Et sterkt og stabilt NATO-samarbeid er avgjørende i Obamas nye sikkerhetspolitiske strategi, skriver artikkelforfatteren.

Tips oss 2400
Forsker Svein Melby. Foto: Bjørn Sigurdsøn / SCANPIX .

Forsker Svein Melby. Foto: Bjørn Sigurdsøn / SCANPIX .

I sin nye sikkerhetspolitiske strategi retter Obama fokus mot Asia, samtidig som han vil redusere USAs militære nærvær i Europa. Dette har fått mange til å trekke den slutning at Europa ikke lenger er viktig for USA og at NATO derfor går en usikker fremtid i møte. En slik konklusjon bygger imidlertid på en feilvurdering av den nye strategien, og på en for enkel analyse av amerikansk utenrikspolitikk. USA er nemlig fortsatt avhengig av den institusjonsbaserte orden i Europa, og strategiendringen innebærer kun en nødvendig justering for å sikre USAs maktposisjon, og derigjennom også et fortsatt stabilt Europa.

Å hindre fremveksten av en dominerende makt på det eurasiske kontinent utgjør den tidløse hovedmålsetningen for amerikansk utenrikspolitikk. Det var oppnåelsen av denne som dannet bakgrunnen for USAs militære og politiske engasjement i Europa etter andre verdenskrig, og som utgjør det styrende premiss for den strategiendring som Obama nå foretar. For USA danner derfor Eurasia et sammenhengende hele, og politikken i de ulike regionene vil alltid bli komponert ut fra hvordan man i sum best mulig kan nå denne overordnede målsetning. I en global amerikansk strategi vil det således alltid eksistere et gjensidig avhengighetsforhold mellom politikken i Asia og Europa.

Både økonomiske og sikkerhetspolitiske forhold gjør at Asia, Stillehavsområdet og Det indiske hav nå er verdenspolitikkens kraftsenter. Dermed er det også nødvendig for USA å rette fokus mot dette området. Fremfor alt er dette viktig for å håndtere den maktpolitiske utfordringen fra Kina. USAs Kina-politikk har bestått i en balansegang mellom på den ene siden økonomisk-politisk dialog og på den andre siden sikkerhetspolitisk oppdemning. Den nye strategien legger åpenbart økt vekt på oppdemning. Således fremstår amerikansk sjømilitær maktprojisering i de asiatiske havområdene og en oppjustering av USAs allianser i denne regionen som de sentrale punktene i strategien. Den økte vekt på oppdemningen av Kina kom tydelig frem i Obamas tale i det australske parlamentet 16. november. Og avtalen om stasjonering av opptil 2000 marineinfanterister i Darwin er et konkret resultat av dette. USA har imidlertid ingen ambisjon om å demme opp for Kina på egenhånd. Det primære siktemålet for USA er i stedet å håndtere Kina og de øvrige utfordringene i Asia gjennom å styrke sin rolle som balansemakt i en region som mangler kollektive sikkerhetsordninger. Med andre ord vil USA forsøke å gjøre seg selv til en uunnværlig garantist for asiatisk stabilitet, hvor man avskrekker kinesisk ekspansjon og samtidig beroliger Kinas mange naboer. For USAs internasjonale maktposisjon er det kritisk viktig at man mestrer denne krevende oppgaven. Å bidra til dette er strategiendringens siktemål.

Skal USA klare dette i en presset økonomisk situasjon, er det imidlertid maktpåliggende at de stabile delene av det eurasiske kontinent forblir områder med lavt konfliktnivå og uten stormaktsrivalisering. Europa og dets kollektive institusjoner utgjør kjernen i et slikt eurasisk stabilitetsområde. Å videreføre og utvide denne sonen er derfor avgjørende for hvorvidt USA kan makte sin balansefunksjon i Asia. Ikke minst gjelder det å bidra til å sikre NATOs plass i dette systemet siden det er denne organisasjonen som gir USA direkte innflytelse over utviklingen i Europa. Amerikanske politikere er ofte kritiske til Europa og det de oppfatter som manglende europeiske forsvarsanstrengelser. Her er det imidlertid viktig å huske at USAs engasjement i Europa aldri har vært styrt ut fra omsorg for europeerne, men er drevet frem av nasjonale egeninteresser. Og ut fra et overordnet maktpolitisk perspektiv har USA grunn til å være godt fornøyd med den kollektiviserte orden som eksisterer i Europa. Denne har ikke bare ført til integrasjon og lav konfliktrisiko, men også til en omdefinering av hvordan statene ivaretar sine nasjonale interesser. Tysklands bruk av økonomiske og institusjonspolitiske instrumenter i stedet for militærmakt er en slående illustrasjon på dette. Når de kollektive ordningene også bidrar til militær avskrekking av Russland, har man skapt et Europa som ikke utgjør noen maktpolitisk utfordring for USA. Og ikke minst har dette systemet over tid sørget for et så lavt trusselnivå at behovet for amerikansk ressursbruk er blitt svært moderat. Samtidig er det verdt å merke seg at det er i NATO-nettverket USA fortsatt finner de statene som kan bidra til internasjonale militære operasjoner når USA har behov for assistanse.

Obamas nye globale strategi bygger på en slik forståelse, og en visshet om de problemer USA ville få med å nå sitt hovedmål i Eurasia hvis dette institusjonsapparatet forfalt. Det er simpelthen noe som USA ikke har råd til å la skje. Derfor legger også den nye strategien økt vekt på allianser og nettverksbygging, og den sentrale plass NATO har i en slik sammenheng. Troppereduksjonen i Europa er også moderat, og kompenseres dessuten ved større roterende nærvær, bidrag til arbeidet med et smartere forsvar, samt deltakelse på øvelser. I det hele tatt signaliserer strategiendringen primært en kosteffektiv justering av det amerikanske nærværet i Europa. Dette for å få til en mest mulig optimal ressursbruk i bestrebelsene på å nå det samme strategiske hovedmål som tidligere.

Det europeiske institusjons- og normsystemet er i stor grad et produkt av USAs dominerende maktposisjon. Mye tyder på at dette systemets fremtid er avhengig av at USA makter å beholde sin lederposisjon. Skulle USA mislykkes med dette slik at Kina etter hvert blir den dominerende makt på det eurasiske kontinent, vil dette høyst sannsynlig ha negative konsekvenser for europeisk stabilitet og ikke minst for det etablerte normsystemet. Europa har derfor en betydelig interesse i at USA klarer å forhindre en slik utvikling. Med andre ord er også Europa tjent med de tidsriktige prioriteringene i amerikansk utenrikspolitikk som Obama legger opp til i sin nye strategi.
I denne artikkelen
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid stengt fra klokken 00:00 alle dager. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden vil være hverdager fra 07:00, og helgedager/røde dager fra 08:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør