FILM: Det er desember og Nobelbankett i Sveriges hovedstad. Etter noen innledende sveip over Stockholm by night, ledes vi inn til festlighetene i «Gyllene salen», som er fylt med dansende par i finstasen. Men kamera introduser oss bare for et fåtall ansikter og det er noe muffens med dem alle. Vår heltinne, journalist Annika Bengtzon fra Kvällspressen, blir bedt opp til dans. Samtidig følger vi en skummel, sexy kvinne i gullkjole på vei inn i salen, der nobelprisvinnere og dignitærer svinger seg. Bang, bang, prisvinner på gulvet, skrik, kaos.  

Etter attentatet blir Annika (Malin Crepín) forhørt av politiet. Hun la ikke merke til noe spesielt, men nevner likevel at hun blir dultet borti av en kvinne i gullkjole. Politiet fester seg ved dette. Hm, en kvinne som dulter borti en annen kvinne på et fullstappet dansegulv, det sporet må vi forfølge.  

Tullete manus

Tydeligvis er det ingen andre i salen som har sett noe av interesse og her er vi ved problemet: «Nobels testamente» blir tullete fordi handlingen hele veien skal kretse rundt vår heltinne. Manuset velger enkle løsninger for at hun skal være i fokus og da er kriminalthrilleren ikke lenger så «thrilling».  

Den vakre Malin Crepín i hovedrollen er på ingen måte filmens svakeste ledd. Hun kunne vært en brukbar journalist med nese for liflige konspirasjoner, hvis historien hadde vært bedre fortalt. Og selve ideen, mord under Nobelbanketten, er et glitrende utgangspunkt for en spennende thriller.  

Karikert  

Én etter én introduseres de mistenkelige trynene fra Gyllene salen. Annika graver i materien og får, litt etter oss andre, mistanke om at det ikke er jihadister som ligger bak og at målet for attentatet faktisk var den som ble myrdet. Samtidig vil politiet, med loven i hånd, hindre henne i å skrive om saken og hun blir plassert i «nöjesredaktionen», der et nek av en flåsete redaktør vil ha et glossy portrett av den myrdede før liket er kaldt.  

Annika har også problemer hjemme, der sønnen mobbes på skolen og mannen er tilnærmet likegyldig — en svært overflatisk sidehistorie som kanskje var mer interessant i Liza Marklunds roman.  

Kort oppsummert er dette en thriller på nivå med en middels hverdagsepisode av en hvilken som helst TV-krim — den første av seks planlagte filmer, visstnok. Regien er ved danske Peter Flinth, som også er ansvarlig for Arn-filmene.