• Flere reisesaker på db.no/reise.

(Dagbladet Søndag): Etter hvert som vi nærmet oss Matmata, ble landskapet mer og mer ørken.

Langs en vei som ble stadig mer humpete, forsvant det meste av vegetasjon. I det uttørkede fjellområdet beitet magre geiteflokker på kjerr og tørre tuster av alfalfagress.

Med sine fargerike drakter lyste berberkvinnene opp der de hentet vann i store krukker som de bar i et tau knyttet rundt hodet.

Det var som en episode av «der ingen skulle tru at nokon kunne bu».

Overrumplet av suvenirselgere

Like fullt hadde vi knapt rukket å parkere minibussen utenfor Hotel Sidi Driss før vi var overrumplet av suvenirselgere. Som ved et trylleslag hadde de krøpet ut av jordhusene sine.

Den som ikke var oppmerksom, fikk raskt surret et ørkentørkle rundt hodet. Når det først var på plass, var det vanskelig å kjøpslå om handelen.

- Star Wars-filmene har gjort Matmata til en turistmagnet, forklarer guiden, litt for seint.

Lokalbefolkningen vet at det er penger å tjene.

Minner om et månekrater

Også for den som mangler referanse til George Lucas' stjernekrigsunivers, er Matmata en helt spesiell opplevelse. Fra åssiden minner landsbyen mest om et månekrater.

Når vi kommer tettere inn på hulebyggene, skjønner vi at dette er et enestående eksempel på hvordan mennesker har gjort det mulig å overleve i de mest karrige omgivelser.

For å finne beskyttelse som brennende sol og feiende ørkenvinder, har de gravd seg inn og ned i den porøse sandsteinen.

Byggemåten kalles troglodyte-arkitektur, og starter gjerne med et sirkelformet rom sentralt i fjellet. Fra dette går det dører og ganger videre til flere små og store rom.

Denne type arkitektur finnes flere steder i Nord-Afrika, men ikke noe sted så utbredt som i Matmata.

Hotel Sidi Driss

Da George Lucas i 1976 startet filmingen av den første Star Wars-filmen, tok han blant annet utgangspunkt i Hotel Sidi Driss - hvor Luke Skywalker ble servert blå milkshake i en av bakgårdene.

For vårt lille følge står det derimot brød og ristede kikerter på menyen. Turistguiden har alliert seg med Fatima, en bitte liten, skrukkete berberkvinne som ikke er sikker på hvor gammel hun er.

- Minst 80, fastholder hun når tolken spør. Hun forteller også at hun i ungdommen var lett på foten som ei geit, og plukket oliven i bratte skråninger.

Nå viser hun rundt i huleboligen hvor også sengebeina er laget av leire.

I den ene enden av soverommet er det gravd ut en liten ekstra hule som bokstavelig er et kjærlighetsrede. Foreldrene skal slippe å forstyrre de sovende barna.

«Fatimas hånd»

Fatimas fire barn vokste opp i denne hulen. Det femte døde som liten. Det yngste barnet var bare seks år da ektemannen døde.

- Det har vært et strevsomt liv, medgir hun, men legger til at Allah nok ville det slik.

Lykkesymbolet «Fatimas hånd» er tatovert både på haken og den ene hånda. Det ble gjort rett før hun ble giftet bort som femtenåring.

Fatima vil ikke svare på hvorvidt Star Wars-turismen har gjort godt for den vesle landsbyen. Men ved siden av oljeskålen som brødet skal dyppes i, står en tom skål. Den skal fylles med mynter og dinarsedler.

På toppen av huleboligen, ut mot veien, har sønnen åpnet butikk hvor han selger vann, is og søte kjeks til de mange turistene som daglig slippes av i Matmata.

Luksuriøs teltleir

Noen timer seinere er kveldshimmelen svart. Skyer har lagt seg som et lokk under Sahara-stjernene.

Fordi vi valgte å ta inn på den mest luksuriøse av teltleirene i oasen Ksar Ghilane, kan vi knapt påberope oss opplevelsen av «ekte ørkenliv».

Før vi benket oss på myke puter rundt leirbålet, hadde vi svalet oss med kjølig øl fra baren ved svømmebassenget.

Baken kjennes allerede øm etter et par timers tur på dromedarryggen. Det kjennes like fullt godt å sitte nær bakken.

For en trygghetsnarkoman var møtet med ørkenens langbeinte konge, den enpuklede dromedaren, en smule fryktinngytende.

På dromedarryggen gjennom Sahara

Med en fysiognomi som minner om forvokste strutser, og hese brøl da tauet ble festet rett i munnen, uten bissel, virket de langt fra vennligsinnede.

Tålmodige kameldrivere hadde heldigvis taklet engstelige turister tidligere.

Det tok ikke lang tid før alle spente muskler falt til ro og kroppen lot seg duve med i den gyngende rytmen fra dyrets bevegelser.

Dromedaren har myke, flate føtter, fra naturen skapt som innebygde gummiputer. Høyt oppe på dyreryggen kunne den tørre, rene og soloppvarmede luften nytes i dype åndedrag.

At en ridetur gjennom Saharas gyllengule sanddyner var som å befinne seg i en flik av evigheten, er ingen klisjé.

Stormvarsel

At teltet vi sover i har flislagt bad og glattrullet sengetøy, hindrer ikke lydene å trenge inn gjennom stoffduken. Vi skjønner også hvorfor Sahara-natta var stjerneløs.

Utpå morgensiden begynner vinden å pistre gjennom kronene av daddelpalmer som omringer oasen. På vei til hotellfrokosten må vi gni sand ut av øynene.

Sjåføren venter utålmodig ved bilen.

- Det er varslet storm, opplyser han.

Vi må komme oss av gårde.

Virvlende ørkensand

En halvtime seinere kan vi knapt se veien i den virvlende, drivende ørkensanden.

Bare temperatur og fargeskala skiller opplevelsen fra en snøstorm på vidda. Sanden legger seg i høye, ugjennomtrengelige fonner.

De få landroverne som er ute denne formiddagen, velger å legge seg etter hverandre i kolonne.

Universet er sand og hvinende vind. Sikten er knapt en meter.

«Se opp for dromedar»-skilt

De rødkantede «se opp for dromedar»-skiltene vi hadde moret oss over dagen før, var tildekket av sand.

Vår svenske guide, som har bodd i Tunisia siden 1979, har aldri opplevd ørkenstorm av liknende styrke.

Da vi endelig kommer i hus på boutiquehotellet på Dar Dhiafa på Djerba, er skyllevannet fra dusjen en rosa bekk.

Slik renner de siste rester av ørkenopplevelser ned i et sluk.