• Flere reisesaker på db.no/reise.

(Dagbladet Søndag): Det gikk rykter om at skreien ennå ikke var kommet langt nok inn mot kysten. Og det ble snakket om en storm som ventet der ute.

Dette var likevel til å leve med. Havet gir og havet tar.

Men da én mann (Dagbladets utsendte) kom om bord med ureglementert bagasje, ble alle onde onder sluppet løs.

- Jaså, ja? Du kommer med ryggsekk? Det lover ikke godt, sa én.

- Det forklarer værvarselet, sa en annen.

Frynsete nerver

Ryggsekken var ikke det eneste problemet.

Det var også usikkert om alle stilte med «ferskt haill» (sex like før avgang), som ifølge gammel overtro må til for at fisken skal bite.

Her hadde skuta så vidt kastet loss og begitt seg ut fra havna, og allerede var nervene frynsete.

Hvordan skulle dette gå? Hvordan skulle det bli fisk av dette?

VM i skreifiske

Neste helg er det tid for VM i skreifiske, konkurransen i Lofoten der hobbyfiskere jakter på havets gull - skreien - som nå gyter i disse farvannene.

Dermed blir Svolvær og Henningsvær snudd på hodet av eventyrlystne fiskere kommende fredag og lørdag.

I fjor ble det dratt opp totalt 9326 kilo fisk, vinneren fikk en fisk på 19,2 kilo.

Drømmen om en liknende storskrei satt i hodet på gjengen som dro ut fra Melbu i Vesterålen retning Henningsvær.

Om bord i nordlandsjekta «Brødrene», 71 fot lang og 27 fot bred, var 16 mannfolk i alderen 30 til 60 år, nordlendinger stort sett, med to hele dager satt av.

Majestetisk

Jekta var majestetisk der den manøvrerte seg ut mellom fjellene, mot meterhøye bølger og et gråsvart hav. Rundt den 30 meter høye masta brettet havørn ut sine jumbojetvinger.

Nå var det ingen vei tilbake. Og bak roret, med piskende sludd mot fjeset, sto en mann med 30 års erfaring som los.

Terje Nymark utstrålte den autoriteten og karismaen en skipper skal ha, det var nesten som om Erik Bye selv sto baki der.

- Her blir det ikke toppløs soling, akkurat, sa Roger Blix, en av få på dekk da jekta nærmet seg Raftsundet i stadig hardere sjø.

Stormvarsel

Under dekk, der gyngingen ble sterkere og sterkere, satt noen og studerte værvarselet på Yr:

- Vind på 24 meter pr. sekund, meldes det.

- Det er storm, det.

- Da trenger vi mer akevitt.

Tre mann på roret

En liten halvtime seinere: Dundrende ned trappa kom Roy Jensen med dugg på brillene, våt fra topp til tå:

- Steike! Vi var tre mann som heiv oss på roret, det var som å dra ti tonn!

Skipperen hadde bestemt seg for å snu, fortalte han.

Uværet ble bare verre. Det var mann mot vind. Menneske mot hav.

Før turen var ordentlig i gang, måtte jekta finne ei kai og fortøye. Og avvente.

Skrekkfilmlyder

- Du skjønner det er ille når alle fiskebåtene ligger ved kai. Det er bare oss her ute nå, sa maskinisten om bord, Odd Hansen.

Det var da, mens vindkastene lagde skrekkfilmlyder under dekk, at en viss ryggsekk falt ned og traff gulvet med et brak.

Ingen sa noe. Men man tenkte sitt.

Hva gjør en gjeng hobbyfiskere når uværet herjer? Når du blir tvunget til å ligge til kai og vente?

Jo, det studeres kart. Det drikkes øl.

Gamle fiskehistorier

Det snakkes om en sjark som gikk ned rett der ute, og om Hurtigruta som gikk på et skjær ved Raftsundet i 1956.

Det mimres om gamle fiskehistorier - «Han Finn Arne dro opp en sværing på 21 kilo for to år sida».

Og det fortelles vitser. Som denne fra Steinar Bratberg:

«Nordlandsdama lå på dødsleiet, og sa til mannen: «Siden det er min siste kveld, er det fint om du ikke drikker».

Mannen svarte: «Greit det. Men du skal vite det at det ødelegger hele kvelden min».

Keiser Wilhelm

Over et detaljert Lofoten- og Vesterålen-kart, satt Petter Andersen.

Han dro fingeren mot Trollfjorden, den sjarmerende smale fjorden der Hurtigruta smyger seg inn og ut, og pekte videre mot Keiservarden, en 366 meter høy topp lenger sør.

- Den er oppkalt etter keiser Wilhelm av Tyskland, som ferierte med sitt cruiseskip i dette området i 1880-åra. Det sies at han var den som åpnet opp for storturismen i Lofoten, sa Petter.

Etter flere timer landfast, mens noen trøstespiste egg og bacon, kom skipperen under dekk. Han dro hånda gjennom svett hår.

- Spis opp og møt på dekk. Vi drar om 30 minutter.

- Bare torsk teller

To timer seinere ble de første fiskesnørene kastet over ripa. Været var fremdeles dårlig, men ved inngangen til Trollfjorden lå jekta noenlunde i le.

Klokka 15.40, åtte timer etter avgang, ble den første fisken, en lange, endelig dratt opp - av svenske Lasse Svantesson.

To minutter etter trakk Bjørn Andresen opp en halvannen kilos torsk.

- Svensken fikk først, men den gjelder ikke. Bare torsk teller, sa Bjørn med et glis.

Mot Henningsvær

Han knyttet neven i jubel:

- Du fikk med deg at jeg var først?

Han ropte mot svigersønnen Morten Båheim og sa ertende at han ledet den innbyrdes konkurransen. Han hadde fått først, mest og størst. Svaret kom kontant:

- Men hvis du vinner med en fisk på 1,5 kilo, er det jo bare flaut.

Mer fisking ble det ikke den dagen. Mørket ség inn, og vi satte kurs mot Henningsvær.

- Må være lokalkjent

I tre, fire timers storm, tidvis full storm, lå de fleste horisontalt under dekk og holdt seg på magen.

Første mann løp for å spy klokka 19.05. En liten time seinere nærmet vi oss havna, men da dukket en annet utfordring opp: Hvordan manøvrere gjennom en svart vegg av kveldsmørke?

Skipperen snakket om GPS. Dessuten sa han:

- Det hjelper å være lokalkjent. Du må være det, for å finne fram her.

Det er da maskinisten Odd brølte:

- Øøøhh! Skjær!

Nære på

Skipperen og to mann kastet seg på roret. Med nød og neppe kom de seg unna skjæret, som så vidt hadde vist seg over et bølgeskvulp.

- Dæven! sa skipperen.

- Det var nære på, sa en annen.

- Her holder det ikke å være lokalkjent, sa maskinisten.

Imens under dekk, uvitende om dramaet, ble akevitten satt på bordet. Ankerdram ventet.

Været så bra ut

Dag to, klokken 07.20: Hjelpe meg. Skipsklokka slo og durte som om helvete var løs.

- Det er knallvær ute og vinden står sydvest. Vi må komme oss av gårde! Det er meldt storm igjen seinere.

Visst så været bra ut. Inne i havna.

Men idet vi passerte Vågåkallen, fikk vi en gammel kjenning rett i fleisen: Sterk vind, tett snødrev og bølger som vokste seg store.

Så vi dro videre. Noen nevnte at Austnesfjorden var stedet for fiske. En annen sa at triangelet mellom Austnesfjorden, Skrova og Svolvær garantert gir fisk.

Storm igjen

Men en tredje sa det ikke gjaldt i slikt vær. Igjen blåste det opp til storm.

Et par timer seinere sto Harald Strøm, Magne Olsen og Odd Hansen under dekk med en ny dose egg og bacon. De ristet på hodet.

Odd: - Jeg tror aldri jeg har vært med på så mye ekstremvær. En formiddag, ja. Men ikke over flere dager. Det blir ikke noe fiskemåltid på oss i kveld.

Magne: - Ja, det er merkelig dette.

Odd: - Det er to ting som har skylda her: Det er «haillen». Og det er den ryggsekken. Jeg tror vi må hive den sekken på havet.
 

- Storfisk

Harald: - Jeg tror vi sier at det er kvinnfolka si skyld. Selv når de er langt unna, klarer de å ødelegge.

Det er da, akkurat da, at en roper ned fra dekk:

- Nå dras det opp storfisk her.

Action.

Svensken Lasse har trukket opp en torsk på nærmere tre kilo. Bjørn har fått en liten en og har kanskje enda en på kroken. Det samme har flere andre, på begge sider av ripa.

Forventning om noe større

Nå lå det forventning i lufta. En forventning om noe mer, noe større. Hvem skulle det bli? Hvem var mannen?

Det var da skutas yngstemann, Morten (31), sto i akterenden med en stang som så ut til å knekke i to.

De andre samlet seg rundt mens han rullet inn og dro. Rullet inn og dro. Det tok en liten evighet.

- Han bare later som, det æ'kke noe på stanga, sa Bjørn, svigerfaren.

- Er det garn du har på kroken? sa Roy.

Middagen er reddet

Men så: Opp kom den. En diger jævel av en skrei. Tre mann hjalp den av kroken. Og mens fiskeavføringen rant ned buksebeinet på Morten, poserte han stolt.

- Da er middagen reddet, sa han triumferende.

- Den er på fem kilo, sa én.

- Ti - minst, sa en annen.

- Jeg tror vi sier 20, jeg, sa enda én.

Selvfanget fiskemat

Flere timer seinere: Mens sludd og snø la et hvitt, bløtt teppe på dekk, satt en blid gjeng ved langbordene under dekk og spiste et selvfanget fiskemåltid.

Fersk skrei, rogn og lever, samt stekt torsketunge fikk staute fiskere til å male som kjælne katter.

- Herregud, så godt. Dette er verdt alt slitet, sa én.

- Vi må bestille tur til neste år allerede, det kan jo ikke bli dårligere vær, sa Harald.

- Jo, det kan det, sa Magne.

Hyllest til kokken

Terje Nymark, den vanligvis stillferdige, men bestemte skipperen, reiste seg.

Han løftet akevittglasset, og i en hyllest til kokken Johan Ludvig Johansen sang han som den reneste Evert Taube:

«Ja, må han leva! Ja, må han leva ...»

Og langs lofotveggene slo vinden sprekker i skylaget og pakket stjernene ut av sekken.

Epilog:

Vel tilbake i Melbu havn, to dager etter, sier jeg takk og farvel til skipper Terje og maskinist Odd. Idet jeg tar skipperen i hånda, rynker han panna og ser på meg med sine havblå øyne.

- Og neste gang... Da dropper du den ryggsekken.