FILM: Så fryktelig grim er ikke krigens gru i «Into the White», en dramakomedie som er noe nær en feelgood-film fra okkupasjonstiden, med stort hjerte og mellomhøy panne. 

Et tysk og et britisk fly skyter hverandre ned over den norske fjellheimen. Nesten samtidig finner de overlevende mannskapene frem til samme forlatte hytte. Den ene siden har skytevåpen, den andre ikke. Men krigsfangesituasjonen utvikler seg først til fornuftsstyrt samarbeid, så til genuint samhold og respekt. Men så trenger krigen seg på igjen.

Rappkjefta Grint

Regissør Petter Næss og hans sympatiske ensemble former fine typer, som skaper effektiv friksjon når de presses inn på samme lille plass. Blant tyskerne er den fornuftige løytnanten som skjuler sin frykt for å misten kontrollen (Florian Lukas), den oppfarende unge ideologen (David Kross) og den tause kjempen med skjulte talenter (Stig Henrik Hoff). De møter den litt eplekjekke britiske kapteinen med en mine av de store hagers selvtillit (Lachlan Nieboer) og hans rappkjefta underordnede (Rupert Grint). Det er hyggelig å se Grint få vise flere sider av seg selv enn han fikk legge for dagen i «Harry Potter»-filmene, her legger han god komisk timing for dagen samtidig som han har med seg den underliggende uro som situasjonen krever.

Irriterer iblant

Irritasjonsmomentene finnes. Manuset har en håndfull enerverende overtydeligheter («Vi har kjempet mot tre britiske jagerfly og overlevd. Vi skjøt ned et av dem», sier den ene tyskeren til de to andre. Som om de ikke vet det). De fem mennene går påfallende ofte rundt i skjorteermene, skjønt de befinner seg i en glissen hytte på vidda og bekymrer seg for at veden skal ta slutt. Og et sted skjer det noe med én av tyskerne som utvilsomt ville vakt langt mer angst og smerte enn hva han legger for dagen.

Involverende

«Into the White» er psykologisk lettvinn. Men den er varm og inkluderende på sitt ukunstlede og litt vemodige vis. Historien, som er basert på virkelige hendelser, minner om en slags gammelmodig, uskyldig røverroman. Og det skal Næss ha: Han har en spesiell evne til å lage filmer bestående av så godt som bare snille mennesker, uten at sluttresultatet blir for tamt. Slik er det også med «Into the White».