Det er sjelden Skavlan inviterer forskere for å underholde det norske og svenske folk en fredags kveld. Men Steven Pinkers siste bok har flere problematiske sider, skriver artikkelforfatteren.

Tips oss 2400
SPARK MOT NORE: Artikkelforfatteren går i rette med Aslak Nore, som nylig slaktet professor Trond Berg Eriksens anmeldelse av Pinkers siste bok. Foto: John T. Pedersen

SPARK MOT NORE: Artikkelforfatteren går i rette med Aslak Nore, som nylig slaktet professor Trond Berg Eriksens anmeldelse av Pinkers siste bok. Foto: John T. Pedersen

Hans Jacob Orning

Hans Jacob Orning

Det er sjelden Skavlan inviterer forskere for å underholde det norske og svenske folk en fredags kveld. Men Steven Pinker er en mann utenom det vanlige. I mursteinen «The Better Angels of Our Nature» går han i rette med dem som mener alt er blitt mye verre enn før. Måler man voldsfrekvens, er tendensen umiskjennelig: vi lever i verdens fredeligste tidsalder. Selv når man regner inn 1900-tallets to verdenskriger og utrenskninger i regi av Stalin, Mao og Pol Pot blir andelen drepte i forhold til folketall langt lavere enn i et hvilket som helst tidligere århundre. Dette er utvilsomt gode nyheter, men er de riktige - og i så fall: hvordan skal vi tolke dem?

Pinker har tatt mål av seg å skrive en bok som omhandler voldsutvikling fra tidenes begynnelse til i dag. Det krever et enormt statistisk materiale og oversikt over en mengde ulike fagdisipliner - fra antropologi og psykologi via sosiologi og statistikk til historie og filosofi. Det finnes ikke mange i dagens spesialiserte forskersamfunn som klarer å orientere seg innenfor så mange felter. I tillegg har Pinker en gudbenådet evne til å popularisere. Men tross bokens imponerende bredde og prisverdige formål må den vurderes på bakgrunn av de konkrete funn og tolkninger den bygger på. Tverrfaglighet innebærer ikke at kravene til interne faglige standarder kan fravikes.

Og det er problematiske sider ved Pinkers bok. En sak er at hans hovedtanke ikke er særlig ny eller original. Pinker skriver selv at han bygger mye på sosiologen Norbert Elias, som han ønsker å introdusere for et bredere publikum. Men Elias’ bok om «siviliseringsprosessen» kom ut allerede i 1939, og har blitt mye diskutert og sterkt kritisert innenfor historie og sosiologi de siste 30-40 år.

«Vi har myndigheter som beskytter oss mot hverandre», uttaler Pinker hos Skavlan (17.3). Mennesket har voldelige impulser, men i dag kontrollerer vi disse impulsene bedre. Vi trenger ikke ty til vold, for «vi vet at staten vil gjøre det for oss.» Dette lyder nesten som et ekko av Vest-Europas første moderne statsapologet, Thomas Hobbes. I Leviathan fra 1651 skrev han om hvordan menneskene i naturtilstanden levde et liv med «alles kamp mot alle», der den eneste redningen bestod i å overdra voldsmonopolet til en eneveldig fyrste. Siden den tid har vest-europeiske stater brukt denne ideologien til å rettferdiggjøre en statsoppbygging som mangler historisk sidestykke. Vi trenger staten, for uten den braker det løs med kaos og krig.

Pinker mener han gjennom sitt statistiske materiale har vist at både Hobbes og Elias hadde rett. Han tolker de mange skadede skjelettene fra forhistorisk tid til inntekt for at naturtilstanden var brutal, slik Hobbes hevdet, motsatt Rousseaus idylliserende standpunkt. Og til tross for de store moderne krigene, som Elias ikke skrev om, er 1900-tallet angivelig fredeligere enn tidligere århundrer. Men her er det mye å diskutere videre: Hvor pålitelig er det statistiske materialet Pinker bygger på? Blir det riktig bare å relatere drapsfrekvens til prosent av befolkningen (kan ett drap per år i en liten stamme på 500 mennesker meningsfylt sammenliknes med 10 000 drepte i Norge på ett år)? Er den fredelige perioden etter 1945 så unik som Pinker vil ha det til (første halvdel av 1700-tallet var også fredelig, men vi vet alle hva som skjedde mot slutten av dét århundret)? Kan 1900-tallet med det Pinker kaller «hemoclyms» (ekstreme utfall av voldelighet) kombinert med mer pasifiserte normalforhold sammenliknes med tidligere tiders langt jevnere distribusjon av voldelighet?

Den mest problematiske siden ved Pinkers tilnærming er etter min mening at han ikke problematiserer hva vold er til ulike tider. På Skavlan begynner han umiddelbart med å gjengi voldelige praksiser vi for lengst har sluttet med, som tortur, menneskeofring, «å kaste jomfruer i vulkanen for å få bedre vær» og en mengde andre barbariske skikker. Konklusjonen er at verden i dag er god og fredelig; fortiden er «a foreign country» der vold fikk fritt utløp.

Men er det egentlig samme fenomen vi snakker om? Vold kan oppfattes som en historisk konstant - å bli drept er det samme opp gjennom historien. Men begrepet har også en høyst spesifikk side. I norrøn middelalder betydde ordet «vald» «makt», og en voldsmann var det samme som en hersker. Med andre ord: den negative ladningen ordet vold har i dag er ingen historisk konstant. En hver som har lest Snorres kongesagaer eller islendingesagaer vet at et hevndrap kunne være gull verdt. «Vel har du hevnet deg», sa moren til en ti år gammel gutt etter at han hadde tatt sin fars drapsmann av dage. «Han ble ansett som en mer betydelig mann enn før», skriver Snorre om en stormann etter at han hadde hevnet far sin.

Når Snorre eller forfatteren av Det gamle testamentet skrøt av voldsbedrifter var det ikke nødvendigvis fordi de var mer brutale, men fordi vold spilte en annen samfunnsmessig rolle enn i dag. «Vi trenger ikke være så brutale at vi avskrekker fienden. Vi vet at staten vil gjøre det for oss», sier Pinker til Skavlan. Og som forklaring på hvorfor volden går ned: «Jeg tror det er fordi vi bruker forstanden». Men betyr det at folk hadde en mer positiv holdning til vold før, at de hadde mindre atferdskontroll og/eller forstand, eller at de lå mer under for sine «demoner» enn sine «engler»?

Leser man islendingesagaene nøyere vil man se to ting: at folk har en rekke andre måter å løse konflikter på enn å ty til vold (bare ca ti prosent av konfliktene fikk voldelig utgang, de øvrige ble løst gjennom forlik), og at å ty til vold var noe folk overveide svært nøye før de utførte det. Grunnen var enkel: det var svært risikabelt, fordi man fikk mange motstandere blant venner og slektninger til den som ble drept. Voldsbruk i tidligere tiders samfunn var verken uhemmet eller gledesbetont. Men den var til forskjell fra i dag en legitim reaksjonsmåte i mange situasjoner. Derav hyppigere vold, ut fra helt andre forestillinger om hva vold var.

I dagens debattklima har begrepet «relativisering» fått en emmen biklang etter diskusjonene som har rast rundt æresdrap, tvangsekteskap og omskjæring. Er det virkelig legitimt å «forstå» slike fenomener i sin kulturelle kontekst? Bør de ikke snarere fordømmes, uansett hvor og når de finner sted? Det er vanskelig å være uenig i dette. Men faren ved å legge en universell tankegang til grunn for historiske analyser er at man fort ender opp med en grunn forståelse av fortidens mennesker. Fordi de ikke tenkte slik vi gjør, blir det misvisende å bruke våre verdier og vårt ståsted som grunnlag for å vurdere deres handlinger. Steven Pinkers bok er derfor etter min mening langt mer verdifull som påminner for dagens mennesker om å tenke over hva slags verden vi lever i, enn som en inngang til å forstå mennesker som har levd i andre typer samfunn enn vårt eget.

Til slutt: Trond Berg Eriksen ga Pinkers bok en svært negativ anmeldelse (Aftenposten 11. mars). Aslak Nore svarte med å kalle Berg Eriksen en «provinsflanør» (VG). Jeg er enig med Nore i at Berg Eriksens lesning ikke er svært presis, f.eks når det gjelder hvordan nedgangen i voldelighet er underbygget hos Pinker. Men Nore slutter ikke der. Berg Eriksens kritikk av Pinker er «like troverdig som om en middels norsk fotballspiller skulle le hånlig av ferdighetsnivået til Barcelona.» Selv mener Nore at «boken er så rik og omfattende at ingen omtale kan yte den rettferdighet.» Det går altså ikke an for en norsk akademiker å kritisere en kapasitet som Pinker. En slik nesegrus og ukritisk beundring har vi knapt nok bevitnet siden Harald Eia brukte utenlandske eksperter for å torpedere norske forskeres legitimitet i TV-programmet «Hjernevask». De pussige parallellene stanser ikke her. Nore mener at plagiering og professoral hovering á la Berg Eriksen nå blir avslørt som følge av «internettet generelt og sosiale medier spesielt», men hopper bukk over at Pinkers forrige bok - «The Blank Slate» - nærmest fungerte som blueprint for Hjernevask. Med sin dogmatiske omfavnelse av alt utenlandsk er det fristende å utrope Aslak Nore til vår tids Erasmus Montanus.
I denne artikkelen
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid nå stengt. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden er hverdager fra 10:00 til 20:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør