FILM: Jeg har gledet meg til denne filmen. Regissør og manusforfatter Sean Durkin vant regiprisen ved fjorårets Sundance-festival og Elizabeth Olsen (f. 1989), lillesøsteren til barnestjernetvillingene Mary-Kate og Ashley, er allerede en utropt til indie-darling og kommende stjerne.  

«Martha Marcy May Marlene» starter landlig og idyllisk på en gård i Catskill-fjellene i New York, men vi skjønner raskt at menneskene på gården utgjør en sekt. Like etter ser vi Marcy May (Olsen) snike seg ut i gryningen og stikke av gjennom skogen. Hun ringer sin søster Lucy (Sarah Poulson), som kommer og henter henne hjem til et romslig landsted hun og ektemannen leier ved en innsjø.  

Dempet affære

Vi får dryppvis informasjon om Martha, som Lucy og Ted (Hugh Dancy) kaller henne, men ikke mye — familiebakgrunnen forblir diffus. Paret lar Martha bo hos seg, men problemene melder seg i form av mareritt og hallusinasjoner, samtidig som Martha ikke vil snakke om sekten hun har vært en del av de sist to årene.  

Durkins debut er i det hele tatt en dempet affære som etablerer hovedpersonens verden med antydninger og små glimt. Filmen er veeeldig «indie», helt fra tittelen, via fortellerstil og sparsommelig lydbilde, ned til den minste realistiske nyanse i ansiktsuttrykk og replikkføring. Ikke noe galt i det, men virker det mer sant, mer virkelig? Nja. Skildringen av livet på gården er mer informativt enn truende. John Hawkes, som spiller den polygame sektlederen, ser ut som Charles Manson og har alternative filosofer som Ivan Illich liggende på nattbordet. Han styrer sin flokk med myke ord og blir farlig når han må, men Hawkes får for lite plass og har virket mer skremmende før, særlig i «Winter's Bone», som han ble Oscar-nominert for.  

Ikke rystende

Jeg liker de glidende vekslingene mellom nåtid og sekttid, mellom Martha og Marcy May, men spenningen stiger for lite og paranoiaen smitter ikke over. Jeg ble litt for ofte sittende på utsida og kikke inn på hvor avdempet og utstudert alt er, særlig på gården, som glimtvis synes å være befolket av en gjeng smått psykopatiske og hjernevaskete hipstere fra Brooklyn. Filmens virkemidler framstår til tider som en protest mot de mer voldsomme virkemidlene i konvensjonelle psykologiske thrillere.  

Jeg skriver «glimtvis» og «til tider» fordi filmen er langt fra uinteressant. Det er mye å glede seg over her, ikke minst Elizabeth Olsen, men jeg forventet å bli, om ikke rystet, så i hvert fall revet med.