- Søren også! Jeg som hadde tenkt å imponere dere.

Det er ennå morgen i Lille Tøyen Hageby. Programleder Kristin Skogheim har invitert på tidlig lunsj på sitt eget kjøkken, men kommet tjue minutter for seint fordi det tar tid å bli foto-pen så tidlig om morgenen.

Hun har tilbudt seg å lage kaffe og te, ombestemt seg, og begynt på hjemmelaget brus i stedet. Og da, akkurat mens hun forklarer hvor greit det er å ha en maskin som lager brus hvis man tilfeldigvis får lyst på boblesaft, går det galt. Noe blandes i feil rekkefølge. Programlederen blir stående midt inne i en liten fontene av boblende gul, hjemmelaget væske. Hun sukker og setter på kaffemaskinen.

- Beklager, altså, jeg er litt utafor. Det er første gang jeg er ute av senga på en uke.

- Jaså?

- Jeg har hatt influensa. Du vet sånn at du bare ligger og griner i senga. Jeg tror det er kroppen min som prøver å fortelle meg noe.

Denne vinteren er hun i gang igjen. Hver tirsdag bor hun et døgn hos en kjendis. Tanken er at samtalene blir hakket mer ekte hvis de foregår i sokkelesten eller badekåpe. Og etter alle badekåpeintervjuene suste programleder Kristin Skogheim videre, til intense uker i klipperommet. Vi snakker om en dame som ikke klarer å begrense seg til bare én rolle.

- Det har alltid vært min utfordring. Jeg tar ting ganske greit. Og når man ikke har ett spesifikt talent, men kunne gjort mye, er det vanskelig å finne en retning. Livet må finne retningen for meg. Det er ikke alltid like enkelt.

- Så hva er planen framover?

- Nei, erru gæern. Det aner jeg ikke.

Samboeren har advart på forhånd. Kristin vet ikke helt hva hun vil. Eller, hun vil alt på en gang. Talentene er så mange at det er vanskelig å rendyrke bare ett. Hun har skuespillerutdanning fra Teaterhøyskolen, humorerfaring fra Melonas-tida, Gullruten for beste programleder, og innimellom har hun skrevet manus til den siste Knerten-filmen.

- Det hadde vært fint å ha en plan. Eller i hvert fall en retning. Men det er jo mange måter å ha mål i livet på, og jeg har ikke egentlig noen klar idé om hvor jeg vil. Målet mitt er bare å bli lykkelig.

- Er du lykkelig, da?

Det blir helt stille. Hun spiser marsipankake, hakker løs på den røde marsipanrosen. Vitser litt om den. Så blir hun stille igjen.

- Må jeg svare på det, altså? Det er et veldig vanskelig spørsmål. Jeg har det jo bra. Og jeg får sånne små lykkefølelser innimellom. Men ...

Hun ommøblerer ordene i munnen, knar dem fram og tilbake. Prøver å få resonnementet til å henge sammen - hun vil jo ikke klage, absolutt ikke. Hun har en familie hun er veldig glad i, en spennende karriere, hun bor akkurat der hun vil. Nylig kjøpte hun til og med hytte.

- Men lykkelig, nei, det kan jeg vel ikke si at jeg er. Jeg har jobba for mye og vært for lite hjemme til at jeg kan si at jeg er lykkelig.

Hun har sett forskning som viser at småbarnsforeldre er de lykkeligste. Selv synes hun det er vanskelig å tro, sånn når man er midt oppi det.

- Man føler jo verken at man er god nok mor, god nok kjæreste eller god nok på jobb. Nei, jeg har nok stressa for mye til å være lykkelig.

Samtidig virker livet hennes ganske greit, sett fra utsiden. Hun har vært flink på skolen uten egentlig å gjøre lekser, kom inn på Teaterhøyskolen på første forsøk, og har altså allerede en Gullrute i lomma. Har det rett og slett vært litt ... motstandsløst?

- Jeg føler ikke at livet er en dans på roser, akkurat. Jeg har ikke fått ting opp i fanget, jeg har jobba sinnssykt hardt.

Noe strammer seg rundt øynene hennes.

- Noen har mye ytre motstand, de opplever sykdom eller at folk dør. Jeg har vært heldig der. Men jeg har hatt indre motstand i stedet. Jeg må hele tiden jobbe mot meg selv.

- Hvordan da?

- Jeg har aldri følt at jeg konkurrerer med andre. Min største motstander er meg selv. Og det er de indre demonene som er problemet. Jeg blir aldri helt fornøyd med det jeg gjør. Og det er veldig, veldig slitsomt i lengden.

Hun tar en pause, de stramme linjene forsvinner langsomt.

- Det er derfor jeg jobber med lett underholdning. Da er i hvert fall ikke demonene så farlige.

Det var på Teaterhøyskolen hun møtte demonene for første gang. Tre år med hard jobbing. Kristin kom rett fra folkehøyskolen, trodde hun var klar for utfordringen - men visste ikke noe særlig om hva årene egentlig ville kreve av henne.

- Det var der jeg lærte å jobbe og slite. Det var bra for meg, det, altså. Men samtidig var det beinhardt. Da jeg var ferdig, var jeg så utrolig sliten. Jeg hadde noen år som ikke var så bra, rett og slett. Jeg var bare utslitt.

- I noen år?

- Ja, det tok faktisk noen år før jeg var på beina igjen. Jeg gjorde jo noen jobber. Men jeg hadde det ikke bra. Ikke i det hele tatt.

Det var i disse årene, mens Kristin var som mest utslitt, at hun spilte miljøaktivist i tv-serien Offshore.

Det var der en mann så henne på skjermen, ble betatt, og husket henne til seinere.

Så da manusforfatter Lars Gudmestad noen år seinere trengte en kvinnelig skuespiller til en kortfilm han skulle lage, ringte han miljøaktivisten fra Offshore. Det ble aldri noen kortfilm. Men det ble to barn i stedet.

- Nå har vi vært sammen i 11 år. Det er nok ingen tvil om at han er den viktigste i livet mitt.

- Det ble seriøst ganske fort?

- Ja, han var litt streng. «Ikke noe tull», sa han, helt i begynnelsen. «Hvis du ikke mener det seriøst, gidder jeg ikke bruke tid på det», liksom. Et år seinere var jeg gravid.

Og plutselig, med en manusforfatters treffsikkerhet og timing, står samboeren der. I den ene hånda har han en blå Swix. I den andre en liten eske med stor gullsløyfe på. Det ser ut som en ring. En skikkelig dyr ring.

- Oi. Skal du fri nå? Med avisa til stede! Det var skikkelig originalt.

Kristin flirer. Men nei. Ringen er til svigermor, som fyller 70. Det blir ikke frieri denne gang heller. Og etterpå innrømmer Kristin at det kanskje aldri blir det.

- Vi har ikke så lyst på bryllup, egentlig. Jeg liker jo ikke å feire bursdager en gang. Hvorfor skal vi da bruke 100000 på en så stor fest der alt fokuset er på oss selv? Nei, vi prioriterer heller nytt tak på hytta. Eller kanskje en båt. Å, en båt! Det hadde vært fint, det!

Dessuten har hun jo vært gift før. I 1990 gikk Kristin Skogheim på Romerike Folkehøyskole. Det gjorde også en høy, ung mann som kom direkte fra skolerevyene i hovedstaden. Det var lenge før Kristopher Schau hadde begynt å jobbe seg gjennom verdens syv dødssynder, årevis før han kom på førstesidene fordi han viste penisen på tv. For Kristin Skogheim var han bare en «veldig skjønn fyr». Forholdet holdt gjennom hele nittitallet. I dag mener hun det var en viktig epoke i livet.

- Vi var gift et år på slutten. Bare ett år. Og så ble vi skilt. Så mye mer har jeg ikke lyst til å si om det, egentlig. Jeg har jobba så iherdig med å være ...

Hun blir stille, før hun tar opp tråden med flere argumenter.

- Jeg vet jo ikke hva han kan finne på framover, heller.

- Hvordan var skilsmissen?

- En skilsmisse er jo aldri gøy, men denne var ikke så veldig dramatisk. Vi hadde jo ikke barn heller, så det fikk egentlig ingen konsekvenser på noen måte. Men du, ta litt mer kake. Vil du ha mer kaffe? Te? Hjemmelaget brus?

Så det er altså der den går, grensen for Kristin Skogheims privatliv.

Samboeren har allerede advart. «Kristin er egentlig ganske privat», har han sagt. Hun, som inviterte hele tv-Norge inn i familien da hun laget serien «Skogheims» og snakket om både fraværet av hjemmelaget mat og manglende tid til sexliv, har klare grenser. Og en av de grensene går altså ved eksen.

- Hvor lik er du den Kristin Skogheim vi ser på tv?

- Jeg prøver å være mest mulig lik. Mest fordi det ellers blir så slitsomt for meg selv. Men det er mange sider ved meg selv jeg holder unna tv-kameraene. Og det er jo ikke sikkert at alt du tror du vet, stemmer heller.

Hun tar noen biter av kaka. Sier at hun egentlig burde vært enda eldre, at hun er litt gammel dame inni seg - hun som elsker marsipankake og småkaker.

- Marsipankake er perfekt lunsj, da. Når man er ordentlig sulten, er det skikkelig godt!

I fjor fylte hun førti. Plutselig er hun halvveis til skikkelig gammel dame, og selv utsikter til daglig marsipankake får henne ikke til å like det.

- Det var ikke noe gøy å bli 40. Virkelig ikke. Og det slitsomme er at det virker som om det ikke er lov å være voksen. For kvinner, altså. Helst skal man både se ung ut og gjøre unge ting. Jeg orker det ikke helt. Jeg skjønner seriøst ikke hvordan folk greier å jobbe og ha barn og gå på premierefester og se freshe ut i tillegg, sier hun.

NRK-programleder Anne Lindmo, som er født på nøyaktig samme dag som Kristin Skogheim, sa nylig at hun hadde hatt en 40-årsekstase da hun fylte 40. At ting bare ble bedre. Kristin Skogheim er ikke i nærheten av å kjenne seg igjen.

- Jaja, hun om det - ekstase er ikke akkurat det ordet jeg ville brukt.

Men om 40-årsdagen ikke var noen hyggelig merkedag, er Kristin Skogheim slett ikke av dem som klamrer seg til ungdomstida.

Selv anslår hun at hun ble voksen en gang mellom unge én og unge to. Det syntes hun egentlig var helt greit. Bare litt annerledes.

- Før vi fikk unge nummer to, følte jeg mest at jeg lekte voksen. Jeg gikk rundt med barnevogna og følte at jeg kunne bli gjennomskua når som helst, liksom. Nå er jeg voksen på ordentlig.

- Ja?

- Ja. Jeg er absolutt ikke sånn som ser meg i speilet og blir overraska, fordi jeg føler at jeg er 27 inni meg. Og seriøst, det er helt greit å være voksen! Det skjer jo med oss alle.

kos@dagbladet.no