ALBUM: En av de to låtene Silje Nergaard ikke selv har skrevet melodien til på sitt nye album, er Jim Webbs «The Moon's a Harsh Mistress». Den kan ikke unngå å gi noen signaler. Den er selve åpningssangen på Radka Toneffs og Steve Dobrogosz? mye omtalte «Fairytales» fra 1982, et album en rekke norske, kvinnelige vokalister, blant dem Silje Nergaard har hatt et sterkt forhold til.

Forsiktig uttrykk

Selv om arrangementene har sterke fellestrekk, velger Nergaard å la sine to triogitarister Hallgrim Bratberg og Håvar Bendiksen innlede med et forspill, før hun lar vokalen ta føringen i sangen. Det gjør hun på en varsom og forsiktig måte, som om hun pakker hvert ord inn i silke.

Hele albumet er gjennomført i samme stil, varsomt, mykt og akustisk, bortsett fra noen glidende partier på elektrisk gitar. Første låt, «All I Had», har lyrisk tonefølge av Nils Petter Molvær på trompet, og i den flotte «Norwegian Boat Song» synger hun duett med den mangfodlige sangeren Kim Andre Rysstad.

Nært og intimt

Ellers er dette et gitardominert album, foruten de to faste gitaristene, dukker strengekustnere som Knut Reiersud, Jojje Wadenius, Nils Einar Vinjor og John Scofield opp på plata. De gjør alle sitt for å bygge opp rundt Nergaards vokal, som i denne settingen oppleves som usedvanlig nær og intim. Samtidig mindre publikumsfriende og friksjonsfri enn Nergaard har hatt en tendens til å være.

Sangene preges av en uanstrengt form for enkelhet og minimalisme. Bortsett fra én låt, «Det var for sent», er samtlige tekster på engelsk. For helhetens skyld burde den kanskje vært droppet.

Plata bæres ellers av en lys melankoli som får fram noe av det beste både hos vokalist og musikere.