Mer penger til tollvesen og narkotikapoliti. Det er oppskriften på suksess i narkotikapolitikken, i hvert fall ifølge tolldirektør Bjørn Røse og leder i Norsk Narkotikapolitiforening Mette Rooth. Dessverre er kronikken deres 20. februar mer basert på magefølelse enn fakta.

Hovedpåstandene til Røse og Rooth er at det ikke fins faglig basert motstand mot dagens narkotikapolitikk, og at dagens politikk virker bedre enn alternativene. Begge disse påstandene er gale.

Kronikken peker aldri på solide fagarbeider eller troverdige analyser. Ofte nøyer Røse og Rooth seg med å påstå og sitere andre som påstår. For eksempel skriver de at det er «grunn til å merke seg» at Kriminalitetsforebyggende Råd og Justisdepartementet har sagt at de syns signaleffekten av straff er viktig. Men det er ikke synsing som avgjør om senking av straff vil øke antallet brukere. Det er virkeligheten.

Røse og Rooth viser til positive trender som fallende antall cannabisbrukere og færre overdosedødsfall for å underbygge påstanden om at dagens politikk virker. På nittitallet gikk disse trendene i motsatt retning. Mente Røse og Rooth den gang at den samme politikken var mislykket? Svaret er trolig nei: Når forfatterne peker på negative trender, som utviklingen av nye syntetiske stoffer, er løsningen ifølge dem mer av dagens politikk. Et resonnement framstår som lite tillitvekkende når man trekker samme konklusjon enten pilene peker opp eller ned.

Hva slags kunnskap har vi om straffenivåets effekt på antall brukere? Forskere leter gjerne etter relevante sammenlikninger: Har like områder sammenfallende utvikling i lang tid før ett av dem endrer politikk, kan man i noen grad skille ut politikkens effekt fra andre trender. Slike studier finner generelt at reduksjoner og til dels fjerning av straff for brukere (avkriminalisering) har lite, om noe, å si for antallet brukere. Dette er basert på faktiske erfaringer fra Nederland, Portugal, og delstater i USA og Australia.

En større sammenlikning av straffesystem og bruksnivå i ulike land konkluderte likeledes nylig med at «land med streng narkotikapolitikk på brukernivå hadde ikke lavere bruksnivå enn land med mer liberal politikk».

Noe av forklaringen er trolig at det er vanskelig å påvirke priser på noe som allerede er forbudt. I 1980 kostet hasj rundt 100 kroner grammet i Norge, og det ble anmeldt rundt 2000 narkotikalovbrudd. 30 år seinere lå prisene mellom 100 og 150 kroner grammet, selv om antallet anmeldelser var steget til 45 000. Hadde prisen fulgt vanlig prisstigning ville den ligget over 300. I USA viser forskning at prisen på kokain ikke steg mer enn 5-15 prosent da antallet fengslede for slike lovbrudd økte til det 15-dobbelte (!) mellom 1980 og 2000.

Kampen mot narkotika kan ikke vinnes. Kriminelle erstattes av nye, smuglernettverk og bakmenn tilpasser seg endrede politistrategier, beslag på veien er bare innkalkulert svinn. NRK meldte nylig fra en politirapport at ingenting tydet på at politiets innsats har gitt noen varig effekt på narkotikamarkedet. Spanere uttalte på Dagsrevyen 5. februar at arbeidet mot narkolangere var som å øse en lekk båt med teskje. Det er på tide å tenke nytt og ta hensyn til ny kunnskap.

Basert på den sier jeg meg enig med Arbeiderpartiets Thor Erik Forsberg: «I dag har vi gatas apotek. Vi har kontroll verken på pris, utsalgssteder eller åpningstider. Jeg mener vi bør vurdere forsøksordninger med regulert omsetning.»