Sterke utgivelser fra Carsten Dahl/Arild Andersen/Jon Christensen, Branford Marsalis Quartet og Stian Omenås.
DAHL/ANDERSEN/CHRISTENSEN: Dansk-norsk av beste merke.
«Space is the Place»
- Artist: Carsten Dah, Arild Andersen, Jon Christensen
- Plateselskap: Storyville/Musikklosen
BRANFORD MARSALIS QUARTET: Vitalt som ville h.....
«Four MF's Playin' Tunes»
- Artist: Branford Marsalis Quartet
- Plateselskap: EmArcy/Universal
STIAN OMENÅS: Åpent, meditativt og veldig fint.
«Klangkammer 1»
- Artist: Stian Omenås
- Plateselskap: NORCD/Musikkoperatørene
ALBUM: Førstkommende fredag kveld spiller Carsten Dahl, Arild Andersen og Jon Christensen åpningskonsert på den 39. Vossa Jazz, og mye rart skal skje om ikke noen titler fra det blodferske albumet «Space is the Place» står på settlista.
Uansett har festivalpublikum i Vossasalen på Park Hotel atskillig å se fram til av både tettvevd og eventyrlystent samspill.
DEN danske pianisten og tidenes internasjonalt mest meritterte norske bass/trommer-par var plateaktuelle med «Short Fairytales» i 2006, og Dahl og Andersen har siden ofte vært å høre sammen i ulike konstellasjoner, både på scenen og cd. Christensens idiomatiske trommespill integrert i uttrykket resulterer i en trioegenstemme som gjør «Space is the Place» til et svært «helt» album, så «helt» at du formelig hører hele trioen også når Dahl spiller solo.
En annen årsak til den markante identiteten er antakelig Dahls retningsgivende rolle.
Han er kreditert samtlige låter, men langs de linjene han måtte ha trukket opp improviseres det friskt og noen ganger svært fritt mellom tre jevnbyrdige «øyeblikkskomponister». «Pianist+komp»-syndromet får dermed aldri etablere seg, men naturlig nok tar Dahl hyppigst melodifører- og improvisatorrollen.
Teknisk er han åpenbart i stand til å utføre alt som fortolkeren i ham måtte ønske seg.
Siden Andersen og Christensen heller ikke er synderlig hemmet uttrykksmessig, ender «Space is the Place» som et mangefasettert og mangefarget album med melodier, fripartier, klangrariteter, Bach-vrengninger og diverse stemningsskifter - og til sjuende og sist som et moderne jazzalbum på det nivået der trioene til Keith Jarrett, Brad Mehldau og en liten håndfull andre stort sett befinner seg.
BRANFORD MARSALIS QUARTET har levert strålende plater over lang tid, og med det unge trommefenomenet Justin Faulkner som ny på laget etter Jeff «Tain» Watts fortsetter saksofonist Marsalis, pianist Joey Calderazzo og bassist Eric Revis den gode trenden med «Four MF's Playin' Tunes».
Tittelen, som ikke har noe med Menighetsfakultetet å gjøre, varsler løs jakke og rett-på-sak-upretensiøs spilling, og det holder stikk gjennom sju originalkomposisjoner pluss Thelonious Monks «Teo» og standarden «My Ideal».
Marsalis, med saksofonhistorien fra Coleman Hawkins til Sonny Rollins og Joe Henderson i hornet, leder an i spissen for moderne kvartettjazz så vital og herlig muskelspillende som du kan ønske, ispedd partier med dempet, lyrisk og inderlig toneføring. Og ikke bare Marsalis, men også de tre andre leverer solid, solistisk så vel som kollektivt i det helstøpte samspillet. (I salg første uke i april.)
ETTER nylig utgitte album med kvartetten Stian Around The Hill og trioen Parallax er trompeteren Stian Omenås nok en gang plateaktuell, denne gang med «Klangkammer 1».
Sammen med vibrafonist Rob Waring, kontrabassist Mats Eilertsen og trommeslager Erik Nylander framfører han korte kvartettimprovisasjoner og egne skrevne komposisjoner, hovedsakelig i et tilbakelent og ofte nærmest meditativt stemningsleie der hvert instrument har oseaner av plass og hver overtone får skinne.
«Klangkammer» er på alle måter en god beskrivelse på denne førsteklasses musiseringen i traktene der streit melodikk og atonalitet/klanglighet møtes, og det er hyggelig å registrere at Stian Omenås viser seg som en utøver med stadig sterkere autoritet, både i trompetspillet per se og i formidlingen som sådan.
Uansett har festivalpublikum i Vossasalen på Park Hotel atskillig å se fram til av både tettvevd og eventyrlystent samspill.
DEN danske pianisten og tidenes internasjonalt mest meritterte norske bass/trommer-par var plateaktuelle med «Short Fairytales» i 2006, og Dahl og Andersen har siden ofte vært å høre sammen i ulike konstellasjoner, både på scenen og cd. Christensens idiomatiske trommespill integrert i uttrykket resulterer i en trioegenstemme som gjør «Space is the Place» til et svært «helt» album, så «helt» at du formelig hører hele trioen også når Dahl spiller solo.
En annen årsak til den markante identiteten er antakelig Dahls retningsgivende rolle.
Han er kreditert samtlige låter, men langs de linjene han måtte ha trukket opp improviseres det friskt og noen ganger svært fritt mellom tre jevnbyrdige «øyeblikkskomponister». «Pianist+komp»-syndromet får dermed aldri etablere seg, men naturlig nok tar Dahl hyppigst melodifører- og improvisatorrollen.
Teknisk er han åpenbart i stand til å utføre alt som fortolkeren i ham måtte ønske seg.
Siden Andersen og Christensen heller ikke er synderlig hemmet uttrykksmessig, ender «Space is the Place» som et mangefasettert og mangefarget album med melodier, fripartier, klangrariteter, Bach-vrengninger og diverse stemningsskifter - og til sjuende og sist som et moderne jazzalbum på det nivået der trioene til Keith Jarrett, Brad Mehldau og en liten håndfull andre stort sett befinner seg.
BRANFORD MARSALIS QUARTET har levert strålende plater over lang tid, og med det unge trommefenomenet Justin Faulkner som ny på laget etter Jeff «Tain» Watts fortsetter saksofonist Marsalis, pianist Joey Calderazzo og bassist Eric Revis den gode trenden med «Four MF's Playin' Tunes».
Tittelen, som ikke har noe med Menighetsfakultetet å gjøre, varsler løs jakke og rett-på-sak-upretensiøs spilling, og det holder stikk gjennom sju originalkomposisjoner pluss Thelonious Monks «Teo» og standarden «My Ideal».
Marsalis, med saksofonhistorien fra Coleman Hawkins til Sonny Rollins og Joe Henderson i hornet, leder an i spissen for moderne kvartettjazz så vital og herlig muskelspillende som du kan ønske, ispedd partier med dempet, lyrisk og inderlig toneføring. Og ikke bare Marsalis, men også de tre andre leverer solid, solistisk så vel som kollektivt i det helstøpte samspillet. (I salg første uke i april.)
ETTER nylig utgitte album med kvartetten Stian Around The Hill og trioen Parallax er trompeteren Stian Omenås nok en gang plateaktuell, denne gang med «Klangkammer 1».
Sammen med vibrafonist Rob Waring, kontrabassist Mats Eilertsen og trommeslager Erik Nylander framfører han korte kvartettimprovisasjoner og egne skrevne komposisjoner, hovedsakelig i et tilbakelent og ofte nærmest meditativt stemningsleie der hvert instrument har oseaner av plass og hver overtone får skinne.
«Klangkammer» er på alle måter en god beskrivelse på denne førsteklasses musiseringen i traktene der streit melodikk og atonalitet/klanglighet møtes, og det er hyggelig å registrere at Stian Omenås viser seg som en utøver med stadig sterkere autoritet, både i trompetspillet per se og i formidlingen som sådan.
