ALBUM: Susanne Sundfør er en av disse artistene som deler publikum i to: De som får gledesfrysninger bare hun trekker pusten, og de som får utslett. For med sin lyse, klare og ofte intenst vibrerende utestemme har hun et nærvær så insisterende at det er umulig ikke å ta stilling.

Hun lager dessuten popmusikk som nekter å være popmusikk, der det skjønne og harmoniske hele tiden trekkes og pirkes i av plutselig disharmoni, voldsom kraft og lite konforme låtstrukturer. Sundfør tar plass. Og med en selvfølge som irriterer noen og beundres desto mer av andre, viser hun en intens uvilje mot å være flink pike, og å gjøre som forventet.

Tar opp tråden

Det skjedde store ting med det musikalske uttrykket mellom albumdebuten Sundfør ga ut som 21-åring og den to år gamle forrigeskiva «The Brothel». På «The Silicone Veil» plukker hun opp tråden fra sist, og virker dermed å ha funnet seg til rette i formatet der hun samarbeider med Lars Horntveth om arrangementer og denne gangen også produksjon.

Låtene tar utgangspunkt i hennes stemme og ulike tangentinstrumenter - skarpe synther, runde synther, vrengte synther, piano - og bygges gjerne opp fra det sparsommelig sarte til store, dramatiske lydbilder med akustisk perkusjon, beats, strykere, kor og annet lydkrydder.

Primal førstesingel

Med «Walls» og «The Brothel» har Sundfør tidligere vist en enestående evne til å lage låter som går rett i ryggmargen. Jammen klarer hun ikke kunststykket igjen her, med førstesingelen «White Foxes». En naken, seig beat og mellomgulvsdurende synthbass setter den primale stemningen, før flyktige synthlinjer snirkler seg elegant rundt Sundførs trillende sang i det rett ut nydelige refrenget.

Og midt i det hele, som på resten av plata: Fragmentariske tekster med voldsomme, mørke og tidvis blodige bilder.

I høyspenning

Mesteparten av «The Silicone Veil» holder et ganske høyt intensitetsnivå - om det ikke er i tempo, så i spenning. Både «Diamonds», «Rome» og «Among Us» jages frem av perkusjon, i sistnevnte med en funkbass som til alt overmål lokker fram dansefoten. Selv det instrumentale orkestersporet der Sundfør til fulle utnytter å ha Trondheimssolistene på laget,  ender i all sin filmmusikkfylde i et Shakespearsk klimaks.

Et par pustepauser er det likevel, og av dem stikker «When» seg ut som et av albumets flotteste spor, med Beach House-flytende synth under forsiktige pianoakkorder, autoharpe og orgel.

Men først og fremst er Susanne Sundfør en skikkelig dramaqueen, og «The Silicone Veil» etterlater ingen tvil om at hun også er en artist av et kaliber ganske utenom det vanlige.