ANMELDELSE: «Sult vet jeg hva er. Jeg har kjent den selv», heter det i prologen til Nobelprisvinneren J. M. G Le Clézios «Sultens refreng».

Jeget er ham selv, krigsbarnet Le Clézio, som på Proust-aktig vis gjenerindrer sulten fra sin barndom; fett og salthungeren.

Og lykken mot slutten av krigen, da de fikk utdelt tørrmelk fra Røde Kors-stasjonen. Han husker fremdeles det hvite pulveret nedover ganen: «Ingen krem, ingen kake, ingen dessert har noensinne gjort meg lykkeligere enn dette.»  

Frankrike i ruiner

«Sultens refreng» handler også om en annen type sult — en eksistensiell sult. Det handler om Ethel, som er et portrett av Le Clézios egen mor. Hun er enebarn i en velstående familie med røtter fra Mauritius. Ethels far er spradebasse og businessmann med de umuligste prosjekt som aldri blir noe av. Mora er taus og bitter. Noe er galt mellom de to. Det gale heter Maude, operasangerinne og farens kanskje nåværende elskerinne.

Ethel vokser opp i dette kalde hjemmet. Hver søndag er det middagsselskaper med alle tantene, og farens slu venner.

De babler i vei, om griske jøder og der Führer som endelig har fått orden i Tyskland. «Ja, all den snakkingen, dette tompratet! Sånn må det ha vært i salongen på Titanic da den gikk ned», tenker Ethel.

Le Clézio er en forfatter som gjennom sin egen selvbiografi, søker å utforske vår kollektive historie: Ethel arver sin grandonkel, faren får kloa i arven, og snart går familien konk. Det skjer parallelt med at Frankrike faller for Tyskland. Den lutfattige familien reiser til Nice, der lever de på sultegrensen. Her treffer de igjen Maude, hun som ødela Ethels barndom. Den vakre belevne operasangerinnen er nå en gammel og grim tiggerske. Et bilde på Frankrike selv, i ruiner.  

Sult etter kjærlighet

Dette sultens refreng, kan også leses som sult etter kjærlighet. Ethel barneforelsker seg i venninnen Xénia. Av russisk adel, men også hun lutfattig flyktning. Xénia er lunefull, hun lytter ikke, hun vil opp og frem. Hun vil overleve. 

Le Clézio skriver kompositorisk komplekse romaner.

Men det er en musikalitet i hans vakre prosa, som gjør at du kan lese den slik du lytter til musikk; nyte de enkelte delene uten nødvendigvis å forstå helheten.

Musikk er forøvrig en del av tematikken her. Operaen «Bolero», også det historien om en vrede, en sult.  

Mot slutten vandrer forfatteren selv — femti år etter krigen — i Paris. Han går dit «Vel'd'Hiv»-stadion lå, der alle jødene ble stuet sammen før de ble sendt i døden. Nå er det ingenting som vitner om det grufulle som skjedde der. Her minner le Clézio om W. G. Sebald, når han førsøker å gjenerindre historien: «Elvene vasker historien, det er en kjent sak. De fjerner likene, ingenting blir liggende igjen langs bredden».