ALBUM: Queendom startet som komigruppe i Oslo for 12-13 år siden, med den nå kjente tv-profilen Haddy N'jie som et av medlemmene.

Musikken har alltid ligget i bunnen, men nå er albumdebuten omsider her - med trioen Asta Busingye Lydersen (fra Uganda og Norge), Monica Ifejilika (født i Oslo av foreldre fra Nigeria og Norge) og Hannah Wozene Kvam (født i Etiopia).

Gjesteartister er Manou Gallo (bassist i Zap Mama) fra Elfenbenskysten og gitaristen Louis Mhlango fra Zimbabwe/Sør-Afrika.

Verdensmusikk

Vi har altså i utgangspunktet med verdensmusikk i ordets beste forstand å gjøre, produsert av den norske verdensmusikeren Olav Torget - som også har komponert i samarbeid med trioen. Dessverre står det ingen ting i innercoveret om hvem som ellers spiller på albumet.

Afrikansk og norsk

Denne gruppa skulle ha alle muligheter til å utnytte spennet mellom afrikansk og norsk musikk, men «Still Rising» framstår mest av alt som et tilfelle av ubrukt potensial.

Og - den er overraskende blodfattig!

Musikken er en miks av pop, soul, reggae og afrobeat, men gruppa vingler for mye sjangermessig. Kanskje er de for forskjellige, kanskje skulle de skrevet sammen og ikke hver for seg.

For - annenhver sang treffer bra, mens den andre halvparten betsår av transportettapper som ikke rører ved deg som lytter.

De få virkelig gode låtene klarer ikke å veie opp for anonymiteten til mange av de andre.

Reggae

Det skurrer allerede i åpningen «Heaven», en kantete låt med en oppramsende tekst.

Den myke, tradisjonelle reggaelåten som følger, Ifejilikas «They Don't Know», er noe helt annet, med en tekst som går på at «om kjærligheten varer bare denne natta, må du kjappe deg...».

Lydersens «Heaven» er en ok hyllest til den nigerianske musikeren Fela Kuti, med fin harmonisang av trioen, mens Kvams resiterende «Zum Zuma» ikke går noen vei.

Lydersens nedempete «Gone», med forsiktig instrumentering, er et fint barndomsminne fra Afrika, mens karibisk-klingende «Babylon» og «Soldier» bare er greie mellomheat til jentene viser mer muskler i «We Go Play». De fire siste låtene følger i samme mønster.

Det er velment hele veien, men ikke veldig vellykket.