ALBUM: Det er rart hvordan Annbjørg Lien hele tida klarer å toppe seg sjøl. Snaut tre år etter at hun og samboer Bjørn Ole Rasch ga ut sitt første album under begges navn, «Come Home», er hun tilbake som soloartist.

Men sjøl om det nå er bare Liens navn som står på coveret, er Rasch like involvert som sist - både som musiker, komponist og produsent.

Men det er hun som er merkevaren.

Verdensmusikk

«Come Home» var en flørt med verdensmusikk, akkurat som flere tidligere plater har vært det - kanskje sterkest på «Prisme» (1996) og «Baba Yaga» fra 1999.

Det er mange folkemusikere som blander Østens og Vestens kulturer, men jeg tør påstå at ingen gjør det akkurat som Lien og Rasch.

I bunnen ligger alltid nordisk folkemusikk, noe som understrekes av at svenske Orsa Spelmän også bidrar.

Men de har neppe dratt det så langt ut som her, og spesielt på åpningen «Tareq», i «The Trapezian», «Natten» (med tekst av André Bjerke og Lien) og på tampen i «Til» (med tekst av Jakob Sande).

«Needles Eye» er rein folkrock, og det svinger som bare det.

Synger

Sjøl spiller Lien hardingfele, flatfele og nøkkelharpe - i tillegg til at hun synger både på norsk og engelsk.

Det gjorde hun også på tittellåten på «Come Home». Her gjør hun det så elegant og vakkert at hun gjerne kunne sunget på flere.

Nepal

Med seg har de også tre nepalske musikere på fløyte, tabla og sang/nepalesisk harmonium, mens Hans Fredrik Jacobsen som vanlig spiller fløyte. Kristiansand Strykekvartett bidrar også på flere av låtene, i avsluttende «Psalm» sammen med Mannskoret Gaasehud.

Khoom Loy er det thailandske navnet på Østens svevende lanterner, som symboliserer kunnskap, veiledning og gode ønsker.

Men musikalsk er låten med samme navn pussig nok sterkt irskinspirert, attpåtil med engelsk sang - av Lien og Pat Broaders.

Annbjørg Lien Band spiller i Nøtterøy i kveld, fredag 2. mars.