Hvem skulle trodd det: LP-plate fra surroundspesialist Morten Lindberg.

Analog & Digital

Jan Omdahl

jom@dagbladet.no

Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no

Mer info om tips
PINEFULLT: Veien til å like lyden av vinyl var lang og pinefull for den heldigitale lydprodusenten Morten Lindberg. Foto: 2L

PINEFULLT: Veien til å like lyden av vinyl var lang og pinefull for den heldigitale lydprodusenten Morten Lindberg. Foto: 2L

FØRSE LP: Souvenir part I, med Trondheimsolistene. Omslaget er malt av Håkon Gullvåg. Foto: 2L

FØRSE LP: Souvenir part I, med Trondheimsolistene. Omslaget er malt av Håkon Gullvåg. Foto: 2L

Det er et av livets store spørsmål:

Kan lyden av vinyl, med all sin mekaniske feilbarlighet og varme forvrengning, konkurrere mot høyoppløst digital musikkgjengivelse?

Noen av oss mener det, men Morten Lindberg var blant skeptikerne. Mannen bak plateselskapet 2L og det som i hifi- og musikkretser markedsføres som «the Nordic sound» hadde ikke hørt på vinyl siden har var 13 år og Samantha Fox snurret på platespilleren.

Lindberg er tvert imot kjent for sine audiofile klassiske surroundinnspillinger fra kirkeom og katedraler, med ekstremt høyoppløst digitale utgivelser distribuert via nett eller på Blu-Ray-plater. De har skaffet ham stjernestatus blant lydfreaks over hele verden, og flere Grammy-nominasjoner.

MEN NÅ har Lindberg nettopp gitt ut sin første vinylplate, «Souvenir part 1», med Trondheimsolistene under ledelse av Øyvind Gimse og musikk av Tchaikovsky og Carl Nielsen.

En overraskende manøver fra en heldigital kringlydforkjemper.

PÅ SELSKAPETS nettsider skriver Lindberg for eksempel at man ved en dobling av investeringen i sitt vanlige stereoanlegg kan regne med en kvalitetsheving på kanske 10-20 prosent, mens en tilsvarende investering i et femkanals surroundanlegg gir en 300 prosents økning i oppløsning og perspektiv. Ikke akkurat et argument for å satse tungt på vinyl og tokanalslyd.

Men Lindberg har altså gjenoppdaget det analoge. Etterspørselen etter audiofile LP- utgivelser er voksende, og det gjøres svært få nye klassiskinnspillinger for vinyl. Lindberg ante nok en markedsmulighet, og gikk noen runder med egne prinsipper og fordommer.

- Det var en ganske pinefull prosess. Jeg snuste litt rundt, snakket med gutta på Big Dipper, gikk og kjøpte meg en platespiller, og brukte et halvt år på å finne ut av vinylens styrker og svakheter, og hva vi kunne overføre av det vi har lært i digitalt arbeid til vinylmediet. Alt i digitaldomenet går på å opprettholde en riktighet, og en ryggmargrefleks er at hvis noe høres annerledes ut enn det jeg forventer, er det en feil jeg må jobbe med og korrigere. Så det var det første jeg måtte lære; at det klinger annerledes.

DAGBLADET har besøkt Lindberg i hans høyteknologiske studio i Oslo, og hørt hva avanserte surroundopptak gjengitt høyoppløst digitalt i fem kanaler kan by på av musikalske grøss. Men Lindberg har altså lært seg å like tokanals lyd fra en 150 år gammel teknologi. Nøyaktig hva han opplever, sliter han litt med å beskrive:

- Jeg oppdaget at det klang på en veldig god måte .Jeg ble veldig glad i det jeg opplevde i vinylen. Men jeg kan ikke analysere hva det er som skjer. Det er snakk om harmoniske forvrengninger, et frekvensspekter som endrer farge, transienter som slipes.

Albumet er spilt inn i Selbu kirke, med Lindbergs særegne oppsett der musikerne sitter i en sirkel rundt en klynge mikrofoner for multikanalsopptak. Det viste seg at dette oppsettet var velegnet også for en stereoproduksjon. Obs: tung nerding følger.

- Fronten i oppsettet vårt er tre mikrofoner som på de gamle RCA Living Stereo-innspillingene. Vi brukte senterkanalen som utgangspunkt og la til høyre og venstre for å øke bredden i de øvre registrene. Det gjorde at vi slapp å trikse med bassen. På vinyl må alt under 300 hz være i mono, eller så spretter nåla rett og slett ut av rilla på grunn av sideveis bevegelser. Men med en ren senterkilde, trengte vi ikke gjøre noe i bånn. Bassen lå ferdig i miksen, og vi beholdt fargespekteret helt fra bånn i frekvensområdet.

Den fysiske produksjonen er gjort helt etter den audiofile læreboka. Matrisen er kuttet direkte til metall fra en 352.8 kHz 24 bits DXD-fil hos Pauler Acoustics, og vinylen presset hos Pallas. Tysk presisjon hele veien.

Tidligere var mange i bransjen skeptiske til såkalte DMM-mastringer direkte til metall, men Lindberg er overbevist:

- Man hopper over en generasjon fordi matrisen kan brukes direkte i pressa. Pauler bruker en ny kobberlegering, som har presisjon, men som også får med dybden i graveringen. Vi er blant de første som gjør klassisk nyinnspilling direkte for vinyl. Dette er også vår første produksjon hvor vi helt skipper cd-formatet. Det er herved avgått ved døden.

Fullstendig retro er det dog ikke snakk om å gå.

«Souvenir part 1» kan også kjøpes som nedlastbar 24/96-fil, og selv om det kommer mer vinyl, skal ikke digitalriggen byttes ut med rørforsterkere og vintage Neumann-mikrofoner:

- Nei, da blir det bacon i fett. En multiplisering av begrensninger. Vi jakter på en optimal balanse mellom digitalteknologiens riktighet og vinylens farging.
 

  
 
Kommentarer levert av Disqus