uttrykket til mennesker når de ikke helt skjønner hva som skjer. «Sendte jeg til deg?» Han klarer ikke å koble. Men han ble veldig skuffa, så jeg fikk litt dårlig samvittighet
etterpå.
En kjapp guide til andre tabber som bør unngås i brødrenes nærvær:
1. Levne mobilen ubevoktet (Cato byttet ut nummeret til Thomas' kjæreste med sitt eget og sendte kinky meldinger).
2. Ikke lukke Facebook-profilen før man går på do («Det var ikke feil å se seg selv i speilet i dag»).
3. Aldri, aldri stille opp i en kortfilm uten å ha lest manus først.
- Altså, det var jo et skoleprosjekt, men det gikk så langt at læreren vår kalte det en pornofilm, sier Kent om filmen hvor de fikk bestemoren til å framstå som telesexvertinne ved navn «Gry Doris», uten at hun nødvendigvis var helt klar over det selv.
De har alltid fått henne med på sånne ting. Det var hun som danset i den første musikkvideoen deres, og da pengene fra elektrikerjobben ikke strakk til, var det hun som investerte i karrieren deres.
- Hvor mye bidro hun med?
- To hundre tusen.
Foreløpig har ikke bestemoren, også bosatt i nabohuset, krevd pengene tilbake.
Som Cato sier: - Hadde vi visst at «nå må hun ha dem» så hadde vi gjort alt vi kunne for det, men jeg tru'kke hu vil det, hvis du skjønner? Hun synes det er litt morsomt å ha hjulpet oss, og hun ser at det er en hard bransje.
DE SOM TROR AT DONKEYBOY er blitt rike på hitlåter, albumsalg og utsolgte konserter, må tro om igjen.
- Vi har brukt opp alle pengene våre og alt vi har tjent opp på andrealbumet. Det er null og niks igjen. Det kan virke som man tjener mye, ikke sant, men alt er borte. Jeg vet ikke om vi kan si hvor mye albumet koster en gang. Det hadde blitt et lite hus, sier Cato.
Å polere popmusikk koster både tid og penger. Kent formulerer det slik:
- Vi har brukt veldig mye på miksing denne gangen.
De har lange dager. Mens Cato er tidlig oppe, starter Kent gjerne i tolv-ett-tida og kan bli sittende utover kvelden. Vennene ser ikke så mye til dem som de pleide, selv om de i blant samles for Playstation-kvelder eller det årlige julebordet.
BANDET ER OFTE UTE OG spiller i helgene når folk flest har fri. Skal brødrene koble av, går det ofte i dataspill. Adrenalinrushene i «Call of Duty: Black Ops» holder dem våkne («hvis du spiller det veldig seint så får du jo faen ikke sove» sier Kent) mens det kreative byggespillet «Minecraft» er avslapning. Til havregrøten i morges bygde Cato en bro i verdenen de deler, mens Kent satt oppe natta før for å konstruere et fly. De sammenligner det nitidige byggearbeidet i spillet med hvordan det føles å sitte i studio og skru frem en låt som «røsker i sjela».
- Det er ikke noe konkurranseinstinkt, det er mer følelsen av å ha fått til noe kreativt, sier Cato.
De er hjemmekjære, men følger ikke etableringsløpet helt ut. Kent er reservepappa for kjærestens unge iblant («det er litt slitsomt med unger innimellom ...
man kan ta det litt etter hvert»), mens Cato og samboeren ikke har noen umiddelbare planer om familieforøkelse.
- Man tenker jo selvfølgelig på det. Jeg har sagt til henne at «du er klar over hva slags jobb jeg har nå for tida, det er mye reising og sånne ting», men jeg føler ikke det ville vært noen hindring.
Kent bryter inn:
- Hun fikk en trøstegave, og det var den bikkja.
Cato nikker.
- Det er forsmak, ikke sant. Vi har blitt veldig glade i den bikkja. Knerten, heter'n. Det er en hann-chihuahua som er større enn en vanlig en, så den har formen av en hund, på en måte. For Kents del har Knerten en liten ulempe.
- Den driter og pisser over alt, unntatt i deres leilighet. Kommer den opp til meg er det drit på gulvet etter ti minutter.
Mens Kent kan bli værende på en fest i ny og ne, har ikke Cato vært på byen på tre år. Lufter heller Knerten.
- Nå i det siste har jeg begynt å ta et glass vin til Minecraft'en.
Han er ikke helt komfortabel med steder hvor mange folk er samlet, føler det blir uoversiktlig.
- Så det er ganske ironisk at man holder på med dette her. Jeg pleide å måtte sende Kent inn for å hente kebab hvis vi bestilte det.
SELV OM DE KAN BLI GJENKJENT hjemme i Drammen, går de fortsatt relativt anonymt på gata i Oslo. Men der gjestevokalist Linnea Dale tok mye av rampelyset i forrige omgang, må de selv bli mer synlige nå. Kjendisbiten er det verste med jobben, føler brødrene. De sier nei til røde løpere og kjendisprogrammer på TV. Få ting gjør dem mer fornøyde enn at listetoppen i Danmark kom uten at folk vet hvem de er eller hvordan de ser ut.
- Musikken vår ... Den dagen den ikke bærer seg sjøl, skal jeg spille «Minecraft» på heltid, sier Cato.
- Leve av det, spøker Kent.
- Det kommer til å ta av.
