Når vi nå nærmer oss våren 2012 har jeg vært NAV-klient i tre år. Hver fjortende dag mottar jeg en liten sum - tjenesten heter arbeidsavklaringspenger - som er beregnet på å hjelpe meg gjennom hverdagen mens et samarbeid bestående av meg selv og representanter fra helse-Norge og NAV skal forsøke å stake ut retningen for mitt fremtidige yrkesliv. I teorien burde det ikke være verdens største utfordring. Jeg er tross alt en vital ung mann i min beste alder med friske hårrøtter og solide tenner. Beina mine fungerer som de skal, armene og resten av kroppen står ikke tilbake. Hvorfor ikke bare ta seg en jobb? Mange andre mennesker går tross alt for den løsningen.

Samtidig er jeg ikke alene. Jeg har flere bekjente - oppegående, ressurssterke mennesker - som heller ikke tar seg en jobb. Ikke gjør de mye annet fornuftig heller, sett fra et samfunnsmessig ståsted. Ingen studier, ingen klart definert fremtidsplan og ingen snedige planer om snarlig verdiskapning av noe slag. Interessen for å «delta», å «bidra», er minimal innenfor denne gruppen, og utgjør ingen motivasjon å snakke om. Ansvarsfølelsen når det kommer til en abstrakt størrelse som «samfunnet» er lav.

Jeg har ingen planer og ikke noe ønske om å gjøre ingenting resten av livet. Samtidig har jeg enn så lenge et håp om å bli om ikke lykkelig, så tilfreds med tilværelsen. Fornøyd med meg selv. Og hvis jeg skal bli det kan jeg ikke gjøre hva som helst. Jeg har hatt kortere eller lenger opphold i både serviceyrker og med mekanisk/fysisk arbeid. I mitt tilfelle er det ingen langsiktig løsning, jeg har sjelden vært så langt nede som når dette utgjorde hverdagen min. Det finnes ingen motivasjon for en slik tilværelse, til det er ambisjoner og forventninger til meg selv og til livet altfor høye.

NRK meldte denne uka om hvordan «å nave» er blitt et begrep blant skoleungdom i visse deler av Norge. «Naving» er et uttrykk for å ta et friår fra skolen mens man mottar støtte fra NAV, og er ifølge NRK en aktivitet som gjerne vokser frem i områder hvor andelen sosialmottagere er høy og fremtidsambisjonene tilsvarende lave. Jeg har ingen grunn til å betvile dette, men det er en interessant kontrast mellom NAV-klientene som blir beskrevet av NRK og meg selv og NAV-klienter som meg. Foreldre i jobb og gode holdninger innprentet fra barneårene av virker å ha hatt minimal effekt på mitt forhold til, som NRK skriver, «Mine plikter i samfunnet». Og det er ikke mangel på ambisjoner, tvert imot, som hindrer meg i å påbegynne min yrkesaktive karriere.

Rundt omkring sitter det mengder av unge mennesker som har blitt innprentet siden barneårene hvilke muligheter de har, hva de kan bli. Forventingene ligger oppe under taket som et lag vanndamp, og en voldsom avkjøling er nødvendig for at de skal gjenopprette kontakt med «gølvet» eller bakkenivå i det hele tatt. Avkjøling av slike forventninger kan fort ta sin tid, og i mellomtiden går vi på NAV mens vi håper at talentene våre skal bli lagt merke til og at vi skal få en mulighet til å gjøre noe som faktisk er verdt innsatsen.

For motivasjon er selvsagt nøkkelordet her. Når man ikke føler at man får tilstrekkelig igjen for innsatsen man legger i noe forsvinner motivasjonen. Ikke bare når det gjelder det økonomiske aspektet, det er bare en av mange faktorer i en komplisert ligning, men også hva fremtidige muligheter, interesseverdi og selvbekreftelse angår. Det er mange måter å få betalt på. For et menneske som har fått det for seg at det har talent for det ene eller det andre vil selve lønnen være den eneste formen for betaling i for eksempel et mekanisk yrke, og det virker å være en klar trend at stadig flere velger å gi det økonomiske aspektet på båten og heller slikke sol på dekket til NAV-yachten. Det er ikke mye til sol heller, i alle fall ikke for meg, den støtten jeg mottar holder såvidt til husleie og livsopphold. I en helt vanlig jobb ville jeg tjent veldig mye mer. Men det er ikke nok til å motivere meg, det er ikke engang i nærheten.

Det er selvsagt tilbudet om økonomisk støtte som trekker mange unge mennesker til NAV-systemet, men da først i møte med manglende motivasjon i forhold til de retningene man har prøvd ut eller synes virker å være tilgjengelige. Svært mange NAV-historier vil være ledsaget av en oftest usunget vise om illusjonen som brast. Livet som ikke hadde slående likhetstrekk med den fremtiden en ble forespeilet. Selv har jeg litt erfaring fra ulike yrker og har opplevd hvor meningsløs tilværelsen kan fremstå når ambisjonene legges på hylla til fordel for trygghet og stabilitet.

Til slutt nådde jeg en grense for hva jeg orket å leve med, og i en overgangsfase ble tryggheten og stabiliteten bevisst skiftet ut med usikkerhet og kaos. Deretter lot jeg meg omfavne av NAVs om ikke moderlige så i alle fall tidvis støttende armer, og fant her en form for plattform jeg håpet å kunne jobbe videre ut fra. Og med prøvende fotfeste beveger jeg meg fortsatt rundt på denne plattformen, stadig med håp om å få muligheten til å drive med noe jeg finner givende. Hvor mange runder i ringen håpet har gått på skrivende tidspunkt vites ikke, men jeg ønsker å tro at jeg fortsatt har litt tid på meg før det kondenserer og finner veien til bakkenivå der det legger seg som små desillusjonerte dråper på alle tings overflate. For det er slik de ender, så mange av historiene som aldri blir fortalt i annen form enn som negative trender på arbeidsledighetsstatistikken.

Så hva skjer med tiden, når temperaturen har blitt senket, når ambisjonene faller til bakken og den brutale realitetsorienteringen er et faktum? Får man jordnære, produktive mennesker med senket forventningsnivå og sterk ansvarsfølelse i forhold til de tidligere nevnte plikter i samfunnet? Eller representerer fallet motivasjonens endelige dødskramper og den totale resignasjon? Selvsagt finnes det ikke noe fasitsvar på dette, og handlingsforløpet jeg har beskrevet er såklart ikke universelt det heller. Jeg ønsket likevel å ta opp temaet, rett og slett fordi det er så mye bra som går til spille her. Ofte er det mennesker med evner, med ønsker å foreta seg noe, som havner i dette limboet, og det er østenfor trist og vestenfor samfunnsøkonomisk og menneskelig sløsing å avskrive disse som en utgiftspost.

Jeg ønsker ikke å gi inntrykk av at jeg har gode svar på hvordan denne trenden kan løses eller hvordan disse menneskene kan stimuleres til å skape sitt eget levebrød. Likevel følte jeg at det var nødvending med et litt annerledes perspektiv på et fenomen som alt for ofte avskrives som «latskap». Frekk nok til å påberope meg eller andre i lignende situasjoner solid arbeidsmoral skal jeg ikke være, men når jeg mottar støtte fra NAV er det ikke fordi det er noe jeg ønsker, men fordi motivasjon og handlekraft har fått seg en alvorlig knekk. Hva er da mer naturlig enn å vente på bedre tider, når vi først lever i et velferdssamfunn og muligheten ligger der?