FILM: Hans Petter Moland har regissert et halvt dusin spillefilmer og en drøss prisbelønte reklamefilmer. Nå har han laget sin første helaftens dokumentar og går løs på et tema mange av oss sliter med å brette hjernen rundt: den globale finansøkonomien.  

Moland gir filmen en norsk ramme ved å starte i kraftbygda Vik i Sogn, en av de såkalte Terra-kommunene, som plasserte ti års framtidige kraftinntekter i tvilsomme spareprodukter de trodde var sikre som banken. Vi følger tidligere ordfører Erling Stadheim og kommunerevisor Ingvar Linde ut på ei reise for å finne ut hvor pengene ble av. De er innom forfalne Detroit, nedre Manhattans betongjungel og gateslagenes Aten, der de hører akademikere, journalister, systemkritiske pengeflyttere og mannen i gata snakke om ulike aspekter ved filmens kompliserte tema.  

Gode hoder  

Denne «norske» innrammingen viser seg gradvis å være et lite spenstig grep. De to lytter og nikker og forsterker filmens pedagogiske preg. Heldigvis har Moland funnet fram til en rekke snakkende hoder med interessante tanker: Nobelprisvinner Joseph Stiglitz tildeles mye plass, det samme gjør Carlota Perez, som får presentere sin teori om tekno-økonomiske sykluser og deres uunngåelige bobler.

Andre snakker mer spesifikt om finanskrisa og enda mer konkret om Goldman Sachs og hvordan råtne boliglån ble pakket inn i glanset papir og solgt videre som sikre investeringer. Moland intervjuer også Michael Lewis, som i sin mesterlige bok «The Big Short» klarer å dramatisere denne seige materien.  

Store sveip  

En dokumentarfilm tar tid å lage og må derfor «se stort på det», illustrert ved at Moland lar kamera foreta majestetiske sveip over norske fjorder, Silicon Vally og Long Islands feriepalasser, før han dykker ned og finner noen gode intervjuobjekter eller kryssklipper arkivklipp fra 30-åra med dagens gateslag og demonstrasjoner mot grådigheten.  

Dette er engasjerende nok, men jeg savner et mer originalt grep, en forfriskende og mindre traust struktur på historien Moland forteller. Etter de mange bøkene, reportasjene og filmene om finanskrisa, vil nok mange kreve at  en 97 minutters kinodokumentar skal ha noe mer særegent å komme med.