Diskusjonen om asylbarna bør ikke holdes fri for følelser, tvert imot. Debatten handler ikke om logikk mot følelser, men ulike verdier.

Tips oss 2400
Eivind Trædal.

Eivind Trædal.

Dette er ikke byråkrati, men politikk.
Eivind Trædal
I møte med den voksende protesten mot å kaste ut «asylbarna» (papirløse barn som av forskjellige grunner har bodd i Norge i mer enn tre år) har kommentatorer og politikere på den «strenge» siden, som Hanne Skartveit og Astrid Meland, hatt ett refreng: Vi må glemme hensynet til barna, og døyve følelsene. Det kan virke som om de ikke har lest lovene de selv skyver foran seg.

I et merkelig forsvar for en streng linje, slår Skartveit i VG på lørdag fast at en av de mange Ap-erne som har uttalt seg kritisk i saken kommer med «argumenter som er basert på følelser», og oppklarer eventuelle misforståelser om de som vil kaste ut barna: De er «ikke er onde», skriver Skartveit uten at noen har påstått noe sånt. I Melands tekst «Trist men sant» forteller vår plagede heltinne hvordan hun følelsesmessig vil at barna skal bli, men rives mot sitt plagsomme logos, som messer «retur, retur». Jens Stoltenberg  skriver også i en kommentar på Arbeiderpartiets sider denne uka at «følelsesmessig sier vi alle ja i møte med det ene barnet. Det er når man trekker oss tilbake og tenker over konsekvensene at tvilen melder seg».

Advarslene mot følelser i politikken virker merkelig enøyde. Følelser, empati, eller solidaritet som man gjerne sier i arbeiderbevegelsen, er ikke en forstyrrende og ugyldig kraft i politikken. Tvert imot — det er grunnlaget for store deler av lovverket vårt. I asyllovgivningen er det grunnleggende. Verdikampen avsluttes ikke ved lovens bokstav. Innebygd i Utlendingsloven er både innslag av frykt, nestekjærlighet og kost-nytte-rasjonalitet. Utlendingslovens paragraf 38 slår fast at «i saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Barn kan gis oppholdstillatelse etter første ledd selv om situasjonen ikke har et slikt alvor at det ville blitt innvilget oppholdstillatelse til en voksen.» Dette er hva Stortinget har vedtatt, og det norske folk har stemt for. FNs barnekonvensjon, som også er ratifisert av Norges folkevalgte, slår også soleklart fast at barnas beste skal veie tungt. Regjeringens vilje til å allikevel kaste barna ut bygger på underpunktene a-d i Utlendingslovens §38, som trekker i motsatt retning. Der slås det fast at  det «kan legges vekt på innvandringsregulerende hensyn, her­under a) mulige konsekvenser for omfanget av søknader på liknende grunnlag, b) de samfunnsmessige konsekvensene, c) hensynet til kontroll, og d) hensynet til respekten for lovens øvrige regler.»

Vi har altså ikke med en streng og konsekvent håndhevelse av loven å gjøre. Dette er ikke byråkrati, men politikk. Hensynet til barnas rettigheter har blitt underordna hensynet til «innvandringsregulerende hensyn» —  abstrakte ideer om andres søknader, «samfunnsmessige konsekvenser», hensyn til «kontroll» og/eller hensynet til «respekten for lovens øvrige regler». Følelsene er heller ikke tapt i Stoltenbergs argumentasjon. Han mener vi «risikerer at menneskesmuglere oppfatter at Norge liberaliserer asylpolitikken. Det gir dem argumenter for å lokke nye foreldre til Norge». Raymond Johansen har også gått langt i å trekke koblinger mellom flyktninger med barn og menneskesmuglere. Når slik (hittil) udokumentert mistenkeliggjøring ligger til grunn for den «strenge» linja er det desto mindre legitimt å avskrive engasjementet for asylbarna som «føleri».

Den «myke» linja er kun en annen tolkning av lovverket, for øvrig en tolkning som er mer i tråd med FNs barnekonvensjon, og basert på andre følelser enn frykten for potensielt misbruk av asylinstituttet og menneskesmugling. Vi trenger et effektivt asylvesen som gir opphold til de som fortjener det, men skal norskfødte eller lengeværende barn virkelig være et redskap i dette? Barnekonvensjonen sier nei, og loven er tvetydig. Å tolke §38 på denne måten er ikke udiskuterbart, og bør begrunnes med mer enn synsing om menneskesmugling og mistenkeliggjøring av motivene til alle asylsøkere med barn.

Naturligvis handler dette om verdier og følelser. Det er solidaritet og empati som ligger til grunn for §38. Underpunktene kan brukes til å begrunne beslutninger bygd på frykt og/eller et monomant fokus på å begrense innvandring. Derfor vil det fortsatt være legitimt å diskutere hvor langt vår solidaritet skal strekke seg. Argumenter basert på følelser bør i alle tilfeller ikke avskrives som illegitime.

Innlegget ble først publisert på tankesmia Progressivs gjesteblogg.
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid stengt fra klokken 00:00 alle dager. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden vil være hverdager fra 07:00, og helgedager/røde dager fra 08:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør