FILM: Mange er nervøse i forkant av premieren på «John Carter», ikke minst Disney, som har brukt mer enn 250 millioner dollar på produksjonen, pluss 100 på markedsføring. Det eneste man har spart på, er tittelen, som ble kuttet ned fra «John Carter of Mars», visstnok fordi fjorårets «Mars Needs Moms» viste seg å bli en svært kostbar fiasko.  

Men nok om bissniss, vi skal ut på eventyr i en verden diktet fram av Edgar Rice Burroughs, som før han begynte på sine Tarzan-bøker, skrev «A Princess of Mars» (1912). Helten i bøkene om livet på Barsoom (Mars), heter John Carter, en veteran fra den amerikanske borgerkrigen som på mystisk vis havner i en liknende borgerkrig på nevnte planet.  

Tarzans far

De kjempende klanene ser ut som mennesker og er inne i en «romersk» fase, rent klesmessig (tenk «Gladiator» in space). På den ene side har vi Helium, representert ved Prinsesse Dejah Toris (Lynn Collins), som faren ønsker å gifte bort til erkefienden Sab Than (Dominic West), prins av Zodanga. Mars er en døende ørkenplanet og bare en våpenhvile kan redde, eh, miljøet.  

Her kan det være på sin plass å nevne at mye av det vi i dag forbinder med science-fiction har sitt utspring i Burroughs' Barsoom-univers, så hvorfor har ikke storfilmen kommet før nå? Dét er en fryktelig lang historie du kan lese om på nettet, men regissørvalget falt til slutt på Andrew Stanton, som mottok en Oscar for den oppfinnsomme og rørende «Finding Nemo» og fulgte opp suksessen med «Wall-E».  

Mye på gang

Før John Carter treffer prinsessen og dras inn i borgerkrigen, tas han til fange av grønne, tre meter høye marsboere med fire armer og støttenner. De grønne, kalt tharks, blir nysgjerrige på dette lille romvesenet som har en pussig egenskap: Han kan hoppe nesten like langt som Askeladdens gode hjelper.

Stanton skaper vakre, episke landskap og byer på Barsoom, men filmens hovedproblem er at altfor mange er sinte på hverandre og John Carter «of Earth» vil både hjem til egen planet og forelsker seg i Prinsessen og slåss mot en hær fra Zodanga og blir venner med noen av de grønne, mens andre grønne har onde hensikter og samtidig har vi lederen for the Therns (Mark Strong), en gjeng selvutnevnte guder og shapeshifters, som følger Carter tilbake til jorda og hjem igjen. Blant annet.  

Taylor Kitsch og hans overkropp gjør en grei innsats i tittelrollen, mens den enda mer ubeskrevne Lynn Collins er sexy, modig og tidvis lidenskapelig. Dessverre må mange av skuespillerne finne seg i at dialogen er i overkant teatralsk og betydelig mindre smart enn blant de kvikke fiskene i «Finding Nemo».