Karl Seglems «Som spor» godt mottatt på Vossa Jazz.
VOSSA JAZZ
- Artist: Karl Seglem
- Hvor: Vossasalen, Park Hotel, Voss
- Tilskuere: 650
PRIS: Sigrid Moldestad. FOTO: TERJE MOSNES
KONSERT: VOSS (Dagbladet): Med to hardingfeler (Sigrid Moldestad, Håkon Høgemo) og to tangentspillere (Lars Jakob Rudjord, Andreas Ulvo) i et band som videre talte bassist Stefan Bergman og trommeslager Kåre Opheim, presenterte saksofonist og bukkehornist Karl Seglem sitt bestillingsverk «Som spor» for en fullsatt Vossasal lørdag kveld.
Seglem hadde på forhånd gitt uttrykk for at han ønsket å videreføre det musikalske uttrykket — en høyeksplosiv miks av folkemusikk fra Vestlandet og jazz, i det siste omtalt som «world jazz» - som han har utviklet gjennom albumene «Femstein», «Urbs» og «Ossicles».
Det betyr høy list og skummel fallhøyde, men det var ingen høydeskrekk å spore på scenen der han varsomt satte an konserten med et fredsommelig bukkehorntema som i all sin uforstyrrelighet snart skulle bli utfordret av krassere klanglige kast.
Etter hvert som hardingstrenger og digitale tangenttoner satte farger på sull og chants, og trommer og bass fanget urrytmenes urbane (og rurale) etterkommere, hektet Seglem på seg tenorsaksofonen, minnet oss nok en gang om at han er en av landets ypperste på instrumentet som paradoksalt nok ble skapt for å øke militærkorpsenes musikalske potens og ledet sin lille tropp gjennom en drøy times verdensmusikk der blandingen boblet friskt.
Aller friskest synes jeg den låt når den var på sitt mest hardingmusikalske eller jazzklubbkokende, og som nesten alle bestillingsverk vil den antakelig vinne på noen «elsklingdrap» og innstramminger.
Men om noen fortsatt skulle lure på hvordan det låter når folkemusikken fra Sogn møter George Russells «The Lydian Concept of Tonal Organization» og får stå til gjæring i en 20-30 års tid, er det bare å lytte på hva Karl Seglem heldigvis driver med.
Umiddelbart før konserten ble en overrumplet Sigrid Moldestad overrakt årets Vossa Jazz-pris, som blant annet innebærer en sjekk på 30 000 kroner og et originaltrykk av årets festivalkunstner, Elin Brissman. Moldestad taklet gledessjokket med bravur og gjennomførte konserten uten plett og lyte på noe vis
Seglem hadde på forhånd gitt uttrykk for at han ønsket å videreføre det musikalske uttrykket — en høyeksplosiv miks av folkemusikk fra Vestlandet og jazz, i det siste omtalt som «world jazz» - som han har utviklet gjennom albumene «Femstein», «Urbs» og «Ossicles».
Det betyr høy list og skummel fallhøyde, men det var ingen høydeskrekk å spore på scenen der han varsomt satte an konserten med et fredsommelig bukkehorntema som i all sin uforstyrrelighet snart skulle bli utfordret av krassere klanglige kast.
Friskt
Etter hvert som hardingstrenger og digitale tangenttoner satte farger på sull og chants, og trommer og bass fanget urrytmenes urbane (og rurale) etterkommere, hektet Seglem på seg tenorsaksofonen, minnet oss nok en gang om at han er en av landets ypperste på instrumentet som paradoksalt nok ble skapt for å øke militærkorpsenes musikalske potens og ledet sin lille tropp gjennom en drøy times verdensmusikk der blandingen boblet friskt.
Aller friskest synes jeg den låt når den var på sitt mest hardingmusikalske eller jazzklubbkokende, og som nesten alle bestillingsverk vil den antakelig vinne på noen «elsklingdrap» og innstramminger.
Men om noen fortsatt skulle lure på hvordan det låter når folkemusikken fra Sogn møter George Russells «The Lydian Concept of Tonal Organization» og får stå til gjæring i en 20-30 års tid, er det bare å lytte på hva Karl Seglem heldigvis driver med.
Pris
Umiddelbart før konserten ble en overrumplet Sigrid Moldestad overrakt årets Vossa Jazz-pris, som blant annet innebærer en sjekk på 30 000 kroner og et originaltrykk av årets festivalkunstner, Elin Brissman. Moldestad taklet gledessjokket med bravur og gjennomførte konserten uten plett og lyte på noe vis
