Endelig kommer det en norsk bok som seriøst kritiserer Snåsamannen og hans påståtte mirakelevner:«Profeten fra Snåsa» av Ronnie Johanson bør bli folkelesning. I sine «helbredelser» bruker Joralf Gjerstad teknikker slik de beskrives inngående i boka «Paranormality» av Richard Wiseman.

Wiseman forklarer hvordan «helbredere» til alle tider har benyttet seg av spesielle utspørringsteknikker for å få folk til å tro at de ikke selv har røpet hva de lider av. Det er forstemmende å lese at selveste politiinspektør Hanne Kristine Rhode har latt seg lure til å tro at Snåsamannen har helbredet hennes ni år gamle sønn.

Snåsamannen selv avslører sine storhetsideer med å hevde at de som kritiserer ham angriper selveste Kristendommen. Han er altså utvalgt av Gud til å vise oss den «sanne vei». Poenget er meget enkelt: Så lenge Snåsamannen ikke er villig til å være med på kontrollerte forsøk for å bevise at han har paranormale evner, så må vi anta at han er en sjarlatan som er klar over at han forleder folk. Ingen antar at tryllekunstneren som deler folk i to med sag eller trekker kaniner opp av hatten, faktisk er i stand til å utføre mirakler. Dette innser vi selv om vi ikke forstår hvordan vi blir lurt.

Det samme gjelder Snåsalureriet; dersom han faktisk skulle ha overnaturlige evner er det ufattelig at han ikke vil la seg teste. Da ville han jo kunne stoppet kritikken og reddet Statskirken i samme slengen. Det er Snåsamannen som har bevisbyrden, det burde i alle fall politiinspektøren ha forstått.