FILM: Ottway (Liam Neeson) livnærer seg som ulvejeger ved en oljeinstallasjon i Alaska. De som jobber der er røffe typer, «men unfit for mankind». Ottway, får vi vite i tilbakeblikk, har mistet sin elskede og er på selvmordets rand, men han motstår fristelsen i siste øyeblikk og setter seg på neste fly til Anchorage. Flyet styrter i snøstormen, et knippe arbeidere overlever og søker ly i restene av skroget. Dessverre befinner de seg innenfor en ulveflokks jaktområde.  

Neeson fyller utrolig nok 60 seinere i år. Den storvokste mannen med de sørgmodige øynene har fått en ny vår som innbringende actionstjerne («Taken», «Unknown») og har tilsynelatende jobbet uten stans siden hans kone, Natasha Richardson, døde i en skiulykke i 2009.  

Helt i starten av «The Grey» skyter Ottway en ulv som angriper noen oljearbeidere. Han holder hånda på den døende ulvens buk til dyret har sovnet inn og snakker om å «leve og dø på denne dag». Etter flystyrten gjør han det samme  med en døende passasjer. Ottway sier til mannen at han er i ferd med å dø og ber ham tenke på hvem han elsker. Ingen tvil om hvem som blir filmens leder og farsfigur.  

Metaforisk  

Resten av «The Grey» handler om å ikke bli drept av rasende villdyr. I starten har vi sju overlevende, på slutten har vi ... færre enn sju. Nå vil du kanskje innvende at ulver unngår mennesker så godt de kan og at det visstnok finner to bekreftede tilfeller der ulv har drept mennesker i Nord-Amerika — de siste hundre år.  

Men glem alt dette. Glem at noen av de dataskapte ulvene minner mer Hunden fra Baskerville, koksgrå i pelsen, enorm i størrelse og utstyrt med en buldrende V8-er bak tanngarden. Tenk heller på ulven som en metafor. Ulven er skjebnen. Ulven er døden, beistet som får harde menn til å filosofere om Gud, evigheten og meningen med det hele.  

Mye lyd  

Regissør Joe Carnahan kom fra intet med den lovende «Narc» i 2002, før han senket forventningene med «Smokin' Aces» og «The A-Team». Hans nye film er et klart framskritt, med en poetisk og metafysisk nerve som er uvanlig i mann-mot-beist-sjangeren. Men filmen balanserer ofte på grensen til det latterlige. Jeg har allerede nevnt demoniseringen av ulvene. I tillegg pøser man på med voldsomme lydeffekter som underminerer realismen Carnahan prøver å skape. Uten Neeson kunne dette blitt hårete greier.