ALBUM: Det er noe med de bandene du aldri gir opp. De du ikke klarer slutte å håpe skal ta deg med like stor storm som første gang du hørte dem, til tross for at de aldri helt får det til.

Kanskje er det urettferdig å sette James Mercers bandprosjekt The Shins i denne båsen - dette er tross alt bare andre forsøk på å leve opp til karrierehøydepunktet «Chutes Too Narrow» fra 2003. Og forrige album, «Wincing The Night Away», hadde så visst sine hyggelige stunder.

Men det har altså gått ni år, og Mercer har ennå til gode å overbevise med samme entusiasme som andreplata fremkalte.

God start

The Shins er et av disse bandene som i løpet av 2000-tallets første tiår gjorde begrepet «indierock» stadig vanskeligere å forholde seg til. For selv om de startet i det små, og ga ut sine første tre plater på det en gang uavhengige plateselskapet Sub Pop, har de oppnådd en betydelig popularitet. Det er derfor mange som har ventet i spenning på «Port Of Morrow».

Det starter godt. «The Rifle's Spiral» er en akkurat riktig blanding av energisk og melankolsk, drevet av en boblende bassgang, fast tromming og James Mercers velkjente vokalknekk.

Førstesingelen «Simple Song» har også en typisk The Shins-melodi, men med Springsteen-piano og classic rock-gitarriff fjerner den all tvil om at The Shins har tatt steget fra indiepop til stadionpop. «Bait And Switch» fortsetter kjapt og sjarmerende med et lystig, stakkato gitarriff, mens «September» gjør ballade som The Shins kan det best - halvakustisk og med country-sleng og lun vokal.

Fint, men uengasjerende
Hemmeligheten bak gjennomslaget The Shins har fått, er utvilsomt evnen til å være mestere av enkel og tilgjengelig, men også sjarmerende og personlig popmusikk. Problemet er bare når de sliter med balansegangen.

I «No Way Down» gir det seg utslag i en überstreit og liksom-funky Billboard-radiorock som er vanskelig å tilgi. Andre steder lykkes de delvis - i et nydelig, nedstrippet vers eller et klingende elgitarriff - men får ikke hele låta i mål.

«Fall Of '82» balanserer hårfint mellom herlig Thin Lizzy-flørt og en sidrompa refreng-avgrunn, mens «It's Only Life» og «40 Mark Strasse» er behagelige sanger med fine melodier - bare altfor uengasjerende. Og da hjelper det ikke med en flink og «usynlig» produksjon.

Det er ikke det at The Shins på død og liv må låte skranglete - det har de i grunnen aldri gjort - men med en superstreit innpakning blir det så inderlig tydelig når ikke låtene klarer å stikke seg ut.

«Port Of Morrow» er en hyggelig plate, med noen riktig fine perler. Men James, vi vet du kan bedre! Kanskje neste gang, da.