De lot dørene stå oppe da de dro.
De skulle bare være borte noen dager.

Tips oss 2400

Hos Isabel: Isabel Victoria Green Sogn ble bare 17 år gammel. «Bli med på sommerens vakreste eventyr - Utøya!», står det på plakaten på veggen.
Video: Adrian Øhrn Johansen/Dagbladet

Glade mennesker i båt: Kalenderen over Andrines seng vil for alltid vise juli 2011.

Glade mennesker i båt: Kalenderen over Andrines seng vil for alltid vise juli 2011.

Døde på Utøya: Andrine Bakkene Espeland (16)

Døde på Utøya: Andrine Bakkene Espeland (16)

Gunnarpuppen: Kosehunden fikk være med Andrine under dyna om kvelden. Døra ut til gangen måtte stå på gløtt.

Gunnarpuppen: Kosehunden fikk være med Andrine under dyna om kvelden. Døra ut til gangen måtte stå på gløtt.

Glitterlim og LP-plater: Adele var favoritten. Andrine likte også å høre på lydbøker. Like gjerne «Knerten» som Murakami.

Glitterlim og LP-plater: Adele var favoritten. Andrine likte også å høre på lydbøker. Like gjerne «Knerten» som Murakami.

Nærvær: Unni Espeland Marcussen kjenner et nærvær i Andrines parfymelukt (under).

Nærvær: Unni Espeland Marcussen kjenner et nærvær i Andrines parfymelukt (under).

Ville det føles feil å la noen andre låne Andrines seng?
Jeg kjente lenge på det.
Unni (51), mor til Andrine
Fortsatt sommertid: Andrine elsket å se kokkeprogram på rommet sitt hjemme i Sarpsborg. Hun skulle bli konditor og ta lappen. Og kanskje på kino - har mamma fått vite i ettertid - med en gutt. Andrine fikk aldri oppleve å ha kjæreste.

Fortsatt sommertid: Andrine elsket å se kokkeprogram på rommet sitt hjemme i Sarpsborg. Hun skulle bli konditor og ta lappen. Og kanskje på kino - har mamma fått vite i ettertid - med en gutt. Andrine fikk aldri oppleve å ha kjæreste.

Kladdekake: Andrine ville bli konditor.

Kladdekake: Andrine ville bli konditor.

Abonnent: Donald-bladene kommer fremdeles i postkassa hver tirsdag.

Abonnent: Donald-bladene kommer fremdeles i postkassa hver tirsdag.

Livet går videre: Klokka tikker inn i framtida på Andrines rom.

Livet går videre: Klokka tikker inn i framtida på Andrines rom.

Gutten som ville bli fylkesmann: Lå han her inne og drømte enda større noen gang? «Statsminister Anders Kristiansen». Smakte han på ordene? Anders var 18 år og offisielt voksen, men på gutterommet hjemme i Bardu var kosedyret Muselorten ennå ikke ryddet vekk. Dagene startet med strippeshow på nattbordet. I den gule bollen i hylla har Anders gjort klar reflekser, ballonger og kulepenner til å dele ut på stand for Arbeiderpartiet.

Gutten som ville bli fylkesmann: Lå han her inne og drømte enda større noen gang? «Statsminister Anders Kristiansen». Smakte han på ordene? Anders var 18 år og offisielt voksen, men på gutterommet hjemme i Bardu var kosedyret Muselorten ennå ikke ryddet vekk. Dagene startet med strippeshow på nattbordet. I den gule bollen i hylla har Anders gjort klar reflekser, ballonger og kulepenner til å dele ut på stand for Arbeiderpartiet.

Døde på Utøya: Anders Kristiansen (18).

Døde på Utøya: Anders Kristiansen (18).

I bokhylla: Retorikk, erotikk, trafikk. Og LO-reklame.

I bokhylla: Retorikk, erotikk, trafikk. Og LO-reklame.

Fornuft og følelser: Marilyn Monroe og et FN-flagg i lufteluka. Interiørdetaljer for en bevisst ung mann.

Fornuft og følelser: Marilyn Monroe og et FN-flagg i lufteluka. Interiørdetaljer for en bevisst ung mann.

Klar for valgkamp: Høsten 2011 skulle tilbringes på stand foran samvirkelaget i Bardu.

Klar for valgkamp: Høsten 2011 skulle tilbringes på stand foran samvirkelaget i Bardu.

Har fylt 19: Viggo og Gerd sier fortsatt at de har to sønner, Stian (27) og Anders, som nå er 19 år for dem.

Har fylt 19: Viggo og Gerd sier fortsatt at de har to sønner, Stian (27) og Anders, som nå er 19 år for dem.

Når jeg våkner om morgenen og ikke hører skrittene hans. Anders var 1,92 høy. Han ruvet.
Gerd (50), mor til Anders
Midt imellom: Ikke helt barn, ikke helt voksen: Babybilde og lommelerke side om side i bokhylla.

Midt imellom: Ikke helt barn, ikke helt voksen: Babybilde og lommelerke side om side i bokhylla.

Lys og varme: Fylkeshuset var Anders' andre hjem. Til høsten skulle han studere statsvitenskap.

Lys og varme: Fylkeshuset var Anders' andre hjem. Til høsten skulle han studere statsvitenskap.

Valgklar: Planene var klare for valgkampen 2011.

Valgklar: Planene var klare for valgkampen 2011.

Politikerspire: Obama var en av heltene til Anders, det samme var fylkesmann i Troms Svein Ludviksen.

Politikerspire: Obama var en av heltene til Anders, det samme var fylkesmann i Troms Svein Ludviksen.

Det som er igjen: Isabel var 17 år da hun ble drept. På senga hjemme på Høybråten i Oslo ligger macen hun alltid hadde i nærheten, helt til høyre henger konfirmasjonstalen på veggen. Under Malta-plakaten er flybilletten fra språkreisen klistret opp. Alle bildene var typisk henne. Foreldrene, Jon-Inge og Linda, hadde gitt henne et fotoapparat til konfirmasjonen, og etter det ville Isabel ha bilder overalt. - Det er jeg så glad for nå. Jeg ser på dem hver dag, sier Linda.

Det som er igjen: Isabel var 17 år da hun ble drept. På senga hjemme på Høybråten i Oslo ligger macen hun alltid hadde i nærheten, helt til høyre henger konfirmasjonstalen på veggen. Under Malta-plakaten er flybilletten fra språkreisen klistret opp. Alle bildene var typisk henne. Foreldrene, Jon-Inge og Linda, hadde gitt henne et fotoapparat til konfirmasjonen, og etter det ville Isabel ha bilder overalt. - Det er jeg så glad for nå. Jeg ser på dem hver dag, sier Linda.

Døde på Utøya: Isabel Victoria Green Sogn (17).

Døde på Utøya: Isabel Victoria Green Sogn (17).

Dette er Isabel sitt rom. Vi vil ikke bruke det til noe annet.
Linda (45), mor til Isabel
Levende: - Isabel var så levende. Hun pleide å sitte her med macen i fanget, musikk i øra og tv-en på mens hun gjorde lekser, forteller foreldrene Jon-Inge og Linda Sogn.

Levende: - Isabel var så levende. Hun pleide å sitte her med macen i fanget, musikk i øra og tv-en på mens hun gjorde lekser, forteller foreldrene Jon-Inge og Linda Sogn.

Puslespill: Isabel elsket farger, sterke farger. Og hun samlet på solbriller. Og sko.

Puslespill: Isabel elsket farger, sterke farger. Og hun samlet på solbriller. Og sko.

16 par: Isabel samlet på sko i alle farger og fasonger. Alle skulle få stå under senga.

16 par: Isabel samlet på sko i alle farger og fasonger. Alle skulle få stå under senga.

Utsikt: Den ene tangenten er ødelagt, men Isabel satt ofte her inne og klimpret på keyboardet. De siste åra hørete hun alltid på musikk, og hun hadde begynt å danse. Ofte danset hun alene inne på rommet, til lyden av hodetelefonene.

Utsikt: Den ene tangenten er ødelagt, men Isabel satt ofte her inne og klimpret på keyboardet. De siste åra hørete hun alltid på musikk, og hun hadde begynt å danse. Ofte danset hun alene inne på rommet, til lyden av hodetelefonene.

Isbitmaskinen: Ute er det vinter, men inne på rommet til Isabel er det fremdeles seint i juli. Hun likte å gå og knaske på isbiter som snacks om sommeren.

Isbitmaskinen: Ute er det vinter, men inne på rommet til Isabel er det fremdeles seint i juli. Hun likte å gå og knaske på isbiter som snacks om sommeren.

Urørt: - Vi har ikke klart å la noen andre sove her inne ennå, forteller mamma Linda.

Urørt: - Vi har ikke klart å la noen andre sove her inne ennå, forteller mamma Linda.

Full stopp: - Folk spør jo hvordan det går, og de ønsker vel at jeg skal svare «fint» eller «ok», sier Isabels pappa Jon-Inge. - Men det er ingen som ser hvordan jeg har det inni meg.

Full stopp: - Folk spør jo hvordan det går, og de ønsker vel at jeg skal svare «fint» eller «ok», sier Isabels pappa Jon-Inge. - Men det er ingen som ser hvordan jeg har det inni meg.

Gutterom: Andreas elsket musikk. I bilen hadde han montert inn en stor basskasse, og på rommet hjemme i Sarpsborg var tv-en og anlegget det naturlige sentrum. Det hender mora hans, Heidi, legger seg i senga for å komme litt nærmere sønnen. Sengetøyet vasket hun til slutt, da hun følte at lukta av ham var borte. - Noen venner av ham har vært på besøk etterpå, og det er godt å høre stemmer og ungdomslatter her inne igjen, sier Heidi.

Gutterom: Andreas elsket musikk. I bilen hadde han montert inn en stor basskasse, og på rommet hjemme i Sarpsborg var tv-en og anlegget det naturlige sentrum. Det hender mora hans, Heidi, legger seg i senga for å komme litt nærmere sønnen. Sengetøyet vasket hun til slutt, da hun følte at lukta av ham var borte. - Noen venner av ham har vært på besøk etterpå, og det er godt å høre stemmer og ungdomslatter her inne igjen, sier Heidi.

Døde på Utøya: Andreas Edvardsen (18).

Døde på Utøya: Andreas Edvardsen (18).

Snart voksen: Han hadde fått sertifikatet våren 2011, men lekebilene fikk fortsatt stå i hylla. Sammen med en button fra AUF. - Han var inne i en frigjøringsperiode, forteller foreldrene, Heidi og Vidar.

Snart voksen: Han hadde fått sertifikatet våren 2011, men lekebilene fikk fortsatt stå i hylla. Sammen med en button fra AUF. - Han var inne i en frigjøringsperiode, forteller foreldrene, Heidi og Vidar.

Savner alt: - Vi har gitt bort litt, men vi klarer ikke kvitte oss med klærne hans, sier Andreas' mor Heidi (46). - Vi savner alt... Til og med rotet savner vi, fordi det var hans rot, sier far Vidar.

Savner alt: - Vi har gitt bort litt, men vi klarer ikke kvitte oss med klærne hans, sier Andreas' mor Heidi (46). - Vi savner alt... Til og med rotet savner vi, fordi det var hans rot, sier far Vidar.

Tap og seire: Noe fotballtalent var han ikke, men med håndballen gikk det bedre. Under henger klassebildet.

Tap og seire: Noe fotballtalent var han ikke, men med håndballen gikk det bedre. Under henger klassebildet.

Gitaren: Den var det eneste de fikk tilbake fra Utøya. Andreas hadde flere, men denne hadde vært oldemorens.

Gitaren: Den var det eneste de fikk tilbake fra Utøya. Andreas hadde flere, men denne hadde vært oldemorens.

Det skal ikke være mulig å høre lyden av ei klokke på et ungdomsrom. De spinkle tikkene fra en sekundviser som beveger seg rundt og rundt som om ingenting har hendt.
De skulle vært overdøvet av alle de andre lydene.  

Adele som synger på stereoanlegget. Eyvind Hellstrøm som slenger ut kokkekommandoer på tv. Andrines trillende latter. Og skrittene hennes, som man kunne høre i stua i etasjen under når hun beveget seg rundt her inne, mellom skrivebordet, tv-kroken, klesskapet og bokhyllene. Hvis det var kveld og hun hadde lagt seg i senga si under det hvitmalte skråtaket, surret det kanskje fra ei lydbok. Murakamis «Kafka på stranden». «Pitbullterje». Til og med «Knerten» likte hun å høre på.

Andrine skulle snart fylle 17, men hun hadde ingen hast med å bli voksen. Den loslitte kosehunden Gunnarpuppen var alltid med under dyna. Døra ut til de andre måtte stå på gløtt.

Tikk. Tikk.

Den grå veggklokka over sovesofaen insisterer på at tiden går videre. Sekund for sekund jobber viseren seg framover. Høyt og jevnt, som pulsslag. Men klokka går fortsatt på sommertid. Og kalenderen som henger over senga Andrine aldri mer skal sovne i, vil for alltid vise juli 2011. «Klar for nye eventyr», står det på den.  

Andrine Bakkene Espeland (16) fra Sarpsborg var en av de siste som ble drept på Utøya. Ytterst på Nakenodden der det knapt fins et strå å gjemme seg bak. Hun satt med armen rundt ei annen jente rett før hun ble truffet av kulene.

En gang. To ganger. Tre ganger.

I nesten en time hadde hun klart å holde seg i live, etter at Unni Espeland Marcussen (51) hørte datterens stemme for siste gang som et skrik i telefonen. Ute på fjorden må jentene ha sett redningsaksjonen som pågikk. Andrine levde sannsynligvis da beredskapstroppen gikk i land.

Det var snakk om minutter.

Nå har det gått sju måneder. I Sarpsborg velter røyken ut av Borregaard fabrikker. Det skal produseres cellulose i dag også. Der E6 går i ei bru over Glomma, svinger man av og ned til høyre. Hekk. Smijernsport. Et gult murhus. Trappa opp til andre etasje knirker.

Og der, vis-à-vis et bitte lite toalett: Jenterommet. Det er som om Andrine var her for et øyeblikk siden. Lukta av henne henger i lufta. Søtlig. Blomstrende. «Alien», yndlingsparfymen, lå i bagasjen som kom tilbake fra AUF-leiren. Unni går ofte inn hit for å spraye litt fra den lilla flakongen ut i rommet.

- For å kjenne et nærvær, sier hun.

Unni og Bjørnulf, Andrines stefar siden hun var 8 år, bestemte seg tidlig. De ville ha en positiv sorg.

Forsøke ikke å rote seg inn i bitre tanker.

- Uansett når politiet hadde kommet ville noens barn vært det siste som ble skutt, sier mora med lav stemme.

Hun lar øynene gli rundt i rommet til den yngste datteren sin. Skrivebordet i den ene enden, vinduet med utsikt mot fabrikkpipene og brua i den andre. I den røde saccosekken kan man fortsatt ane konturene av en kropp som har sittet. Storesøstrene Vilde (29) og Hildur (24) har flyttet hjemmefra for lengst. Andrine var attpåklatten. Hun ville bli konditor. Hadde bare vært med i AUF et halvt år, men var allerede nestleder i lokallaget i Fredrikstad.

- Fram til nyttårsaften sto alt urørt. Da gikk jeg inn og skiftet på senga så stedatteren min og den lille sønnen hennes kunne få overnatte. Sengetøyet som lå på etter Andrine var i kremhvit sateng. Nå er dynetrekket og putevaret blått med hvite blomster.

- Ville det føles feil å la noen andre låne Andrines seng? Jeg kjente lenge på det. Men så ble det bare veldig godt. Synet av en sovende treåring her inne sammen med Gunnarpuppen. Så varm og levende.  

Hvem var de døde da de levde?
De er ikke et tall i en nasjonal tragedie. De er ikke «de 69 som ble drept på Utøya».

De er Eivind, Gizem, Diderik, Bano, Torjus, Birgitte, Karin, Aleksander, Rune, Ronja, Monica, Sharidyn, Silje Merete, Tarald, Ruth Benedichte, Margrethe, Andreas, Thomas, Carina, Andreas, Bendik, Andrine, Elisabeth, Emil, Maria, Espen, Fredrik, Hanne Kristine, Gunnar, Even, Guro, Anders, Eva Kathinka, Hanne, Henrik, Ismail, Rafal, Henrik André, Ida Beathe, Isabel, Johannes, Håvard, Sondre, Kevin, Karar, Ingrid, Modupe, Lejla, Lene Maria, Mona, Marianne, Monica, Porntip, Åsta, Christopher, Victoria, Simon, Silje, Trond, Synne, Snorre, Tina, Syvert, Tore, Steinar, Tamta, Håkon, Sverre og Sondre.

69 ulike mennesker som hver for seg etterlater et vakuum i en familie, i et hjem. Utenfor vinduene tvinger hverdagen seg videre. Inne står rommene igjen. Tømt for liv, men samtidig fulle. Av det som var.  

Om morgenen onsdag 20. juli
hadde Andrine gjort seg fin på håret. Rettetanga lå framme på skrivebordet for å kjøle seg ned da hun tok på seg olajakka med AUF-button, heiv veska og soveposen over skuldra og løp av sted for å rekke bussen til sin første politiske sommerleir.

I hånda hadde hun en rosa koffert.

Senga var oppredd. Alt annet strøkent, sånn Andrine likte å ha det. Nå har mora ryddet tanga inn i futteralet sitt igjen. AUF-buttonen politiet har levert tilbake ligger på bordet som står midt i rommet, foran tv-en. Venner av Andrine har fått være her inne og spille LP-platene hennes.

Ellers står alt nøyaktig som hun forlot det.

Vifta på nattbordet som lagde bris i varme sommernetter. Post it-lappen der hun har minnet seg selv om å «sende mamma 970,- etter den 12.» Tre flasker med glitterlim i hylla. Oppskriften på kladdekake i setterkassa.

Det er som om rommet ikke helt har bestemt seg for om det bor et barn eller en ungdom her. Et bilde av to søte kattunger i en rosa kurv på den ene veggen. Filmplakaten til Al Gores klimadokumentar «En ubehagelig sannhet» på den andre. I bokhyllene: Jo Nesbø, Liza Marklund og «Aktivistens håndbok», utgitt av Natur og Ungdom. Men også Nancy Drew, Bobseybarna og flere årganger med Donald-blader, sortert etter dato i ti røde permer.

Abonnementet løper fortsatt.

Bladene kommer i postkassa hver tirsdag.  

Konfirmantbibelen
er også der. Bamser. Englefigurer. Dokker. Unni løfter ned ei prinsessekrone fra hylla over sofaen.

- Andrine hadde nettopp tatt en tatovering av denne. Et prinsessediadem rundt leggen. «Når jeg blir gammel, skal den minne meg om hvordan det var å være ung», sa hun.

Andrine skulle begynne å ta lappen nå i februar. Hun hadde gått første året på mat- og restaurantfag på videregående. Snart skulle hun ut i lære.

- Det verste er ikke sorgen over det som var, sier Unni.

- Verst er sorgen over alt som ikke ble.

Andrine fikk aldri oppleve å ha kjæreste. Hun var bekymret for det, betrodde hun mora på sengekanten. Hun grublet også over forholdet til noen av de gamle vennene sine som var blitt komplisert det siste året. Da Andrine tok parti med ei jente som ble mobbet, kjente hun selv på følelsen av å bli vendt ryggen.

- På videregående traff hun nye mennesker, men Andrine var sjenert. «Jeg står nå der med dem på røykehjørnet, men jeg vet ikke hva jeg skal snakke om», sa hun. «For ikke røyker jeg, ikke drikker jeg og ikke har jeg hatt sex.»

På fredagskveldene holdt hun seg helst hjemme med familien.

- Vi så «Idol» og spiste kyllingvinger. Jeg var liksom litt bekymret, jeg. Burde hun ikke vært på fest? Men nei, Andrine likte ikke når folk drakk seg fulle. Hun ble utrygg når de forandret personlighet, forklarte hun.

Våren 2011 ble annerledes. I AUF fant Andrine et nytt, rusfritt miljø.

- Hun dro til Trondheim på u-landskonferanse, tok piercing i øret og diskuterte skolepolitikk og psykiatri. Hun sprudlet.

Mora smiler. Forteller at hun har fått nyss om en kinoavtale som kanskje var på gang seinere denne sommeren, etter Utøya. Hun vet ikke med hvem. Men det var visstnok en gutt der ute som hadde lagt merke til Andrine.  

Det tok ei uke før Andrine ble identifisert. Det hadde en praktisk forklaring, det var så mange døde. Først hadde de håpet at hun var uskadd. Så håpet de at hun var så hardt skadd at hun ikke kunne si ifra hvem hun var. Til slutt var det bare dette ene håpet igjen:

At en av de livløse kroppene som var funnet tilhørte henne, at hun ikke var forsvunnet i fjorden.

- Hun kom til meg i drømme den natta. Dansende, full av latter og liv i den blå kjolen sin. «Men Andrine, jenta mi. Du er jo død», sa jeg til henne. Da jeg våknet, forsto jeg hva som hadde skjedd. Det var hennes måte å fortelle meg hva hun ville ha på seg i begravelsen sin, sier Unni.

Dagen etter at hun ble bekreftet død skulle Andrine ha fylt 17 år.

- Vi hadde henne i åpen kiste i kirken på bursdagen. Vår Andrine, i den samme blå kjolen som hun nettopp hadde brukt på ferietur i Tyrkia. Hun hadde skrammer i ansiktet. En plasterlapp på haka, over såret fra en av kulene. Det var da det ble sant for meg.

Englefigurene synger lydløst i vinduskarmen.

Av alle gravsteinene Unni kunne velge mellom, var det bare en som passet for Andrine. En stein med ruglete kant og ulike sjatteringer i grått. Som livet selv, som hun sier.

- Andrine var ikke ferdig uthogd som menneske ennå. Vi ante bare konturene av den voksne dama hun skulle bli.

Det er tre hakk i den steinen. Tre hakk som river dem i filler, men som må være der, fordi det var sånn det skjedde. Dette er sannheten de må forholde seg til resten av livet sitt, hver gang de går forbi det tomme rommet og kjenner den søte lukta av parfyme som henger i lufta.

Hakkene er skuddene som traff henne.  

E6. Denne ene, samme stripa med asfalt som snor seg helt fra Svinesund til Kirkenes. Norges hovedpulsåre. Også opp gjennom Troms, pumper den liv. Forbi et grønt 80-tallshus i Bardu. Før den fortsetter enda lenger nordover, mot Finnmark.

En kolonne med stridskjøretøyer skramler forbi på den isete asfalten. Militærleiren Setermoen ligger rett der borte. Inne i det grønne huset er det så stille at man kan høre sine egne skritt i sokkelesten. Navnet hans står fortsatt på et ovalt skilt ved inngangsdøra. «Anders».

Hva drømmer gutter vanligvis om?

Å bli profesjonelle fotballspillere? Eller rockestjerner?

Noen ganske få drømmer om å gjøre det stort innen fylkeskommunen. Anders Kristiansen (18) var en entusiast av de få. Inn gjennom stua, forbi en knitrende vedovn og videre opp trappa til loftsstua. Så til venstre. Der ligger Anders? hovedkvarter. Rommet til en mann med en plan.  

FN-flagg
i lufteventilen. AUF-fane sammenrullet i hjørnet.

Møblementet er sparsomt. Hvit seng og hvitt nattbord langs den ene kortveggen. En grønn, liten sofa langs den andre, med et lite bord foran seg. Tv. Her inne er det fokus. Det er tingene i den hvite Ikea-bokhylla som forteller hvem han var:

Ei håndskrevet huskeliste til høstens kommunevalgkamp. «Attraktive Bardu: Roseutdeling. Avisinnlegg. Flyers.» En gul plastbolle full av materiell til å dele ut på stand foran samvirkelaget. Kulepenner, reflekser, kondomer, røde ballonger.

Og stolt oppstilt i hylla over: Kaffekruset fra Troms fylkeskommune.

- Anders ordnet seg fri fra skolen for å sitte oppe om natta og følge det amerikanske presidentvalget. Obama var helt. Men enda større enn ham, var Svein Ludviksen, fylkesmannen i Troms.

I et kort glimt er det der.

Et smil i ansiktet til Gerd Kristiansen (50). Det er Anders? smil. Alle sier det, at han hadde arvet det store, glade gliset sitt fra henne. Nå hadde Anders nettopp fått av tannreguleringen. Han var offisielt voksen. «Veien til førerkortet» står klemt mellom «Kama Sutra» og «Frp-landet» i bokhylla.  

Anders hadde ikke rukket å bruke stemmeretten sin ennå, men rommet forteller om en gutt som allerede hadde diskutert, lest, skrevet — ja, pustet politikk i flere år.

«Du kan bli hørt!», slår en rød plakat på veggen fast.

- Flere ganger i uka satt han seg i Golfen sin og kjørte de to og en halv timene til Tromsø. Fylkeshuset var hans andre hjem. Til høsten skulle han studere statsvitenskap.

Mora stopper brått.

Høres hun skrytete ut nå?

Da Anders reiste av sted til sommerleir på Utøya lå det igjen A4-ark ut over hele gulvet. Bardu skulle bli den første kommunen i Norge med eget mobbeombud. I kottet ligger et banner der han har samlet håndavtrykk fra folk på gata. Et eksempel på AUF-arbeid i praksis for Anders. «Sett ned hånda mot rasisme».

Gerd blåser av seg selv. Det må være lov å være stolt av en sånn sønn.

- Engasjementet hans var smittsomt. Han vervet minst femti medlemmer til det lokale AUF-laget, forteller hun.

Pappa Viggo (51) er ikke redd for å være stolt. Og tallet var enda høyere, tror han.  

«Mamma!
Har du hørt ka som ha skjedd i Oslo? Det e oss dæm ska ta. Arbeiderpartiet! Men nå kjæm det en politimann som skal gi informasjon her».

Den hektiske stemmen hans i telefonen. Samtalen som brått ble brutt, Anders måtte legge på. Seinere har de forstått at det må ha vært da han møtte gjerningspersonen. De kaller ham bare «monsteret». Orker ikke tanken på at denne personen attpåtil bærer samme fornavn som sønnen deres. Anders jobbet som vakt på Utøya den dagen, med refleksvest og walkietalkie. Han ble drept tidlig.

Skutt to ganger. Han lå på Kjærlighetsstien sammen med ni andre døde ungdommer.

Er det mulig å kjenne igjen ungen sin i en så avsindig situasjon? Å begripe at det virkelig er han som ligger der, deres Anders, ytterst til venstre mot skogen?

Gerd og Viggo har sett politiets bilder og vært på åstedet. Anders hadde klart å rive av seg refleksvesten. Det første skuddet ser ut til å ha truffet ham i foten.

- Tanken på tida som gikk fra han forsto hva som kom til å skje, til han ble drept skaper stor frustrasjon og sinne i meg, sier faren.

Det er ikke bare kroppen til Anders foreldrene kjenner igjen på politiets bilder.

Mora kjenner igjen personligheten hans.

- Det var en kald og våt dag, men Anders hadde bare på seg hvit t-skjorte og rutete shorts. Det var så typisk ham. Han var alltid så varmblodig av seg.  

Mørketida vil ikke
ta slutt denne vinteren. Den henger som en svart sekk utenfor vinduet i Bardu. Et militærhelikopter svever over det grønne huset, på vei til Setermoen. Marilyn Monroe titter ned fra gutteromsveggen. De to første månedene etter Utøya er som visket ut fra livene deres. Det var da hverdagen kom, at de begynte å kjenne på tomheten.

- Når jeg våkner om morgenen og ikke hører skrittene hans. Anders var 1,92 høy. Han ruvet, sier Gerd.

Foreldrene sier det gjør godt å være blant tingene hans. Å prate om ham. Gutten deres er borte for alltid, men han fins likevel så intenst her inne. Når folk spør om de har barn, svarer de fortsatt at de har to sønner. Det er storebror Stian (27) som jobber i Oslo. Og Anders, nitten år.

- Han er nitten år for oss nå. Selv om han aldri rakk å fylle det, sier Viggo.

På bursdagen hans i slutten av januar hadde pensjonister i nabolaget satt brennende stearinlys på trappa da de kom ut. Vennene hans hadde pyntet grava med roser og bursdagskort. Til jul hadde noen lagt pepperkaker der.

- Det var ikke sånn 19-årsdagen skulle feires. Dagen skulle jo feires med Anders, sier Gerd ut i lufta.

Ny stillhet.

Like etterpå smiler hun igjen. Til og med ler litt. For rommet til Anders forteller ikke bare om et fylkespolitisk talent.

På nattbordet står en eneste gjenstand: Ei vekkerklokke der ei dokke i rød bikini begynner å sno seg rundt strippestanga når det er på tide å stå opp. Når han ikke leste «Fylkesplan 2010 — 2013», gikk det i Vi Menn. I en aluminiumskoffert ligger pokersjetonger og kort. Her en dag dro Gerd ut en skuff og fant ei uåpnet flaske tequila med sombrero på korken.  

På sengestolpen
henger ei fargerik nattlue av merket Moods of Norway.

- Traktormerket, ja. Det var favoritten, nikker Viggo.

- Jeg tror han syns det var artig å gå i sånne klær. Å skille seg ut. «Æi e mæi og du e dæi», sa han.

Det finnes ei pysjbukse som matcher den nattlua. Det finnes ei jente på Svalbard som har denne pysjbuksa nå. De hadde vært kjærester i et år. Hun var også på Utøya.

Ei mørkeblå pysjbukse med grønne og hvite traktorer på og røde martiniglass.

Det ble siste flik av Anders, for henne.

Alt er blitt så ladet. Kosemusa Muselorten som mamma en gang vasket og hang opp på snora med en klesklype på hvert øre. Anders ble forferdet. Ingen må noensinne bli hengt opp etter ørene, slo han fast. Nå sitter den der i senga som en relikvie.

Kapteinslua. Lommelerka i stål. Selv limstiften hans har fått noe høystemt over seg.

Det eneste foreldrene fikk tilbake fra Utøya var lommeboka med bankkortet og førerkortet. Den oppbevarer de i en egen kiste nede i stua.

«Anders 22. juli 2011». Den verste datoen i livene deres, rosemalt på lokket.

Og navnet. Anders. Har monsteret klart å ødelegge det? Gerd har hørt at få vil døpe barna sine Anders nå.

- Han uttalte navnet sitt på den nordnorske måten, med trykk på d-en. Anders. Det var han veldig bevisst på.

Hun smiler.

- Men nå leste jeg nettopp at åtte norske barn har fått navnet Anders likevel. Det gjorde så godt.  

Hvordan klarer foreldre
å kjenne igjen barnet sitt på avstand? Nesten uansett? I en forsamling, i en skolegård, på et bilde med mange andre? Hva er det som fester seg, som gjør at de så raskt får øye på sin egen? At de kjenner dem igjen som en del av seg selv?

Det finnes et uklart og kornete bilde av en strandkant på Utøya.

Langt der borte, i sprekken i fjellet, blant alle disse drepte barna. Hvordan skjønte hun at det var dattera hennes?  

Oslo. Snøen ligger tungt over innkjørsler og hustak i den rolige blindveien på Høybråten i Groruddalen. Fuglene høres ut som om de er overalt i solskinnet. Nede ved det gule huset i skråningen står et akebrett oppetter veggen.

En lapp forteller at man må banke på fordi ringeklokka ikke virker. Rommet til Isabel Victoria Green Sogn (17) ligger rett innenfor gangen. Døra er tapet full av bilder og tegninger, den står på gløtt. Under senga står 16 par sko på rad og rekke.

Når hun skulle være ekstra fin pleide hun å bruke de høye, svarte støvlettene.

- Vi har ikke klart å la noen andre sove her inne ennå. Dette er Isabel sitt rom. Vi vil ikke bruke det til noe annet, sier Linda Sogn (45).

Hun står sammen med pappa Jon-Inge (49) og titter inn på plakaten med bildene fra språkreisen til Malta for to år siden. «Minner» har Isabel skrevet øverst med store bokstaver. Der ligger Vålerenga-drakta hennes sammenbrettet på senga og under vinduet står keyboardet med den ødelagte tangenten. På kommoden ligger smykkene, neglelakken, ei pakke med tyggegummi. Før måtte de alltid huske å banke på, det hendte hun danset der inne med hodetelefoner.

De fikk ikke lov å se henne når hun danset sånn.

Nå står døra åpen.  

Først het hun bare Isabel. Navnet «Victoria» valgte hun selv da hun ble eldre. Hun fylte inn en søknad og de måtte signere på skjemaer. Hun hadde alltid likt det navnet, mente det passet henne bedre. Som liten hadde hun kalt kosedyrene sine for «Victoria». Nå ville hun bestemme selv. Det tegnet seg en vilje i henne.

Kanskje hadde hun det fra faren, fagforeningslederen på Freia-fabrikken, han som hadde tatt henne med i alle 1. mai-togene?

Da hun konfirmerte seg, holdt hun tale i Rådhuset foran tusen mennesker. Hun hadde forberedt seg grundig, slik hun alltid gjorde, redd for ikke å ha alt i orden. Etterpå sa Jon-Inge til henne at hun skulle huske på dette seinere i livet. «Når dette gikk så greit, da kan du stå på hvilken som helst talerstol».

Siden hang hun opp talen over senga.

Den henger der fortsatt med små overstrykninger og kommentarer, ved siden av hårbøylen med navnet hennes i glinsende bokstaver.

Isabel ble politisk aktiv høsten 2010. Hun droppet bursdagen sin for å reise på kvinnekonferanse i Sunndal, hun ble leder i Stovner AUF, vervet kusina si. I fritimene på skolen hendte det hun gikk bort på Stortinget. Bare satt der og lyttet alene.  

Det knaker i parketten.


- Jeg har tenkt på det, når andre foreldre forteller om siste gang de så barna sine. At det siste de sa til hverandre var «jeg er glad i deg».

Linda lener seg mot veggen.

- Hvis jeg en sjelden gang sa hvor glad jeg var i henne, på den måten, så svarte hun bare «jeg veit det». Men da har jeg i hvert fall det, tenker jeg.

De hadde vært nede i Strømstad, på Lagunen camping, som de pleier hver eneste sommer. Isabel hadde lett etter en sommerkjole hele våren. I en butikk i Strømstad fant hun den endelig. En lang, hvit kjole med fargerikt, blomstrete mønster. Hun var så glad den dagen.

Hele familien var hjemme helga før Isabel skulle på Utøya, de feiret storesøster Veronicas 25-årsdag.

Morgenen etter vekket de Isabel. Hun sto her inne på rommet i halvsøvne og ga dem en klem. «Ha en fin tur, vær forsiktig». «Jada, mamma».

Og: «Du trenger ikke pakke den nye kjolen, Isabel, det er meldt regnvær hele uka.»

- Jeg har alltid vært veldig bekymret for ungene mine. Da hun dro på Utøya var vi enige om at jeg for en gangs skyld ikke skulle ringe eller mase, sier Linda.

- Isabel hadde gledet seg nesten et helt år til den turen. Gjennom de tynne gardinene, utafor vinduet, står naboens tørkestativ nakent opp av bakken. Et slitent nettinggjerde krenger under snøen.

 Folk spør jo hvordan det går og de ønsker vel at jeg skal svare «fint» eller «ok». Det er ikke lett å sette seg inn i hvordan vi egentlig har det. Det var en annen far som fortalte at han hadde svart «Det er brutalt». Det er sant, det er brutalt, sier Jon-Inge og ser på skoene som står der under senga uten å skulle noe sted.

- Men det er ingen som ser hvordan jeg har det inni meg.

I Isabels filofaks for 2011 er den første halvdelen full av avtaler. «Møte i Stovner Arbeiderparti», «Kosekveld på AUF», «Vinterferie i Hemsedal», «Justin Bieber-konsert i Barcelona». Dette var året alt skulle skje.

Linda stirrer opp fra brilleglassene.

- Det var noen som sa til meg at vi virket så uberørte rett etterpå. At vi tok det så fint. Da begynte jeg å gå i meg sjøl. «Reagerer jeg ikke normalt?». «Savner jeg ikke Isabel?». «Ser det ikke ut som jeg sørger nok?»

Stemmen knekker.

- Åssen ser man ut når man har mistet et barn? Åssen skal man se ut da? Man må jo stå opp, snakke med mennesker.  

Når kom engstelsen? Isabel har et barnebilde av seg selv på rommet. På et akebrett, håret flagrer. 5 år gammel. Da hun begynte på skolen, fikset hun det meste. Gode karakterer, alltid ute i god tid. Selv om hun en periode ble ertet litt for at hun var større enn de andre jentene, lærte hun seg etter hvert å svare dem verbalt. «Du må stole på at folk vil like deg som den du er», hadde Linda sagt til henne. Alt ble uansett bedre på videregående.

Bortsett fra gymtimene.

De likte hun aldri. Den intense konkurransen. Presset. Hun kunne få prestasjonsastma. Da snørte det seg i halsen. Hun hev etter pusten.

De har tenkt på dette etterpå: Var det derfor hun ikke svømte?

- Det har forundret oss, sier Jon-Inge.

- Vi har ikke båt selv, men vi har et vennepar med båt og Isabel satt gjerne foran i baugen og humpet av gårde. Hun kunne svømme og mange av de hun var sammen med på Utøya har lagt på svøm. Måten hun lå der på ... Hun har ikke kastet anorakken for å svømme heller.

- Men du vet, panikken, sier Linda.

- Det er det jeg har tenkt. Hvis hun fikk det pustebesværet, så er det ikke sikkert hun trodde hun kunne klare det.

Sannsynligvis har Isabel blitt skutt ovenfra, mens hun forsøkte å gjemme seg i en altfor liten sprekk.

To kuler i venstre bryst, gjennom anorakken. Én i tinningen.

Seinere spurte begravelsesbyrået om de ønsket at hun skulle ha på seg noe spesielt. De fant fram kjolen hun hadde kjøpt på campingtur i Strømstad. Den hun hadde lagt igjen på rommet, spart til en solskinnsdag.

- Så fikk hun i hvert fall brukt den en gang, sier Linda.  

Bildet kom lørdag morgen. De levde ennå i uvisshet, var bare hjemme fra Sundvolden for å dusje og skifte. Det kom en mail i innboksen. En kamerat av Isabel som hadde vært på Utøya hadde funnet det på nettet, et bilde fra et utenlandsk nyhetsbyrå.

Han kjente igjen stedet de hadde gjemt seg.

- Isabel hadde ringt meg og sa hun løp i skogen. De måtte gjemme seg for noen som skjøt. «Mamma, jeg har bare på meg skjørt, jeg er barbeint». Jeg visste hvilket skjørt det var, et blomstrete et, hun hadde ikke så mange og på bildet kunne jeg se hun var barbeint. Og vindjakka med hvitt og blått og grønt på. Jeg visste det var henne, sier Linda.

- Men vi håpet likevel alle sammen at det var noen barn de hadde glemt.

Sånn er håpet, inntil det er borte: De sitter der ute, alle barna, krøket sammen i mørket bak et tre, våte og kalde og redde, men i live.

I live.

I løpet av lørdagen fikk de høre at det lå ei jente på Ullevål som ikke var identifisert. Linda og Jon-Inge kjørte opp dit med et bilde av Isabel, men da de kom fram, hadde jenta allerede våknet og sagt navnet sitt.  

Utenfor har Høybråten
forsvunnet i et blått mørke. Linda leter etter et bilde av dattera på datamaskinen. Hun blar igjennom feriebilder, bursdager, alle bildene Isabel hadde tatt av seg selv, der hun smiler, ler, viser tommelen opp. Hun ser rett i kameraet. Er så levende.

- Ja, her er det, sier Linda plutselig og lener seg litt tilbake så skjermen blir tydelig.

Midt i rekken av ferieminner ligger dette grå, uklare bildet av strandkanten på Utøya en julidag i fjor. Det fyller hele skjermen, men kjenner du ikke historien, er det ikke lett å se at det er drept ungdom som ligger der under de regnvåte trærne. Det er ikke lett å se at det er mennesker i det hele tatt.

- Der ligger hun, sier Linda og peker på noe hvitt midt i bildet.

- Jeg klarte ikke å se det, men politiet har bekreftet det i ettertid, sier Jon-Inge.

- Jo da. Jeg så det med en gang. Skjørtet. Anorakken. På skjermbildet er dattera bare noen hvite piksler i en sprekk i fjellet. -- Sånn er det bare, sier Linda.

- En mor vet.  

De fant bare gitaren.

Foreldrene hans var i Hole, på senteret for pårørende. Tingene fra ungdommene på Utøya var pent arrangert på hvite duker. De gikk der langs alle disse gjenstandene og lette etter noe som tilhørte gutten sin.

Noe som var igjen etter Andreas Edvardsen (18).

T-skjorter, bukser, iPoder, bøker, hårbørster, barbermaskiner, sko, nøkkelknipper.

Men de fant bare gitaren. Den han hadde arvet etter oldemor.

Nå står den inntil klesskapet hjemme på rommet hans i Sarpsborg. Trekket er møkkete, glidelåsen trukket halvveis ned. Den mangler en streng. Inne i trekket ligger et sammenkrøllet ark, som ser ut som det har vært vått. Det er akkordene til «Splitter pine» av DumDum Boys.

Den siste natta på Utøya satt Andreas oppe til klokka 3 sammen med ei jente. Han spilte, de sang sammen. Hjemme ville han aldri opptre for mora og faren. Men når Andreas satt inne på rommet sitt nederst i gangen og øvde, pleide Heidi (46) å stå i døråpningen for å høre.

Da fortsatte han å spille, også når han så henne.

Var han fire år da han fikk dette rommet? Fem, kanskje? Noen barnetegninger henger her fortsatt og oppå klesskapet er en elektrisk bilbane stuet vekk. I hyllene står Donald-blader, små lekebiler, maskoten fra Lillehammer-OL og en liten konkylie han har tatt med hjem fra en ferie.

Og viktigst, øverst i hylla, over tv-en: To digre høyttalere.

Det er så stille, ikke en lyd fra gata eller barnehagen nede i veien. Ingen fly på vei til Rygge. Bare en svak susing fra stereoanlegget. Forsterkeren står fortsatt på. Det lyser en liten gul lampe ved ledningene på gulvet. Den har stått sånn siden i sommer. Ventet på en sang.  

Det er to
T-skjorter Heidi ikke har fått seg til å vaske.

- I starten luktet jeg ham i klærne selv om jeg hadde vasket dem. Sånn er det ikke lenger. Det var klær jeg først hev inn, men så tok ut av vaskemaskinen flere ganger før jeg til slutt bestemte meg for å vaske dem. Lukt forandrer seg. Når det har ligget en stund, lukter det ikke sånn han luktet likevel, forteller Heidi.

Hun står her inne ved siden av Vidar (53), faren til Andreas. I stua utenfor ruller bildene av sønnen i en elektronisk bilderamme.

Andreas har ei storesøster, Anniken (22). Hun er født med Downs syndrom. «Jeg skal alltid passe på deg», pleide han å si til henne.

Fotballen ligger på gulvet ved siden av gitarforsterkeren. På pulten ligger navneskiltet hans fra Bunnpris. «Andreas» i store bokstaver.

- Vi har gitt bort litt, men vi klarer ikke kvitte oss med klærne hans, sier Heidi.

- Den dagen vi skal ta ut resten fra skapet, dytte det i en svart søppelsekk og sende det av gårde... Det føles fremmed. Sju måneder høres kanskje lenge ut, men det er ikke det for oss.

Nedenfor vinduet hans, på andre siden av veien, går ei tenåringsjente over snøen og låser seg inn i nabohuset. Ingen sier noe.  

Andreas hadde kommet
inn på lærerhøyskolen. Han skulle startet rett etter ferien.

Tusjen de brukte til å skrive hilsener på russedressen for snart ett år siden ligger fortsatt på bordet. iPoden og hodetelefonene også, som om han bare har glemt det igjen på vei ut. Over klassebildet på veggen ved senga er det en liten hylle full av pokaler og medaljer. Tvetercup 1999, Olavscup 2003, Julecup Langhus 2001. Han sluttet med håndballen for et år siden. To kompiser hadde engasjert seg i politikken. Andreas hengte seg på, mye på grunn av det sosiale.

- Vi trodde jo først at det måtte gå an å gjemme seg. Når du ser flybildene.. Det ser tett ut. Men etter at vi var på øya, det er furuskog, det er så glissent der, sier Vidar.

Andreas ble drept på Kjærlighetsstien, sammen med Anders fra Bardu og åtte andre. Heidi sier det har plaget henne, det at de var så mange. Hvilket nummer i rekken var han? Når skjønte han at det var hans tur? Hun håper å få igjen telefonen hans. At det finnes noen bilder der, en eller annen brikke i puslespillet de aldri får lagt ferdig.

På vei hjem til tomheten, da de kjørte fra Sundvolden og alt håp var ute, satt begge to og speidet etter ham ut av bilvinduene. Hele veien. Ingen sa noe, men de tenkte det samme: At han kanskje kunne ha forvillet seg ut hit, at han vandret rundt i veikanten i sjokk et eller annet sted.

At han var på vei hjem.  

Heidi drømmer at han ringer
på døra om natta. At han har vært ute med venner, på en eller annen fest. Det føles helt virkelig. Alle disse kveldene hun lå og ventet på å høre skrittene hans utafor, på lyden av nøkkelen som ble vridd om i låsen, håndtaket som ble tatt i. Uansett hvor seint det ble, lå hun alltid våken og ventet. I russetida kom ei venninne og rakte ham til dem. «Her har du´n». Han var full, men han kom hjem.

«Uansett hva du gjør», pleide de å si til ham, «så kom alltid hjem».

Når hun våkner sånn midt på natta, tør hun ikke å bli liggende. Hun står opp, går barbeint ut i gangen og tenker at «nå er det lenge siden jeg har sett ham, han har sikkert bare glemt nøklene sine».

Så åpner hun døra.  

Andreas hadde regnet med å være alene hjemme enda et par uker etter at han kom tilbake fra Utøya. De spiste taco sammen før Heidi og Vidar dro på ferie. Han klemte mora si denne siste gangen de så hverandre, det var ikke alltid han gjorde det.

Så måtte han løpe av sted. Kveldsvakt.

Inne på rommet hadde han lagt fra seg en bag med ølbokser. I stua lå det en madrass på gulvet. Bordet var fullt av glass og asjetter. Rett innenfor dørstokken lå det en genser. Han må ha dratt den av seg og slengt den på gulvet. Før han dro.

Er det ikke merkelig hvordan alt dette irriterende og rotete, plutselig blir noe man ville gitt alt for å få tilbake?

Lyset skinner inn mellom gardinene. Hun savner den dunkende musikken fra rommet, ranselen han slapp i gulvet, skoene han sparket fra seg, stemmen hans nedenfra. Hun savner lyden av bilen som kjører opp innkjørselen. Motoren som skrus av.

Her om dagen gikk hun forbi et butikkvindu og tenkte at han kunne trenge ei ny vinterjakke.  

Kan tomhet måles
i antall kvadratmeter? Hvor stort er arealet av en hel nasjons savn?

Alle jenterommene det ikke lenger bor jenter i. Alle gutterommene uten gutter.

Det er så mange av dem. I Tokke, Trondheim, på Nesodden, Nøtterøy, i Kristiansand, Mo i Rana, Meråker, Øvre Eiker, Vefsn, Sund, Drammen, Askøy, Osterøy, Tønsberg, Bærum, Sarpsborg, Oslo, Stange, Rygge, Halden, Levanger, Bodø, Eidsvoll, Lunner, Bardu, Gjøvik, Ørsta, Stryn, Hadsel, Hamar, Egersund, Toten, Svalbard, Vestby, Ås, Fredrikstad, Namsos, Hundvåg, Hole, Sortland, Nes, Salangen, Rjukan, Vadsø, Lyngdal, Alta, Haugesund, Sula og Orkdal.

Til og med i Georgia sitter en familie igjen med et rom for mye og ei datter for lite.

Noen har valgt å pakke ned tingene til barna sine.

Men de aller fleste av rommene står der og venter. På ei jente som dro av sted med rød button på brystet og sommerfugler i magen. På en gutt som drømte om å bli fylkesmann.

De lukket ikke dørene bak seg.

Skulle bare være borte noen dager.  

Hva er igjen?

Strippedama på nattbordet til Anders skal ikke vekke noen i morgen. Skoene under senga til Isabel har ingen steder å gå. Det summer i høyttalerne til Andreas, og ingen har ennå spilt på gitaren. Sekundviseren på klokka til Andrine tikker fortsatt. Insisterer på at livet går videre.

Hos Andreas: Magasinet besøkte jente- og gutterommene som står tomme etter Utøya. Moren til Andreas Edvardsen (18) har fortsatt et par skjorter hun ennå ikke har orket å vaske. - Når jeg lukter på dem kommer jeg næmere ham, sier hun.
Video: Adrian Øhrn Johansen

Hos Isabel: Isabel Victoria Green Sogn ble bare 17 år gammel. «Bli med på sommerens vakreste eventyr - Utøya!», står det fortsatt på plakaten på veggen. Video: Adrian Øhrn Johansen/Dagbladet