Det er praktisk å bruke syndebukker når man skal forklare hva som er galt i dagens moderne samfunn. Gunhild Dahlberg griper retorisk til interiørarkitekten i sitt forsøk på å forklare hvorfor alt var bedre før. Interiørarkitekten er en effektiv trope i slekt med «kaffelattedrikkeren fra Grünerløkka»: inkarnasjonen av alt urbant jåleri og overflatiskhet.

Dahlbergs harselering gir gjenklang i fordommer om profesjonen:

Interiørarkitekten har sitt revir i boliger på Oslo vest eller i forsvarsløse kontorlokaler. Hun (for hun er alltid en hun, ellers så er han homo) vil at møbler skal være dyre og ha sjel og bruker bare fargenavn som henspiller på kaffedrikker. Hun tramper med høye hæler på folks smak og fjerner vegger, bilder av barnebarna og all komfort.

Morsomt, men langt fra sant.

La meg bruke meg selv som eksempel.

Jeg er interiørarkitekt, og:

Jeg driter i hvordan sofaen din ser ut! De fleste av oss jobber ikke på hjemmemarkedet. Mener du at du veit best hjemme, har du rett.

Jeg har en mastergrad, og den handler ikke om puter og gardiner. Interiørarkitekter som er godkjent som medlemmer i interesseorganisasjonen NIL har en mastergrad eller tilsvarende. Altså like høy utdannelse som sivilarkitekter, og lengre enn mange ingeniører.

Jeg har ingen fetisj for åpne kontorlandskaper. Når åpne kontorlandskaper ikke funker, handler det mer om økonomi enn om trend. Har ledelsen først bestemt at det skal skvises for mange personer inn på for liten plass, er interiørarkitekten din venn: Vi kan nemlig mye om menneskets behov for både samhandling og skjerming, og kan gjøre arbeidsdagen din bedre.

Jeg jobber med farger og dekorative elementer - også! Først og fremst har vi spesialisert kunnskap om hvordan man skaper gode og funksjonelle rom. Vi identifiserer brukerbehov, planlegger romløsninger og belysning, passer på at funksjonshemmede har tilgang overalt, sørger for god belysning og miljøvennlige og energieffektive valg. I tillegg planlegger vi estetiske virkemidlene i rommet. Men vi foretrekker upoetiske NCS-koder framfor fargenavn hentet fra grønnsakdisken.

Jeg er ikke en selvhøytidelig, humørløs trendnisse. Så hvorfor bryr jeg meg da om morsomheter på min yrkesgruppes bekostning?

Det hadde vært mye morsommere hvis Dahlberg hadde hatt rett i at 00-tallet representerte interiørarkitektenes inntog. Dessverre er det tvert imot. Fagfeltet vårt blir stadig mer skvist, på grunn av stramme budsjetter og manglende forståelse for hva vi faktisk kan bidra med.

Jeg er møkk lei av å måtte forklare for ørtende gang at masteren min ikke handler om nips og å fake den forventede interesse for vertinnens utfordringer ved valg av salongbord.

Men det er brukerne som burde være surest. Interiørarkitekter setter mennesker og deres behov i sentrum for romutformingen. Når denne kompetansen overses og spares vekk rammes de som bruker lokalene: Folk flest.

Dahlberg har rett i en ting: Interiør er rammen rundt folks hverdag og derfor viktig. Ingen tar det mer seriøst enn oss interiørarkitekter.