Lillian (24) måtte behandles med tabletter og terapi i mange år. Først da hun begynte med et rytmisk morgenrituale, ble hun frisk. Det kan hjelpe mange som lider av psykiske plager.

Tips oss 2400
Sterkere: Siden hun var 13 år har Lillian Gribbestad slitt med depresjoner. Etter hjelp  fra fysioterapeut  til en metode for å stå opp om morgenen, er hun i full jobb som tømrer.

Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet

Sterkere: Siden hun var 13 år har Lillian Gribbestad slitt med depresjoner. Etter hjelp fra fysioterapeut til en metode for å stå opp om morgenen, er hun i full jobb som tømrer. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet

Når frykten kommer, tar jeg på meg joggesko og går av gårde, opp på fjellet.
Randi foldal
Trappetrening: Randi Foldal hadde tre hjerteinfarkt på ett år. Hos fysioterapeut Britt Fadnes har hun bokstavelig talt lært å gå fra angsten.

Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet

Trappetrening: Randi Foldal hadde tre hjerteinfarkt på ett år. Hos fysioterapeut Britt Fadnes har hun bokstavelig talt lært å gå fra angsten. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet

Fysiske øvelser som medisin

Det finnes flere vitenskapelige undersøkelser som underbygger at fysiske øvelser kan bedre tilstanden ved psykiske plager som f.eks depresjon. Et fellestrekk er imidlertid at forskerne har problemer med å slå fast eksakt hvor effektivt fysisk aktivitet er i forhold til den enkelte pasients problemer. Pasienter med udefinerbare fysiske plager som f. eks fibromyalgi, kan også ha effekt av ulike former for fysiske øvelser.

Øvelsene i læringsorientert fysioterapi, som er beskrevet i denne artikkelen, har mer preg av ritualiserte bevegelser med oppmerksomt nærvær enn tradisjonell fysisk aktivitet. Det engelske begrepet «mindfulness» (oppmerksomt nærvær) som de siste årene har dukket opp i forbindelse med stressmestring og behandling av utbrenthet, har noen likhetstrekk med Fadnes/ Leira/Brodals metode, selv om læringsorientert fysioterapi er mer omfattende. I Lightning process, en behandlingsmetode basert på sammenhengen mellom kropp og hode/egentrening, som spesielt retter seg mot mennesker med lidelsen kronisk utmattelsessyndrom/ME, er det også likhetstrekk med læringsorientert fysioterapi. Kilde: Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten.
Av med skoene: Etter 20 år møtte Arnfinn Warwik veggen. Han havnet på sykehus og ble satt på tabletter,  men det ble ikke bedre før han l'æret seg enkle metoder for å takle hverdagen. Her Johan Arnfinn Warvik.

Av med skoene: Etter 20 år møtte Arnfinn Warwik veggen. Han havnet på sykehus og ble satt på tabletter, men det ble ikke bedre før han l'æret seg enkle metoder for å takle hverdagen. Her Johan Arnfinn Warvik.

«ETT, TO, ETT, TO - én støvel og én sko. Ett, to, ett, to ...» Klokka er så vidt passert seks. Lillian Gribbestad (24) ligger fortsatt i senga, men har allerede startet dagen: Under dyna marsjerer føttene av gårde, mens hun taktfast gjentar den velkjente regla i hodet. Et minutt seinere står hun på badet, og mindre enn en time etterpå står hun i oransje kjeledress på ei forblåst brygge utenfor Molde. Hammeren dingler fra hofta, stabler med plank, ei elektrisk sag og et halvferdig fiskemottak venter. Lillian elsker jobben sin som tømrer og kranfører, men det er ingen selvfølge at hun står her. Siden hun var 13 år har depresjoner og angst gjort det vanskelig å komme seg opp om morgenen og gjennom dagen.

- I de verste periodene var det som om noen dro ned ei svart rullegardin i det jeg våknet om morgenen. Dagen som lå foran meg virket uendelig og uoverkommelig. Tanker om småting som egentlig skal gå av seg selv, som temperaturen ute, hva jeg skal ha på meg eller kjøreturen til jobben, kunne bli så dominerende og virke så vanskelige at jeg ikke klarte å tenke på annet. Jeg mistet helt evnen til å se løsninger, og ville bare dra dyna over hodet og sende en melding til sjefen om at jeg ble hjemme. Ofte gjorde jeg det.

ETTER ELLEVE ÅR I PSYKIATRIEN med antidepressiva og utallige terapitimer, havnet Lillian hos fysioterapeut Britt Fadnes i Molde. Britt lærte Lillian å stå opp om morgenen. Det var bra, for i sitt stille sinn hadde Lillian erklært fysioterapeuten som sin siste utvei.

- Jeg var veldig dårlig da jeg kom til Britt. Psykologen jeg gikk til hadde sagt at det ikke var noen vits i å fortsette samtalene når jeg var så langt nede. At den eneste muligheten jeg hadde var antidepressiva. Men jeg var egentlig lei av at behandling bare handlet om å lete etter en årsak til problemene, eller om å stille en diagnose. Den handlet aldri om å se framover, eller om hva jeg selv kunne gjøre for å få det bedre, sier Lillian.
Hun sitter på behandlingsbenken på kontoret til Britt Fadnes, slik hun har gjort tjue ganger siden oktober i 2010. Stort sett har de to brukt tida på å terpe på hver eneste lille bevegelse i Lillians morgenritual, fra hun våkner av vekkeklokka til hun er ferdig med dagens første toalettur. Ritualet er ledsaget av barneregla «ett, to, ett, to, en støvel og en sko» og tar ca. ett minutt. I mai i fjor var Lillian tilbake i 100 prosent stilling hos Skanska.

- Øvelsene jeg har fått av Britt, er for meg et alternativ til å grave meg ned i negativt tankekaos. Jeg har fått et valg, jeg kan konsentrere meg om noe annet i det jeg våkner, jeg opplever at jeg får kontroll - og da uteblir de destruktive tankene, sier Lillian.



«Læringsorientert fysioterapi» kaller fysioterapeutene Britt Fadnes og Kirsti Leira metoden de har kommet fram til gjennom elleve år med utprøvinger på 2000 ulike pasienter og mellom 50 og 100 fagmøter med samarbeidspartneren, professor i nevroanatomi ved Universitetet i Oslo, Per Brodal.

- Intensjonen har vært å finne ut mer om samspillet mellom kroppslig og mental balanse. Dette handler om samspillet mellom kropp og hode, og om å lære pasienten å ta hånd om livet sitt på en overkommelig måte, sier Britt Fadnes.

Metoden tar utgangspunkt i at hjernen består av en rekke nettverk med ulike oppgaver, og at vi for å fungere godt, er avhengige av at ulike nettverk jobber sammen og ikke forstyrrer hverandre.

- Hvert nettverk består av mange knutepunkter som egentlig er grupper av nerveceller. Bare når aktiviteten i alle knutepunktene er synkronisert, utfører nettverket sin oppgave. Vi har nettverk for oppmerksomhet, for hukommelse, smerte, motivasjon, emosjoner og for kroppen, slik at vi for eksempel til en hver tid vet hvor armer og bein befinner seg. Mange av nettverkene deler knutepunkter. Det betyr for eksempel at overaktivitet i nettverket for angst også påvirker nettverkene for smerte og oppmerksomhet, forklarer Per Brodal.

Trioens teori er at kroniske smertepasienter, utbrente, depressive, angstpasienter, ofre for tretthetssyndromer og flere andre psykiske lidelser har noen fellestrekk: Enkelte eller flere av nettverkene i pasientenes hjerner er overaktive eller usynkroniserte og forstyrrer andre nettverk slik at de ikke får gjort jobben sin slik de skal. I praksis betyr det store muligheter for feiltolkning av kroppen, en følelse av konstant støy i hodet, problemer med å konsentrere seg, problemer med å ta avgjørelser, dårlig hukommelse, redsel for å gjøre feil og for hva omgivelsene mener om en. I noen tilfeller kan tankelooper, tvangstanker, legge beslag på store deler av hjernekapasiteten.

- Ofte føler pasientene at de ikke har plass til mer informasjon. Og det har de heller ikke, derfor må vi liste oss inn bakveien og lure hjernen til ikke å skru på «alarmen» som varsler om det vi er redd for eller har hatt dårlige erfaringer med, sier Per Brodal.
Han forklarer at opplevelse av smerte, angst og tretthet vanligvis framkalles av viktige biologiske signaler, for eksempel et brukket bein eller en infeksjon, men at de nettverkene som er ansvarlige for opplevelsen også kan bli aktive uten at det er noe galt i kroppen. Når smertenettverket er overaktivt, vil for eksempel en person føle smerte selv om det ikke er noe fysisk galt i kroppen.

- Det betyr ikke at vedkommende ikke opplever smerte. Det gjør de. Å si til en fibromyalgipasient at «dette må du leve med», blir som å si at vedkommende må leve med at alarmen er på, uten mulighet til å slå den av. Smerte er en alarm om at noe i kroppen er galt, det er ikke meningen at den skal ignoreres. På samme måte kan mye aktivitet i nettverket for redsel, utløse angst til tross for at det ikke finnes noen påviselig årsak der og da, sier Brodal.

Ved å få pasienten til å fokusere oppmerksomheten om enkle, delvis rytmiske bevegelser, lures hjernen fra å slå på de ulike alarmklokkene. Bevegelser som før utløste svimmelhet eller angst og smerter kan foregå normalt, og gir mulighet for opplevelse av mestring og gjenvunnet eierskap til egen kropp. Fadnes og Leira hevder derfor at de verken trenger å gi pasientene sine massasje eller stensiler med kompliserte treningsprogrammer. De underviser dem rett og slett i å utføre dagliglivets «transportetapper»: Hvordan stå opp om morgenen, hvordan sette seg ned på toalettskåla og tisse, hvordan gå opp ei trapp? De enkle, men helt nødvendige fysiske handlingene ledsages av rytmiske regler, telling eller kommandoer som er logiske for hjernen.

- Da vi satset fullt og helt på sikring av gode måter å utføre hverdagsbevegelser på, fikk vi  et løft i behandlingen Transportetappene blir et sted å hente energi, i stedet for at de tapper energi, sier Kirsti Leira. Hun forklarer at for å skape orden i et rotete hode og oppdatere et godt samarbeid mellom nettverkene, kreves en systematisk repetering av kjente og meningsfulle bevegelser.

- Oppmerksomhet overfor meningsfulle bevegelser står i en særstilling når det gjelder å øve seg opp til bedre tilstedeværelse her og nå. Kunsten er å gjøre opplegget overkommelig, slik at det skapes en reell mulighet for læring. Å pøse på for mye og for vanskelig er en vanlig grøft å gå i. Det som virker enkelt for behandleren, kan være overveldende for den som ber om hjelp, sier Fadnes, som etter 40 år som fysioterapeut føler at hun har funnet noe hun har søkt etter i årevis:

- Kunnskapene om moderne nevrovitenskap tvinger oss til å sette kvaliteten i det praktiske arbeidet vi driver med på prøve. Det er krevende, men samtidig veldig inspirerende, lærerikt og morsomt!

Ifølge professor Brodal kan også andre, enkle bevegelsesmønstre ha god effekt på pasienter med psykiske utfordringer.

- Ei begeistret dame som drev med qi gong (kinesiske puste- og bevegelsesøvelser, red.anm) fortalte at hun så mange likheter mellom oppleggene. Poenget er at bevegelsene er så enkle at pasienten føler mestring, og samtidig så kompliserte at de krever konsentrasjon. Dermed tømmes hodet for andre dominerende tanker, for eksempel engstelse og bekymringer. Hjernen får et frikvarter, forklarer Per Brodal.

Etter tre hjerteinfarkt på ett år, kom Randi Foldal (46) til fysioterapeut Britt Fadnes.

- Jeg hadde problemer med å takle det jeg hadde opplevd. Jeg var redd for nye infarkt, redd for å være alene og for å være fysisk aktiv.

Trolig skyldtes infarktene at Randi i ungdomstida ikke hadde tatt tilstrekkelig hensyn til at hun har diabetes. I ettertid fikk angsten for nye infarkt konsekvenser for diabetesen:

- Når jeg blir redd og angsten lager støy i hodet, stiger blodsukkeret, samtidig som virkningen av insulinet synker. Samtidig er det sånn at hvis blodsukkeret stiger, så kommer gjerne frykten. Det har vært tøft og vanskelig å akseptere at en sånn sykdom skal påvirke livet så sterkt.

Randi trengte å lære seg å skille mellom når signalene fra hjernen varsler et nytt infarkt og når det «bare» er angsten som gjør sitt inntog.

- Når frykten kommer tar jeg på meg joggesko og går av gårde, opp på fjellet, mens jeg gjentar gåregla for meg selv. Jeg må skjerme meg litt fra omgivelsene og konsentrere meg om det jeg holder på med, derfor ser jeg ned i bakken. I tillegg gjelder det å finne noen motbakker som er så tøffe at det raskt blir klart hva kroppen varsler om: Hvis det er hjerteinfarkt så dør jeg. Hvis det er angst blir det bra.

Randi sier at hun opplever at fokuset på de enkle bevegelsene presser vekk de vonde tankene. Nå jobber hun deltid på kontoret ved en videregående skole og sier at angsten overmanner henne stadig sjeldnere.

- Hvis jeg er på jobben og kjenner at noe er i anmarsj, tilbyr jeg meg bare å gå postrunden. Ofte skal det ikke mer til enn en tur i trappa med gåregla for å roe ned, sier Randi. Hun medgir at hun har spurt seg selv hvordan noe så enkelt kan hjelpe på så alvorlige symptomer.

- Jeg vet ikke, det har bare vist seg at det ikke skal mer til.

- Hadde jeg fått presentert denne behandlingen fem år tidligere, hadde jeg nok ledd og gått hjem. Men har du kommet så langt ned som jeg var, så griper du ethvert halmstrå.

Johan Arnfinn Warvik (58) har nettopp vist oss ett av sine faste ritualer. Etter dusjen om morgenen stiller han seg bredbeint midt på badegulvet. Han begynner med å stryke fingertuppene mot lårene, før han i et kryssmønster ruller fra forfot til bakfot, mens han teller til fire gang på gang. Øvelsen skal hjelpe Johan å få kontakt med kroppen sin.
Nå har han tatt av seg skoene og står i sokkelesten, på ett ben, midt på gulvet hos fysioterapeuten. Ved første øyekast ser det ut som om han bare tar av seg en sokk. For Johan Arnfinn innebærer den trivielle hverdagssysselen atskillig mer: Han konsentrerer seg om at tre punkter under foten i ståbeinet er i kontakt med underlaget, om at kneet har akkurat den bøyen som gjør at han helt uten å støtte seg til noe, er i balanse. Alt mens fingrene jobber sakte med å rulle sokken av den ene foten.

Etter tjue år på jobb døgnet rundt som daglig leder i en mekanisk bedrift, våknet Johan Arnfinn en dag opp med ukontrollerte skjelvinger i nakken. Samme hva han gjorde, stoppet ikke skjelvingene. Fastlegen ga ham diagnosen «stress og nerver» og beskjed om å om å ta det med ro.

- Men det hjalp ikke. Dessuten gjorde det meg enda mer stresset at andre som møtte veggen eller opplevde stress, ikke hadde disse skjelvingene. En dag sa det helt stopp. Jeg gikk tilbake til legen og fikk samme beskjed, pluss noen tabletter som virket stikk motsatt av det de skulle: Jeg ble mer urolig.

Johan Arnfinn havnet på sykehus. Der fikk han diagnosen dystoni, en genetisk, stressutløst sykdom, som innebærer at hjernen gir musklene beskjed om å slå seg på, men ikke om å slå av. Sykdommen behandles med botoxsprøyter hver tredje måned. Sprøytene fjerner skjelvingene for en stund, men Johan Arnfinn var fortsatt plaget av stress og uro, dårlig hukommelse og nedstemthet.

-  Kirsti Leira var den første som tok tak i stresset og den psykiske knekken og satte som mål at jeg skulle komme i psykisk balanse igjen. Det var forunderlig å kjenne hvordan stressnivået i kroppen sank da jeg begynte å gjøre øvelsene. Det var vel den samme følelsen som andre får når de tar en tablett, antar jeg, sier Johan Arnfinn.
Tabletter har aldri vært noe for ham

- Jeg er motstander av enkle løsninger og må forstå vitsen med det jeg gjør. Jeg kan ikke holde på med idioti som jeg ikke skjønner, derfor leste jeg boka om behandlingen før jeg begynte.

- Og hva er vitsen med å gjøre disse øvelsene?

- Å være til stede i det jeg gjør. Det første Kirsti gjorde var å forklare meg hva som skjer når stresset er for stort: Hvordan hodet blir så fullt at det ikke er mottakelig for annen informasjon. At man må tømme hodet, før man kan begynne å ta inn ny informasjon. Hvis jeg ikke gjør øvelsene, kjenner jeg hvordan kontrollen med musklene og balansen blir dårligere, at hukommelsen svikter og at jeg blir irritabel. Dessuten er det som om kroppen gjør seg bedre nytte av botoxsprøytene når stressnivået mitt er lavere.

I ettertid ser Johan Arnfinn at han kanskje hadde fått signaler om at han burde roe ned, lenge før han våknet med ukontrollerbare skjelvinger.

- Jeg kunne brenne meg på fingrene uten å kjenne noe. Jeg kalte det smedfingre, men i ettertid ser jeg mangelen på følelser i hendene som et signal om at jeg hadde mistet kontakt med min egen kropp. Noe av årsaken til at jeg vil fortelle om dette, er at jeg håper at noen kan ta hintene fra sin egen kropp, før det går så langt som det gjorde med meg.

Å miste kontakten med deler av kroppen, er ifølge hjerneforsker Brodal et vanlig symptom på at noe er galt.

- Det er derfor ikke sikkert at disse pasientene behandles med medikamenter. En av de vanligste bivirkningene av antidepressiva er fjernhet i forhold til egen kropp, mens det disse pasienten trenger er tilkobling og tilstedeværelse.
I denne artikkelen
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid stengt fra klokken 00:00 alle dager. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden vil være hverdager fra 07:00, og helgedager/røde dager fra 08:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør