Jeg kan ikke dyrke millioner av analfabeters valg av Det muslimske brorskap i Egypt, til tross for at jeg respekterer deres valg.

Tips oss 2400
DE INTELLEKTUELLES ROLLE: «Var det den intellektuelle eliten som protesterte mot nazistene imot folkets frihet? Nei. Men de klarte å utforske nazismens mulige utvikling,» skriver Walid al-Kubaisi. Foto: Knut Falch / SCANPIX

DE INTELLEKTUELLES ROLLE: «Var det den intellektuelle eliten som protesterte mot nazistene imot folkets frihet? Nei. Men de klarte å utforske nazismens mulige utvikling,» skriver Walid al-Kubaisi. Foto: Knut Falch / SCANPIX

Seniorforsker Henrik Thune mener at jeg motsetter meg demokratiet når jeg orienterer meg kritisk til Det muslimske brorskap som vant valget i Egypt. Jeg har ikke protestert på demokratiet, men på teokratiet som jeg frykter vil underminere Egypts håp for demokratisk liv. Og kritikk av demokratiske valg er ingen hindring for frihet. Slik forstår jeg det fra mitt ståsted. Jeg kan ikke dyrke millioner av analfabeters valg av Det muslimske brorskap, til tross for at jeg respekterer deres valg. For folk kan ta feil. Erfaringer fra den demokratiske historien bekrefter dette: Tyskerne slapp Hitler til makten ved et demokratisk valg. Disse millioner av tyskere tok feil.

William Shirer (død 1994) var en amerikansk journalist og forfatter som skrev om «The Rise and Fall of the Third Reich». Han undret seg over at ingen i Europa tok Hitler på alvor. For alt Hitler gjorde etter at han overtok makten, hadde han sagt tidligere og skrevet om. Hans taler og ambisjoner var som en katalog han bladde gjennom og fulgte som oppskrift. Var det den intellektuelle eliten som protesterte mot nazistene imot folkets frihet? Nei. Men de klarte å utforske nazismens mulige utvikling. De forutsa det som millioner av tyskere og europeere ikke klarte å oppdage i sin samtid.

Det var også et demokratisk valg i Iran. Khomeini hadde sterkt understreket at det nye styret i Iran vil komme til å bygge på demokratiske prinsipper der alle, uansett etnisk bakgrunn eller religion, skulle ha like rettigheter og muligheter, rapporterte VGs utsendte medarbeider Stein K. Kristiansen fra Teheran 25. januar 1979. Filosofen Michel Foucault reiste til Iran under revolusjonen i 1978 i like full beundring som dagens begeistrende eksperter i Norge for Det muslimske brorskap.

«Ingen vil at presteskapet skal overta», skrev Foucault stolt.

Det viste seg at de tok feil: 98 prosent av det iranske folk stemte på en islamsk republikk. Vi kjenner resten av historien. De som kritiserte det iranske folkets valg, var ikke imot demokratiet eller folkets frihet. De hadde evne til å se dypere enn propaganda og markedsføring av teokratiet. Derfor lærte Europa å boikotte demokratiet når det bringer fascister til makten. Da Jörg Haiders parti i Østerrike tok plass i koalisjonsregjering med det konservative partiet (ÖVP), ble landet boikottet av 14 land i EU. Ingen ble anklaget for å være mot folkets demokratiske valg og vilje.

Dette er de demokratiske erfaringene som oppmuntret meg til å formulere kritisk skepsis til folkets valg og til Vestens overdrevne begeistring for Det muslimske brorskap. Og, slik Thune undrer seg over min skepsis til Det muslimske brorskap, undrer jeg meg over at Thune, som mange eksperter i Vesten, godtar Det muslimske brorskaps propaganda. Jeg skulle ønske at våre eksperter hadde en smule kritikk som demper begeistringen i favør av en realistisk helhetsvurdering av Brorskapet. For disse eksperter som etablerer dialog med Brorskapet kan påvirke disse brødrene til å drive med realpolitikk, isteden for å utvikle Brorskapets trang til fascistiske tendenser og religiøs bestialitet.

For meg hjelper det lite at Thune møter et medlem i Det muslimske brorskap som får ham til å komme til den konklusjon at Det muslimske brorskap kan sammenliknes med kristnedemokrater i Europa på 1950- og 1960-tallet. Thune med sine noble hensikter anvender den skandinaviske mentaliteten som ikke bare ønsker å unngå konflikter selv, men de nekter til og med å se at religiøst tyranni kan være relativt populært hos andre. Jeg føler at mange ekspertuttalelser har dette som underliggende premiss.

For like etter president Mubarks avgang, grep Det muslimske brorskap sjansen og sendte en delegasjon til Iran ledet av selveste Kamal El-Helbawi, egypteren som representerer det internasjonale nettverket for Brorskapet. Han roste Khamenei og Ahmadinijad og sa at «i de siste 30 årene har Khomeini inspirert Brorskapet og de kommer til å følge Irans politiske spor. Han sa at deres drøm er islams verdensomspennende stat.» Dette har funnet sted mens Midtøstens eksperter i Norge hevdet i Klassekampen at Egypt er ikke Iran, for Iran er shiamuslimer og Brorskapet er sunnimuslimer.

Slike uttalelser om verdensherredømme kan man finne hos Hitler, men ikke hos kristnedemokrater i Europa. En annen leder i Brorskapet, Safwat Al-Shater, uttalte: «Vi vil ha en regjering med islamistiske referanser. Vi oppnår dette i stadier. Målet er verdensherredømme og gjenopprettelse av kalifatet.» Dette viser at det ikke bare er al-Qaida som har kalifatet som mål, slik det fremgår i Thunes artikkel i Samtiden. Det muslimske brorskap har samme mål.

Hva er kalifatet? Det er et system som er styrt av Sharia. En av lederne i Brorskapet, Subhi Salih, medlem av komitéen som skal formulere en ny egyptisk grunnlov, sier: «En hver som skiller religion fra politikk, har avskaffet 600 koranvers». Dette er et hjerneslag til alle våre eksperter som mener at Egypt har vilje til å følge det tyrkiske mønster. Det vil også si at alle som ikke aksepterer en religiøs stat basert på sharia er frafalne, ikke muslimer.

Samme leder uttalte at Muslimbrødrene erkjenner ikke mangfoldet, for «det fins ikke sekulære og liberale muslimer, det fins kun islam.» Dette i seg selv betyr at alle sekulære, liberale og venstreorienterte muslimer er frafalne. I Islams verden betyr det dødsdom. Dette er et brudd på menneskerettighetene. Har noe liknende funnet sted hos kristendemokrater?

Leder for Det muslimske brorskap, Mohammed Badie, uttalte seg i forbindelse med demokratiet: «Vi tillater ikke at demokrati, frihet og borgerskap rangerer høyere enn islam og sharia». Disse uttalelser i utvalg peker på fascistiske tendenser som burde tas på alvor. Muslimbrødrene velger demokrati fordi det fører dem til makten. Det er ikke tro på demokratiet. Har jeg da ikke fornuftig belegg for å være kritisk til den demokratiske utviklingen i Egypt?

Samtidig viser denne form for islamisme store og prinsipielle forskjeller fra kristendemokrater: Kristendemokrater vil ikke hevde at religiøs lovgivning basert på bibelske lover skal overstyre sivilt lovverk. Dette får konsekvenser for politikk og samfunn. Bruken av Sharia gjør at man kommer i konflikt med grunnleggende menneskerettigheter. Hva betyr demokrati i så tilfelle? De mest konservative blant kristendemokrater kan ha en fundamentalistisk forståelse av Bibelens ord, men opererer ikke med et kristelig mønstersamfunn på linje med Brorskapets mål om gjenopprettelse av Kalifatet.
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid stengt fra klokken 00:00 alle dager. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden vil være hverdager fra 07:00, og helgedager/røde dager fra 08:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør