FILM: Skinn og filmplakater kan bedra. Den som har sett reklamen for «En fiende å dø for», kan komme til å tro det er Sven Nordins film.

Svensk helt

Nå lykkes Nordin, i rollen som kledelig forfyllet og usentimentalt realistisk sjøkaptein, å trekke blikkene til seg i scenene der han er med. Men filmen er først og fremst svensk, og dermed er det den renhårige forskeren Gustav (Richard Ulfsäter) som er helt og hovedperson. Han skal få sitt å stri med. Året er 1939 og Gustav er ombord på et ekspedisjonsskip til Svalbard.

Der er også en vakker, kvinnelig tysk forsker og hennes kollega, et jødisk brite og hans kompanjong, et russisk og polsk mannskap, og altså den norske kapteinen. Mikrokosmoset speiler makrokosmoset, og nyheten om Tysklands invasjon av Polen forskyver både stemningen og maktbalansen mellom de i utgangspunket fredsæle forskerne. Så skjer det første drapet.

Underholdende

«En fiende å dø for» begynner som en Agatha Christie-roman i isødet, i den grad at tyskerinnen er utstyrt med hud som kjøleskapsvegger og kan stå og lene seg lengtende mot rekka i tynn cocktailkjole uten å få så mye som nupper på armen. Den ender som okkupasjonsaction. Skudd veksles, krigsskip kobles inn, fjell blåses i filler. De seks aktørene blir lite annet enn typer, men måten de stadig må endre sine planer og agendaer ettersom det kommer nyheter fra kontinentet, er snedig. Makeløst minneverdig er «En fiende å dø for» knapt, men den er underholdende mens det varer.

Hør, Jonas

Og den har et vakkert ytre. Naturbildene fra Svalbard, med mye stor, klar himmel i, er gode å hvile blikket på. Om Jonas Gahr Støre ikke har tatt skrekken etter de siste ukene og sluttet tvert å investere i nordområdene (neppe sannsynlig) bør han se nærmere på muligheten for flere filminnspillinger der oppe. Mennesker blir så interessante og aggressive av å sperres inne sammen langt mot nord. Og både isfjell og isbjørner er særs fotogene.