FILM: Historiene fra den gamle, greske mytologien er tøyelige ting. De kan brukes som utgangspunkt for tunge dramaer fulle av sertifisert store spørsmål. Eller de kan, med sin upåklagelige tetthet av helter og monstre, bli eventyrlige actionfilmer med sverd og sandaler.

«Wrath of the Titans» er, selvsagt, blant sistnevnte, og forsyner seg grådig av mangfoldet i den greske fabeldyrfaunaen. Her er kimærer, kykloper og minotaurer, samt et par hvirvlende sverdsvingere med to overkropper kastet inn for moro skyld. Midt i all viraken står Sam Worthington, i rollen som sagnhelten Persevs, med et konstant uttrykk av mild forvirring. For det er rent for mye, dette.

Leksikonartikler

Det er egentlig en god del å like i «Wrath of the Titans», oppfølgeren til «Clash of the Titans» fra 2010.

Monsterduellene er fantasifulle og intense. Alt har en slitt, sandete patina som tar filmen forbilledlig langt vekk fra plastbrynjene og lekespydene i andre antikkfilmfantasier. Og Liam Neeson og Ralph Fiennes tilbyr en god porsjon gravitas som gudebrødrene Zevs og Hades, som er låst i en evig broderlig feide.

At guder som helter er dømt til lå ramse opp en liten leksikonartikkel om seg selv når de først entrer bildet, er et sjangertrekk og til å leve med.

Fri for fornuft

Verre er det med dødsforakten overfor all alminnelig fornuft og logikk. Nye regler, premisser og mål kastes uten forvarsel inn i plottet underveis. Hva aktørene egentlig vil, og hvorfor de vil det, forblir i tåka.

Hvorfor gudene kan overleve ild og svovel og fall på det som ser ut som minst femti meter, men segner om av et lite stikk i skulderen, forklares aldri. Hva Hades egentlig vil oppnå ved å sende den fryktinngytende Kronos løs på menneskene, er ikke godt å si. Slik blir dette en grøtete, grumsete affære, og det er ikke bare på grunn av 3D'en.

Det sier sitt om graden av flid som er nedlagt i prosjektet at «Wrath of the Titans» bare har én eneste titan, nemlig gudefaren Kronos. Det er likevel en slags forbedring. «Clash of the Titans» hadde ingen.