• Flere reisesaker på db.no/reise.

(Dagbladet Søndag): Burma er drømmelandet som har vært lukket lenge på grunn av turistboikott. Nå er det åpnet opp, etter at Aung San Suu Kyi kom ut av husarresten i november 2010.

Det er et land med sterke farger, gullforgylte pagoder og sørøstasiatisk mat med duft og smak av Østens krydder - ingefær, hvitløk, sitrongress og en forsiktig bruk av chilipepper.

Vår utmerkede guide, burmesiske Win, minnet oss hver morgen på at vi må «Ta av sko og strømper før dere går inn i en pagode eller et tempel».

Dette er den første påminnelsen på programmet hver dag. Når vi spør hvorfor, svarer hun kontant:

- Det er tradisjonen her, og vi trenger ingen begrunnelse.

Politisk maktfaktor

Årsaken til denne uvanlige skikken er opprinnelig politisk, leser vi i Guideboka Lonely Planet, og skapt av de buddhistiske munkene. I 1919 ble britiske kolonialister nektet adgang til templene hvis de nektet å ta av seg sko og sokker.

Britene så dette som et farlig opprør, og ga munkenes leder, U Kattaya, livsvarig fengsel. Andre fortsatte protestene og flere ble fengslet.

Munkene er en politisk maktfaktor i dette landet. Så seint som i 2007 marsjerte de foran i demonstrasjonene i mange byer.

De ble så sterkt engasjert først og fremst på grunn av høye priser på mat og olje. Disse protestene går nå under betegnelsen «safranopprøret», på grunn av de brune og gule kappene munkene går med. De ble skutt på og fengslet av militærjuntaens soldater.

Men selv de militære, som har styrt landet siden 1962, har en viss respekt for buddhismen.

Klosteret Mahagadayon

Utenfor Mandalay, i en by som kalles Amarapura, ligger klosteret Mahagadayon. Klosteret ble bygd av den forrige diktatoren Than Shwe, og drives nå av staten.

Her bor det 8000 munker, noen er så unge som fem-seks år. De har daglig skolegang etter å ha samlet inn mat. Vi møter dem før dagens viktigste måltid, klokka elleve om formiddagen.

De står pent oppstilt på rad og rekke, og venter på beskjed om å få lov til å gå inn i matsalene.

Ingen snakker sammen eller dytter hverandre. De utviser en imponerende selvdisiplin.

Fra fattige kår

Overlæreren som viser oss rundt i klosteret, forklarer at mange av guttene kommer fra fattige kår og er foreldreløse. Her lærer de å regne og skrive, og de får en religiøs opplæring.

Samtidig lever de av det de samler inn når de går gatelangs med sine tiggerboller fra klokka fem om morgenen.

Ingen av dem sier takk. På spørsmål om hvorfor, svarer guiden:

- Det regnes som en plikt eller ære å gi dem mat.

Å se de lange rekkene med munker tidlig om morgenen, er ganske tankevekkende for oss er vant til rikholdige frokostbord.

Minner fra kolonitida

Gruppereiser har sine fordeler. Vi blir tatt godt hånd om og kjøres rundt med aircondition i bussene, bor på gode hoteller og slipper å bekymre oss for mat og flybilletter.

Men det nytter ikke bare å kjøre buss. Veiene er for dårlige, landet er for stort, og på pakkereise skal alt gå fort.

Svaret blir å fly på kryss og tvers av området som populært kalles «turistløypa» med det lokale selskapet Air Mandalay.

Turen starter i Yangon (tidligere Rangoon) hvor det er mange minner fra kolonitida. De brede gatene og elegante regjeringsbygningene ble bygd av britene.

«Kipling's Bar»

Et annet minne fra denne perioden er det berømte hotellet The Strand. Der serverer de fortsatt britenes favorittdrink gin og tonic, og baren kalles «Kipling's Bar».

Å gå gjennom de elegante rommene er som å bli satt tilbake til den tida da det var britene som styrte her.

Men Yangon er ikke lenger landets hovedstad, slik den var i kolonitida. I 2005 bestemte militærjuntaens leder, Than Shwe, seg for å bygge en helt ny by midt mellom Yangon og Mandalay, som kalles Nay Pyi Taw («Den kongelige solbyen»).

Men den har verken handel eller historie, bare regjeringskontorer. Så Yangon er fortsatt landets viktigste senter for handel og industri.

Byggingen av den nye hovedstaden skal angivelig ha kostet fire milliarder dollar. Byen regnes ikke som en turistattraksjon, og inngår heller ikke i vårt program - den nevnes bare i forbifarten av vår guide.

«The Lady»

Fra Yangon drar vi videre til landets nest største by, Mandalay. Byen ligger ved den store elva Irrawaddy, og har et travelt marked. Her kan man få kjøpt alt fra matvarer til sko, klær og pyntegjenstander.

Vi spør etter suvenirer av «The Lady», kallenavnet til Aung San Suu Kyi.

En ung selger har stilt ut en t-skjorte som har faren hennes, nasjonalhelten Aung San på forsiden og et bilde av Suu Kyi på baksiden. Andre Suu Kyi-suvenirer dukker opp. En t-skjorte med et fargebilde av henne er skjult under disken.

Den unge selgeren ser seg rundt, og sier ganske lavmælt:

- En dag vil hun ta over dette landet.

På reisen møter vi mange slike røster, men de er forsiktige med å si navnet hennes høyt.

Soloppgang i Mandalay

I Mandalay reiser vi til toppen av Mandalay Hill for å se på solnedgangen. Bare små terrengbiler kan kjøre opp bakkene. Bilene har sett bedre dager, og skrangler seg opp de bratte svingene.

Fra toppen ser vi det moderne hotellet vårt, Mandalay Hill Resort, som dominerer landskapet. Men vi ser også noen grå brakker bak store gjerder i nærheten av hotellet.

- Det er et nytt fengsel, forklarer guiden Win, som ikke ville si om det er politiske fanger i fengselet.

Det er velkjent at Myanmar har et stort antall fanger, både politiske og kriminelle, og at disse brukes som slavearbeidere. Ifølge The Times (27. februar 2012) ble flyplassen i Mandalay bygd av fanger.

Det samme gjelder de nye veiene til Bagan, byen med flest templer og pagoder.

Buddha smiler til de fattigste

Når vi tror at tempelkvoten er oppbrukt, fortsetter guiden omvisningene på atter nye templer og pagoder. Vårt neste reisemål på turen - Bagan - er intet unntak. Denne byen har flere hundre. Det mest interessante tempelet i byen er Ananda Patho, med sine fire kjempestore Buddha-skikkelser, 9,4 meter høye.

Vår guide Win forklarer hvorfor den ene Buddha-figuren ser ut til å ha to ansikter:

- Når du står nær ham, ser han alvorlig ut. I gamle dager var det slik at de rikeste fikk stå foran i tempelet, mens de fattigste sto bak når de ba til Buddha. Han så alvorlig på de rike for å minne dem om at de har ansvar for de fattigste, mens han smilte til de fattige som sto bakerst. Smilet som forandrer seg, er blitt verdensberømt, men kan ikke forklares.

Etter dette besøket var det mange av våre medreisende som hadde fått nok, og hevdet at alle templene ble brukt som et middel til å holde oss unna alminnelige mennesker som kunne si noe kritisk om militærjuntaen.

- Jeg er helt «templed out» (fått nok av templer), erklærer John fra Yorkshire. Han setter seg ned på en steinhelle, mens vi andre tar av oss sokker og sko, og haster videre blant Buddha-figurene.

Hus på stylter

Fra Bagan går turen videre til innsjøen Inle, som er en fascinerende del av landet. Dette området ligger høyt, og framkomstmiddelet er hurtiggående, smale elvebåter.

Selv om det er varmt i Myanmar, er det kaldt ute på vannet. Varme jakker er helt nødvendig, og båtene er utstyrt med ulltepper for dem som trenger det.

Langs innsjøen er det en rekke hoteller bygd på øyer, som ofte er hevet opp ved hjelp av stylter for å unngå flomvannet i regntida.

Vi bor på Inle Resort, som er et utmerket overnattingssted med en god restaurant. Vi holder til i små bungalower bygd på stylter, med myggnetting over sengene. Myggen kan være en plage, og malariapiller er nødvendig.

Flytende marked

Det er spesielt interessant å besøke de flytende hagene langs innsjøen. De gir avlinger av frukt og grønnsaker hele året.

Hundrevis av elvebåter samler seg i Ywama, som ligger i midten av den lange innsjøen. Der er det et flytende marked hver femte dag. Det er tettpakket av mennesker, som Karl Johan en 17. mai, og like hektisk.

- Dette er en av Burmas fem viktigste turistattraksjoner. Byen var i sin tid en liten landsby som levde av fiske og grønnsaker, men så kom turistene og med dem kom også de handlende fra distriktene omkring. Her kan du kjøpe alt mulig, forteller guiden.

På markedet finner man fisk og andre matvarer, klær, suvenirer og pynt av gull, sølv og jade. Det er et fargerikt folkeliv, der de handlende og kundene er kledd i forskjellige klesdrakter, etter hvilken stamme de tilhører.

Burmesisk kokkekurs

Besøket ved Inle-innsjøen avsluttes med et kurs i burmesisk kokekunst hos Ann TinTin Yee i hennes villa. Ann driver hotellet Shwe Inn Tha Floating Hotel og restauranten Ann's Restaurant, hvor matkursene holdes.

Blant rettene vi lærte å lage, var fisk med løk, hvitløk, tomat, ingefær, litt gurkemeie, salt og vårløk. Fisken pakkes inn med bladene fra vårløk og stekes i varm olje.

Vi prøvde også en gryte med svinekjøtt og en suppe laget på brune bønner, og til slutt fikk vi et oppskriftshefte med oss hjem.

Besøket var et perfekt innslag i det tettpakkede programmet, og de mange hotellene langs Inle-innsjøen vil utvilsomt trekke mange turister nå når landet åpnes opp.