FILM: Det er alltid et forsonende trekk ved en tullete film at den er klar over hvor tullete den er. «Lille speil på veggen der», en slags glorete slapstick-versjon av eventyret om Snøhvit, har ikke en selvhøytidelig tråd i kjolestoffet. Det er dessverre ikke det samme som at den er helt vellykket.

Despotisk dronning

I det snøkledte kongeriket er den vakre, men akk, så onde enkedronningen (Julia Roberts) blitt en ødsel despot, en slags Marie Antoinette halvannet år før giljotinen, med et skattkammer som blir stadig tommere. De sultende innbyggerne knuges under åket av stadig økende skatter, og stedatteren Snøhvit (Lily Collins) holdes innesperret. Hun får ikke se folket og de får ikke se henne. Til slutt rømmer hun hjemmefra og ramler i rask rekkefølge over alskens hard virkelighet, syv kortvokste landeveisrøvere og en noe selvtilfreds tilreisende prins (Armie Hammer, i en rolle han var genetisk forutbestemt til å spille).

Sarkastisk Skåber

Det beste med «Lille speil på veggen der» er utvilsomt utbyggingen av dronningen. Julia Roberts gir henne en infam handlekraft, og Linn Skåber følger opp med å gi henne en fint sarkastisk norsk stemme. Lily Collins er søt og tiltalende i den i utgangspunktet intenst uspennende hovedrollen.

Skrålende

Humoren i filmen retter seg nok mer mot barn enn for voksne. Den er liketil og upretensiøs, men blir for repetitiv og for skrålende. Rytmen er haltende. Og halve innspillingsbudsjettet har antagelig gått med til kjolestoff til de omfangsrike kostymene, for alt annet er kjøpt på lagersalg. Scenene i byen og den vinterlige skogen ser ut som om de er spilt inn i NRKs studio 3, og billige effekter får landskapspanoramaene til å ligne på et syv år gammelt dataspill. Alt virker syntetisk eller plastaktig. Ingenting ser ut som om det veier noe.

Men det vris fint på historien med kysset og eplet. Uten å røpe for mye kan det sies at filmheltinner i 2012 åpenbart har lært at man ikke tar imot godsaker fra gamle damer sånn helt uten videre.