ANMELDELSE: «Unnskyld, vi flykter!» er tittelen på en av de utallige tullefilmene fra den franske komikeren Louis de Funes, med alskens tøysete forviklingar der hovedpersonene prøver å lure dumme nazister og komme seg unna.

Alle vet vi at livet på flukt fra krig og brutale regimer ikke er noen spøk, men samtidig har det sine komiske, rørende og innsiktsgivende øyeblikk.

Å formidle denne mangetydigheten er en stor og viktig utfordring, og den norsk-bosniske forfatterdebutanten Edin Kadribegovic (f. 1981) består prøven med glans.

Folkefellesskapet brytes opp

Krigen i Bosnia var en forferdelig affære, der folkegrupper som hadde levd fredelig sammen i århundrer ble satt opp mot hverandre og trukket inn i grusomheter Europa ikke hadde sett siden 1945.

Tortur, massakrer, konsentrasjonsleire, voldtekter, sult og nød, våpensmugling, propaganda, svik og flukt.

Forfatteren bruker konsekvent begrepene katolsk bosnier, ortodoks bosnier og muslimsk bosnier for å understreke det egentlige fellesskapet — dette folkefellesskapet som ble brutt opp av de stridende maktene: det katolske Kroatia, det ortodokse Serbia og rest-Bosnia.

Han forteller at både Frankrike og Storbritannia godtok den felles planen fra Serbia og Kroatia om å dele Bosnia Hercegovina seg imellom og kvitte seg med muslimene, en plan fredsmegler Thorvald Stoltenberg vel også hadde sympati med.

Flyktet til Norge

Edin var en liten gutt da han flyktet sammen med sin mor og etterhvert kom til Norge. I boka fletter han barndomsminner, basert på egne notater, sammen med refleksjoner i ettertid. Det gir god dybde.

Det er en enkel og gripende fortelling, en viktig påminnelse om en altfor glemt konflikt, med mange talende scener — som når han på flyet ut møter sin første nordmann, en rødmusset drittsekk.

Han mener Edin er en uverdig flyktning fordi han har en tennisrekkert i bagasjen. For en skam.

Å flykte er et vanskelig valg, med et vanskelig resultat. I det nye landet er du for alltid en fremmed, en som er ankommet, mens du i gamlelandet blir betraktet som en slags sviker av dem som ble igjen.

Men denne splittetheten er også en styrke — en kilde til undring: «Jeg husker nyhetsbildene fra norsk TV på denne tiden. Vi fikk vite så lite, nesten ingenting. Kunne de ikke formidlet litt mer? Og kunne de ikke være mer opptatt av situasjonen, mindre opptatt av sin egen fredsmegler?»