De har overlevd sitt livs kamp mot kreften. Så må de slåss for retten til et nytt bryst. Tusenvis av norske kvinner står i puppekø.

Tips oss 2400
 VEIEN TILBAKE : Bak fra venstre, Anne Merete Chr. Myklevold (48), Kathrine D. Wavold (32) og Teresa Bancher (51). Foran, Lill Thommesen (42) og Ida H. S. Nilsen (24).
Foto: Siv Johanne Seglem / Dagbladet

VEIEN TILBAKE : Bak fra venstre, Anne Merete Chr. Myklevold (48), Kathrine D. Wavold (32) og Teresa Bancher (51). Foran, Lill Thommesen (42) og Ida H. S. Nilsen (24). Foto: Siv Johanne Seglem / Dagbladet

Brystkreft

•Brystkreft er den hyppigst forekommende kreftformen i den vestlige verden.

Hvert år får rundt 2800 kvinner i Norge diagnosen. Rundt 80 prosent av dem som rammes er over 50 år, men hyppigheten er stigende for alle aldersgrupper — også for de unge.

Antakelig er drøyt 5 prosent av brystkrefttilfellene arvelig.

Brystkreft oppdages som regel gjennom rutineundersøkelser eller ved at kvinnen selv oppdager en kul eller forandringer i brystet som legene så utreder videre.

•Overlevelsesprosenten
hvor sykdommen er begrenset til brystet, er opp til 94 prosent. Hvis det foreligger fjernspredning når diagnosen blir satt, er prosenten 17.

•Mer enn 30000
kvinner i Norge lever i dag etter å ha hatt brystkreft.

I regi av Kreftforeningen tilbys det masseundersøkelser, screening, av kvinner mellom 50 og 69 år. De blir annet hvert år innkalt til mammografi.

•Også menn kan
få brystkreft, med det skjer sjeldent. I 2007 ble 19 menn rammet.

Kilder: Kreftforeningen, Tidsskrift for Den norske legeforning, Oslo Universitetssykehus, Helsedirektoratet, Nasjonalt Råd for kvalitet og prioritering i Helsetjenesten.
- Jeg føler meg ikke ferdig behandlet før jeg har fått et nytt bryst. Sier Ida H.S. Nilsen. Hun fikk kreft da hun var 22 år, og venter på rekonstruksjon. Legene sier det kan ta opp til ti år.

Hver dag får åtte kvinner brystkreft her i landet. Nærmere 3000 i året. De fleste blir friske og overlever. Prisen de betaler er en pupp. Det er de fleste innstilt på. Det de ikke er innstilt på, er at det skal ta mange år før de får en ny pupp.

Denne vinteren har de brystkreftopererte slått tilbake. De har samlet seg på Facebook, gått i debatter og demonstrert foran Stortinget under parolen «pupp til folket».

Håpet var et politisk ja til nytt bryst innen ett år etter endt kreftbehandling. De rødgrønne sa nei. Og helseministeren lover ingen ting. Lill Thommesen mistet selvfølelsen og sexlivet. Hun orket ikke å vente, og betalte for ny pupp med egne penger.

- Det er uverdig ikke å få tilbud om rekonstruksjon, sier hun. Ida H.S. Nilsen, Teresa Bancher, Kathrine D. Wavold og Anne Merete Chr. Myklevold står fortsatt i kø.    

Ida H. S. Nilsen (24)

• Fjernet høyre bryst mars 2011.

• Sju cellegiftkurer, 25 strålebehandlinger, ferdig juni 2011.

• Står i rekonstruksjonskø.

- Kreftlegen sa til meg at i Norge er det er ei kvinne under 25 år som får brystkreft hvert år. I 2010 var det min tur.

Ida H.S. Nilsen smiler skjevt der hun sitter i sofaen hjemme på Ormåsen i Øvre Eiker, Buskerud. Den nybygde eneboligen er tom og stille. Dattera Solveig (3) er i barnehagen, ektemannen Tom Sverre er opptatt med sykepleierstudier på Høgskolen. Hverdagen til den lille, unge familien ble snudd opp ned på dagen da den brutale beskjeden kom: Klumpen i det høyre brystet var likevel ikke en hoven melkekjertel eller en tett melkegang. Det var en kreftsvulst, den var stor, og den var hissig.

- Jeg var på det tidspunktet 22 år. Tanken på brystkreft hadde ikke ramlet meg inn.

Hun var nyutdannet sykepleier, småbarnsmor, nyinnflyttet i det nye huset og på full fart inn i sin nye jobb som sykepleier i hjemmetjenesten i kommunen. Livet besto av gode, travle dager med mange planer og store håp for framtida.

- Jeg håper du ikke er gravid, sa legen til meg, nærmest på fleip, etter at de hadde fortalt meg at jeg hadde brystkreft. Men det var jeg jo.

Ida hadde akkurat funnet ut at hun var gravid med nummer to. Men det var ikke aktuelt å vente med behandling av brystkreften.

To dager etter diagnosen ble hun lagt inn for abort slik at cellegiften kunne settes inn så fort som mulig. Svulsten var så stor at den måtte behandles med cellegift før det kirurgiske inngrepet.

- Jeg opplevde det som å få to sjokk og to sorger samtidig. Vi hadde planlagt graviditeten, og gledet oss veldig til å bli foreldre igjen og til at Solveig skulle få en bror eller søster. Vi hadde flyttet fra leilighet og bygget hus for å få plass til en større familie.

Etter siste strålebehandling startet Ida på østrogenhemmende sprøyter, som kan være med på å forhindre tilbakefall. Sprøytene må hun ta i fem år, og hun kan ikke bli gravid i denne perioden. Etter det mener legene at hun sannsynligvis blir fertil igjen siden hun er så ung.

Så lenge vil hun ikke vente på nytt bryst.

- Det var skikkelig tøft å miste brystet som 22-åring. Det er jo en del av meg og min identitet å føle meg kvinnelig og ha to pupper. Jeg gruet meg til inngrepet i mange måneder mens jeg fikk cellegiftbehandling. Men jeg visste at det var prisen for å bli frisk igjen. Og jeg tenkte hele veien at rekonstruksjon var en mulighet.

Hun kikker opp under den mørke luggen. Håret, som en gang rakk henne langt ned på ryggen, har foreløpig vokst tilbake til en kort bobfrisyre.

- Etter inngrepet, da jeg fikk av bandasjen... Det var ille. Da bare gråt jeg. Jeg orket ikke å si noe, jeg hadde ikke ord for det heller. Det kom bare tårer. I dag går hun med klebeprotese i bh-en. Men hun føler seg ikke vel i den nye kroppen. Drømmer om å kunne gå med utringede sommerkjoler og fine bikinier på stranda.

- For å si det sånn: Bikiniene hvor du kan ha protese er ikke designet for min aldersgruppe.

Kanskje blir det nytt bryst til jul. Hun er formelt lovet behandling innen desember 2012. Men det er på papiret. På Rikshospitalet venter hverdagen og køene.

- Plastikk-kirurgene sier rett ut at de har seks til ti års ventetid. Men jeg må være positiv og håpe det går fortere. Jeg velger å tro at det må bety noe at jeg er så ung.

Ida sitter med et brev i hånda. Brevet hvor det står svart på hvitt at hun har krav på «helsehjelp». Men ord er ikke godt nok. Det må handling til. Nå krever hun at politikerne graver dypt etter velvilje og penger før enda flere kvinner havner i puppekø.

- Jeg er ikke utakknemlig på helsevesenet. De er veldig dyktige på å behandle kreft her i landet. Men jeg føler meg ikke ferdig behandlet før jeg har fått et nytt bryst.

Positive Ida har hatt perioder hvor hun har vært langt nede. Cellegiftbehandlingen var tøff. Midtveis i behandlingsforløpet holdt hun på å dø av allergisk sjokk.

Etter den kritiske episoden ble tanken på at hun kunne dø fra den lille datteren og ektemannen uutholdelig.—Jeg var så bekymret for hvordan det ville gå med dem hvis jeg døde. Så da sa vi ok, nå må vi tenke den tanken helt ut — og legge en plan. Det hjalp for meg å vite at de ikke vil stå igjen helt alene, at de har noen som kan ta vare på dem for en periode.

Hun tørker tårene mens hun forteller.

Midt i kaoset skulle hun også være mamma.

- Det var ikke lett å ta ansvar for et barn når du selv ligger med hodet under puta. Men på en måte var det greit, for da måtte jeg opp, jeg hadde ikke noe valg.

Nå jobber hun 20 prosent igjen, og vil fullt tilbake.

- Målet er å bli helt frisk og en dag å bli tobarns- eller trebarnsmamma.

Hun smiler.

- Og å få ny pupp. Helst skulle jeg hatt den før sommeren.

Lill Thommesen (42)

• Fjernet venstre bryst 8. mai 2008.

• 6 cellegiftkurer og 25 strålebehandlinger, ferdig 23. desember 2008.

• Betalte 250000 kroner for å få rekonstruert bryst fra eget vev februar 2010.

- Dette fikser jeg ikke, tenkte jeg. Jeg hadde gått uten pupp i nesten ett år. Jeg hadde mistet selvfølelsen. Sexlivet var gått i stå. Så sier legen at jeg minst må vente tre år til for å få et nytt bryst. Lill Thommesen har tent opp i ovnen på Tranby i Buskerud og skilt familiens to katter som ikke tåler synet av hverandre.

Det er snart fire år siden hun oppdaget kulen over venstre bryst. Den hun trodde var en melkekjertel. Det var det ikke. Etter mammografi og flere prøver, ble hun tatt med av legen inn på et samtalerom på sykehuset i Drammen. Et rom uten vinduer, med Kleenex-pakka på bordet. Beskjeden var at hun hadde brystkreft, og brystet skulle fjernes noen få uker seinere.

- Jeg ville helst ta kjøkkenkniven og skjære ut kulen selv. Jeg har aldri vært redd for å dø, det er ingen option for meg, så da datteren min spurte om jeg kunne dø, svarte jeg ja, men at jeg ikke hadde tenkt det. Det var ikke min tid ennå. Og da puppen var borte, var jeg først bare glad for å bli kvitt den. Det var jo den som hadde gjort meg syk.

Deretter ble det cellegift. Lill mistet håret 13 dager etter første kur. Hun ble sykmeldt fra jobben som vikarlærer, men tok et par timer i ny og ne. Da uten parykk. Hun ville vise elevene at det går an å ha kreft, men likevel være oppegående.

- Etter de siste tre kurene ble jeg innmari dårlig. Jeg kastet opp hele tiden. Følte jeg ikke fikk puste, ble dehydrert og utslitt. Jeg har vært en brysom pasient, som sa fra høyt når jeg ikke orket noe, men jeg må si at personalet på sykehuset i Drammen har vært fantastiske. Hun trodde hun skulle bli jublende glad den dagen hun hadde hatt sin siste strålebehandling.

- Mamma sto på parkeringsplassen utenfor sykehuset og ventet med champagne, men jeg gikk rett i kjelleren. I mange måneder hadde alt dreid seg om meg og sykdommen min, jeg var ikke forberedt på tomheten etterpå.

I mars 2009 ble Lill kalt inn til Ullevål sykehus for vurdering for rekonstruksjon av brystet. Legene bestemte at det måtte gjøres fra eget vev, hun var for stråleskadet til at de kunne legge inn et implantat, dessuten ønsket hun heller ikke silikon.

Det var da disse åra med venting kom på tale.

- Dette går ikke, tenkte jeg. Jeg kler av meg halve overkroppen om kvelden. Jeg liker ikke det jeg ser. Fra før hadde jeg store bryster, nå hang det ene der alene. Når mannen min og jeg lå i senga om kvelden, og hånda hans strøk over kroppen min, ble vi begge plutselig minnet på at noe manglet. Det ødelegger alt. Jeg syntes jeg var for ung til å kaste sexlivet mitt på båten.

Mens hun sjekket ventelisteordningene i det offentlige, økte ventetida. Ullevål sykehus begynte å snakke om fem-seks år.

Lill begynte å se på det private tilbudet.

- 250.000 kroner var prisen for en pupp. En sjokksum, men dette ville jeg låne penger til. Så vi kvittet oss med en bil.

Etter flere telefoner til ulike private klinikker, fikk hun til slutt tips om at privatsykehuset Aviva Helse i 2010 skulle begynne med rekonstruksjon av bryst.

- Jeg var den første som betalte denne type operasjon privat i Oslo, det var bare en annen kvinne i Norge som hadde gjort det før meg.

Lill fikk flyttet vev fra magen og konstruert et nytt bryst av dette. Fire måneder seinere var hun tilbake på operasjonsbordet for å redusere størrelsen på det friske brystet, så de skulle bli like. Og etter nye tre måneder begynte de å lage brystvorta som til slutt ble tatovert med farge.

I oktober 2010 startet Lill Facebookgruppa Brystkraft, fordi hun følte seg alene om å være ung med brystkreft.

- Jeg så at vi trenger et forum der vi kan dele erfaringer og støtte uten å måtte reise hjemmefra. Det er en lukket gruppe, og det er blitt et sted der kvinner hjelper hverandre.

I dag teller gruppa 592 medlemmer, og Lill har direkte kontakt med alle kvinnene.

- Etter operasjonen var det en kjempelettelse å kunne se meg i speilet og like det jeg så. Mange sier: «Det er jo bare en pupp», og noen syns det er helt ok å være uten. For meg ble det for tøft. Først blir du amputert, så forgiftet og til slutt forbrent. Da er det uverdig ikke å få tilbud om rekonstruksjon.

I ettertid har Lill kjempet med skattemyndighetene for å få særfradrag. De mente det ikke var grunnlag for dette siden rekonstruksjon av bryst var et offentlig, eksisterende tilbud. Lill slo i bordet med Helseministerens utsagn om at dette knapt kunne kalles et tilbud, og fikk til slutt lov til å trekke fra 28 prosent av utgiftene på skatten.

- I det offentlige er denne operasjonen priset til rundt 100.000 kroner, så på en måte har jeg fått igjen nesten denne summen. Men det er likevel uholdbart. Det er ikke alle som har mulighet til å betale 250000 kroner fordi de har fått kreft.

Anne Merete Chr. Myklevold (48)

• Fjernet venstre bryst februar 2008.

• Åtte cellegiftkurer, 25 strålebehandlinger, ferdig juni 2009.

• Står i rekonstruksjonskø.

- Hvis noen synes arret mitt ser ekkelt ut, får de heller snu seg bort.

Anne Merete Chr. Myklevold marsjerer bestemt over parkettgulvet på skyhøye støvletthæler. Humøret er også høyt. Hun er mørk i håret og mørk i blikket. Og har altså en pupp mindre etter kreftoperasjonen i 2008.

- Jeg pleier å si at det er godt jeg er ei tøff kjerring. For det må du være for å holde ut dette, konstaterer hun.

30 år på Østlandet, de siste på Frogner ved Lillestrøm, skjuler ikke hennes nordnorske opprinnelse. Hjemme i Ballangen har en rekke slektninger og familiemedlemmer hatt kreft, og da en av hennes beste venninner døde av brystkreft da hun var 27 år, ble Anne Merete redd og begynte å gå til rutinemessig mammografi. Vinteren 2008 viste bildene at noe var galt. Kreft med spredning til lymfen. Kategori tre — på en skala hvor fire betyr dødelig utgang.

- Dødsangsten satte inn umiddelbart. Det var snakk om brystbevarende behandling, kreften satt sånn at det skulle være mulig, men jeg var sikker: Brystet måtte bort. I dag er jeg sjeleglad for den avgjørelsen, for da de opererte fant de enda en svulst, som ikke syntes på bildene.

Legen som opererte henne på Ullevål var av den klare formening at kvinnens egen innstilling til kreftsykdommen kan være med på å avgjøre utfallet. Det samme mener Anne Merete.

- Du kan ikke gi opp. I dag har jeg bevisst valgt at jeg ikke hver dag skal leve meg inn i dette med å være kreftsyk. Jeg vil helst være i lag med friske folk. Hun er tøff i trynet, bryr seg ikke om at folk stirrer, på stranda, i svømmehallen. Arret hennes er nå en gang der. Målet er likevel et nytt bryst.

- Jeg er glad jeg er i live, det er det viktigste, men når jeg ser meg selv i speilet ser jeg at det ikke ser pent ut. Hun hadde det første møtet med plastikk-kirurgene i januar 2009, og de avgjorde at hun var en bra kandidat for rekonstruksjon. Brystet skal lages av fett fra hennes egen mage.

- Jeg har nok å ta av. Jeg har sagt at de kan få fett til flere pupper hvis de vil ha — jeg kan godt donere, sier hun og flirer. Etter den første konsultasjonen i 2009 trodde Anne Merete at det nye brystet skulle være på plass i løpet av året etter. Det var beskjeden hun fikk, og det var greit for henne. Men i 2010 fikk hun samme beskjed. «I løpet av neste år». Og det samme igjen i 2011.

I mellomtida satte hun seg på lista over pasienter som er villige til å ta operasjon på kort varsel hvis noen andre blir syke eller dør. Ringer de da, må du være den første som svarer. Anne Merete er aldri langt unna mobilen. Men den har aldri ringt med beskjeden hun ønsker seg.

Og den vanlige ventelista? I forrige måned fikk hun beskjed om at det er mindre ressurser enn noen gang til rekonstruksjon — og at hun tidligst kan håpe på operasjon våren 2013. Da fyller hun 50.

- Jeg synes ikke jeg er for gammel til å få et nytt bryst. Jeg var 44 år da dette skjedde, og du skal ikke stoppe livet ditt da. Så lenge du ser ut som meg, blir du ikke ferdig med sykdommen. Hun kikker på barnebarnet som freser rundt i stua på sykkel. Mannen, de to voksne barna og barnebarnet gir henne styrke. Lille Josefine (3) er vant til at bestemor bare har en pupp, og rett som det er leter etter hun etter den som er blitt borte.

- Jeg vil jeg gjerne ha valget selv - jeg vil ikke at sykehuset skal bestemme over min kropp og velge meg bort. Jeg har i alle år vært en skattebetaler, så jeg mener jeg har krav på det.

Teresa Bancher (51).

Fikk konstatert kreft 13. oktober 2009.

• Fjernet venstre bryst 14. mai 2010.

• 16 cellegiftkurer og 25 strålebehandlinger, ferdig juli 2010.

• Står i rekonstruksjonskø.

- Jeg vil ikke være en av dem som alltid må føle seg som en halv kvinne. Daglig blir jeg minnet på hvilken forferdelig sykdom jeg har. Jeg vil kunne gå i en butikk og kjøpe de klesplaggene jeg har lyst på, uten å måtte sette fast protesen med tape. Jeg vil ikke vente til jeg blir 60 før jeg får en ny pupp.

I oktober 2009 ble det oppdaget en 7 centimeter stor svulst i brystet til Teresa Bancher. Et halvt år tidligere hadde hun vært på mammografi. Da oppdaget de ingenting.

- Det velger jeg å ikke tenke på. Jeg fikk påvist en veldig hissig form for kreft, med spredning til alle lymfene. Og siden svulsten var blitt så stor, måtte jeg gjennom en tøff cellegiftkur for å krympe den, før de kunne operere den bort. Jeg ble vanvittig dårlig, fikk en allergisk reaksjon og ble lagt ofte på isolat på grunn av lave blodverdier. Samtidig ble jeg med på et prosjekt på Radiumhospitalet, der de prøver ut medisiner som skal gjøre at blodårene i svulsten ikke tar til seg næring.

Hun hysjer på hunden Nera som er overbegeistret for besøk. For et par år siden flyttet hun og samboeren fra Oslo til Fetsund. Teresa, som tidligere jobbet som hjelpepleier på sykehjem, er nå 50 prosent uføretrygdet på grunn av konstante smerter i armen. Nå er hun blitt besøksvenn på Akershus universitetssykehus for kreftpasienter som ønsker noen å snakke med.

- Da de trillet meg inn på operasjonsstua for å fjerne brystet mitt, gråt jeg forferdelig. Jeg tenkte på det som en amputasjon. Jeg var så sorgtung, jeg skulle miste brystet jeg hadde ammet tre barn med. Jeg hadde mistet hår og øyenvipper på grunn av cellegiften. Jeg følte meg skamfert.

Teresa er den fjerde kvinnen i familien som har fått brystkreft, men hun har ikke det arvelige genet som kan gi sykdommen. Nå har de tre døtrene hennes fått tilbud om mammografi.

Selv har hun vurdert å fjerne sitt friske bryst også. Fordi det føltes lettere å være helt flatbrystet, enn bare å ha en pupp. Det frarådet legene. Da måtte hun eventuelt rekonstruere to bryst seinere.

- Nå går jeg mye uten protesen, den sitter vondt og folk får ta meg som jeg er. Heldigvis har jeg verdens snilleste samboer. Han sier stadig det er meg han elsker, ikke puppen min, og jeg vil at han skal ta på arret mitt. Men det er vanskelig å føle seg sexy med bare en pupp.

Hun har ikke mulighet til å få operert inn implantat siden huden er ødelagt av stråling. Dermed må hun stå i køen for rekonstruksjon med eget vev. Hun har fått beskjed om at det kan ta fra fire til seks år.

- Jeg er ikke ute etter å få dobbel D pupp, mer en liten B. Jeg vil gjerne ha to bryster selv om det skremmer meg å måtte gå gjennom en ny stor operasjon. Jeg får en følelse av at de prioriterer yngre kvinner, og det kjennes trist at man ikke skal kunne føle seg attraktiv når man har passert femti. Det er leit å bli nedprioritert på grunn av alder. Dessuten er det uholdbart at Anne-Grete Strøm Erichsen holder oss for narr. Hun sier at situasjonen er uholdbar, men gjør ingenting med den.

Teresa mener det å få kreft er en ensom ting. At det er lett å slite ut de nærmeste pårørende.

- Jeg prøver å leve et så normalt liv som mulig, men plutselig kan dødsangsten rulle innover meg. Jeg kan våkne om nettene av mareritt. Jeg sliter med utmattethet, og må bruke medisiner på grunn av smertene i armen. Da er facebookgruppa Brystkraft gull. Her kan vi bruke hverandres erfaringer og gi hverandre støtte.

Hun smiler litt. Snakker om fine dager, og dager i kjelleren. Om fortvilelsen som kan overmanne henne, om hvordan livet er blitt.

- Jeg er oppdratt til ikke å mase. Til å godta ting. Men nå vet jeg ikke lenger om jeg vil godta alt.

Kathrine D. Wavold (32).

• Fjernet høyre bryst i april 2011.

• 8 cellegiftkurer og 25 strålebehandlinger, ferdig desember 2011.

• Står i rekonstruksjonskø.

«Hvorfor sitter du der og stirrer på vattpuppen min?» Tenkte Kathrine D. Wavold (32). Hun møtte Lars første gang hos ei venninne. Det var påska 2011. Det var varmt. Det var fire dager etter kreftoperasjonen og to timer etter at hun var skrevet ut fra sykehuset i Drammen. Hun følte alle kunne se det. Hun syntes Lars stirret.

Uka etter ba han henne ut.

- Da jeg endelig fortalte at jeg hadde brystkreft med spredning, men nå forhåpentligvis var på bedringens vei, tenkte jeg at han måtte jo vite at jeg har fjernet brystet. Jeg klarte ikke si det, det ble en skamfull greie. Samtidig plaget det meg at jeg ikke hadde sagt noe, jeg var jo livredd for at han ikke skulle ha skjønt det. Ser det var en bagatell i kampen mot kreften, men i det vanlige livet ble det en stor greie.

Lars hadde skjønt at brystet var fjernet. Og han hadde stirret på henne den første gangen. Fordi han syns hun var så søt. Nå er de samboere, og Kathrine er akkurat i gang igjen med jobben som Reiselivsleder for Hadeland og Ringerike.

I løpet av det siste året har hun vært operert flere ganger, gått på cellegift og fått 25 strålebehandlinger. Hun har mistet håret på hele kroppen, og det er på god vei til å vokse ut igjen. Hun har hatt glade dager og triste dager. Men hun har stort sett følt seg frisk, og kroppen hennes har tålt cellegift og stråling greit.

- I starten var jeg mest stresset for å miste håret. Folk forbinder det med å være dødssyk. Det var helt forferdelig da alt forsvant, jeg tenkte at det kanskje ikke ville komme igjen. Jeg følte meg syk hver gang jeg så meg i speilet, og hver gang noen stirret, ble jeg minnet på at jeg var syk. Så kom jeg i overgangsalderen under cellegiftbehandlingen. Søvnløshet, svetting, engstelse, svie i underlivet. Det er det ingen som snakker om. Det var helt grusomt, og stakkars Lars som har vært ved siden av meg gjennom alle grusomme oppdagelser kroppen har hatt.

I romjula punkterte hun. All etterbehandling var ferdig, hun følte at nå var kroppen på vei til å bli normal igjen. Bortsett fra et manglende bryst. Så ble hun apatisk. Livredd. For at kreften skulle komme tilbake. For omfanget av seinskader. Tenk om hun kom til bli kronisk utmattet som så mange blir.

- Da jeg skrev på Facebook-gruppa vår om alt dette, fikk jeg masse respons. Dette var helt naturlig, sa alle de som har vært gjennom det. Og trengte jeg å snakke med noen, var det folk som gjerne ville ringe og snakke. Det betyr mye. Jeg har jo — heldigvis — ingen venninner som skjønner dette helt ut.

Nå er hun blitt satt i kø for rekonstruksjon av brystet. Hun ble stråleskadet og må mest sannsynlig rekonstruere med eget vev.

- Jeg vet så lite om dette, men jeg vet at jeg må ha en pupp til. Ellers blir jeg skeiv i ryggen. Jeg er ingen hår- og puppejente, men jeg vil gjerne kunne ha på meg en sommerkjole med litt utringning. Eller en bikini som ikke er beregnet på damer som er 30 år eldre enn meg. Jeg må få kroppen min tilbake.

Hun har hørt det ofte, hvor heldig hun var som traff Lars den påska.

- Ja, jeg var heldig, men jeg syntes mest det var kjempestress. Jeg hadde mitt livs kamp for å overleve foran meg og ante ikke hva som ventet. Og så begynte jeg å date Lars. Jeg ville så gjerne ta meg godt ut. Og tenk hva han har måttet gå gjennom sammen med meg. Men for ham var det ikke et alternativ å kutte meg ut. Han ble forelsket, og jeg tar av meg hatten for det. I dag er jeg evig takknemlig og full av beundring. Jeg er livredd for ikke å bli den samme jenta som jeg var før jeg ble syk. Og da tenker jeg ikke på puppen, men på alt. Jeg tenker at jeg må lære å leve på nytt.

rak@dagbladet.no bfro@dagbladet.no
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid stengt fra klokken 00:00 alle dager. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden vil være hverdager fra 07:00, og helgedager/røde dager fra 08:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør