ALBUM: En av de hyggelige bivirkningene av TV2-seersuksessen «Hver gang vi møtes» er at den har fått i gang blodsirkulasjonen til låtskriveren Halvdan Sivertsen.

Interessant tolker

Sivertsen har gjennomgående vært den mest interessante tolkeren i pludrete musikalske lørdagsselskapet.

Derfor er det også helt greit at han er så fornøyd med resultatene at han uten blygsel legger en nyinspilt versjon av Paperboys-coveren «Reisa aleina» som andre spor på dette albumet. Og raust og markedsorientert legge inn sine Elvira- og Bertine-gjendiktninger som bonusspor til slutt.

Skaper forventning

Revitaliseringen i beste sendetid har skapt forventinger til Sivertsens første plate siden dvaske «Mellom oss» fra 2008.

Selv om den stilistiske forskjellen ikke er den helt store, er det mer punch i tekstene og flere melodier i flytsonen nå.
 
Sivertsens undervurderte spesialdistanse er når han legger et tynt slør av jazz over dus visepop — originalinnspillingen av «Kjærlighetsvisa» fra 1979 hadde det perfekte komp i Arild Andersens ståbass.

Sofistikert side

Det smukkeste eksempelet denne gangen er «Kanskje e det nu». Ikke bare vises den mer sofistikerte, Graham Nash-aktige vestkystsiden av viseveteranen, men den er også et kjærkomment og tilbakelent avbrekk innimellom mer ordrike og intense politiske viser om klasebomber («Kjøp norsk») og miljøvern («Gjør det så gjerne»).

Blankskurt

Den blankskurte utgaven av «Reisa aleina» viser samtidig at Sivertsen med fordel kan røffe opp den musikalske estetikken mer i den andre enden av spekteret — utgaven fra TV2-serien var mer rufsete og twangy, Sivertsen mer gruffete i målet.

Slik kunne dette blitt et album med større kontraster og friksjon — som bedre speilet spennet i Sivertsens ulike låtskrivertemperamenter.