I år er det 70 år siden André Bjerkes «De dødes tjern» ble publisert. Nå dramatiseres den for scenen.

Tips oss 2400
- «De dødes tjern» er den ultimate norske hyttekrimmen, sier Nils Nordberg, forfatter og spesialist på kriminallitteratur.

Boka, som André Bjerke skrev under pseudonymet Bernard Borge i 1942, er blitt kåret til en av de beste norske kriminalromanene gjennom tidene. Nils Nordberg leste den første gang som 12-13 åring og syntes den var ufattelig spennende. Han vet ikke hvor mange ganger han har lest den siden, men hver gang fornemmer han den samme godvonde uhyggen.

- Den setter seg fast i ryggmargen, sier han.


I korte trekk omhandler historien seks venner som drar til Daumannshytta ved Blåtjern, et sted langt inni tjukkeste granskauen i Østerdalen, for å finne ut hva som har skjedd med hyttas eier som har forsvunnet på mystisk vis. Et sagn vil ha det til at hyttas tidligere eier går igjen etter at han for hundre år siden drepte sin søster og hennes elsker. Mot denne bakgrunnen løses flokene i mysteriet, hvor en litt vel sterk søskenkjærlighet spiller en sentral rolle. Og som i André Bjerkes debutroman, «Nattmennesket» (1941), er det psykiateren Kai Bugge som står for etterforskningen og blir en guide inn i sinnets labyrinter.

- Psykoanalysen var veldig i tida, og André Bjerke var tidlig ute, sier Nordberg.

- Riktignok hadde Stein Riverton skrevet psykologiske grøssere som «Jernvognen» (1909), og i Torolf Elsters «Muren» (1936) - hvor hovedpersonen lider av hukommelsestap etter et traume - er det en psykoanalytiker som graver seg ned til hemmeligheten og løser mysteriet. Men Bjerke førte det hele et hakk videre ved å innføre psykiateren som detektivhelt.


Med årene skulle han imidlertid komme til å se på psykoanalysen med økende skepsis, samtidig som han fattet større og større interesse for parapsykologien og det okkulte.

Journalisten og forfatteren Bjørn Carling (medforfatter av Bjerke/Borges «Døde menn går i land») skal - i følge Nordberg - ha uttalt at André Bjerke sluttet å skrive kriminalromaner fordi han kom i et slags erkjennelsesmessig misforhold til detektivhistoriens forutsetning, det at alt har en rasjonell og fornuftig forklaring. Detektivhelten og psykiateren Kai Bugge forsvant ut av André Bjerkes forfatterskap med boka «Skjult mønster» i 1950.


Da «De dødes tjern» ble filmatisert i 1958 i regi av Kåre Bergstrøm, var ikke André Bjerke bare involvert på manussiden, han forsøkte seg også for første, og siste, gang som skuespiller. Det ville være naturlig å tenke seg ham som Bernard Borge, som også er en av bokas og filmens karakterer, men den rollen fikk den langt mer erfarne Henki Kolstad. Bjerke spilte i stedet litteraturkritiker Gabriel Mørk, en talsmann for det overnaturlige og en forsvarer av det som ikke kan forklares rasjonelt. En av Bjerkes motspillere var Henny Moan. Hun spilte Liljan Werner, den forsvunne hytteeierens søster. Som en del av forberedelsene til filminnspillingen leste hun boka. Og ble livredd.

- Jeg sov ikke på flere netter. Jeg hadde aldri lest noe så nifst, sier hun.

Når historien har vist seg å være så slitesterk og fremdeles oppfattes som aktuell, tror hun det har å gjøre med at «De dødes tjern» handler om evige psykologiske mønstre som aldri forandrer seg. Men hun vektlegger også historiens «overnaturlige» elementer.

- Vitenskapen har jo fortrengt dette med klarsyn og tankeoverføring, sier hun.

- Det at mennesker kan knyttes til hverandre på et indre plan, uten at man helt kan forklare hva det er, eller hvordan det skjer. Det er interessant at disse tankene faktisk er mer utbredt i dag, enn de var den gangen. Og blant et bredere lag av folket.


For Henny Moan fikk innspillingen av «De dødes tjern» større konsekvenser enn hun hadde kunnet forestille seg. Hun hadde ikke tidligere truffet André Bjerke, men eide en av hans diktsamlinger, «Prinsessen spinner i berget».

- Det var den aller første diktsamlingen jeg kjøpte, sier hun.

- Men jeg visste ingenting om forfatteren. Det var tittelen som tiltalte meg. Som fersk teaterskoleelev og innflytter fra Nordland, følte jeg meg litt «innesperret i et berg».

Da hun så møtte André Bjerke på settet til «De dødes tjern», skulle det vise seg at de to hadde mye til felles.

- Som meg var han opptatt av parapsykologi, stjerneforskning og filosofi. Dessuten viste det seg at han var et følsomt og meget godt menneske.

Året etter giftet de seg.


Liksom boka, ble filmen en stor suksess, og den kan sees som en forløper til nyere, norske grøsserne som «Villmark», «Fritt vilt» og «Rovdyr».

- «De dødes tjern er originalen», sier Nils Nordberg.

- Det var André Bjerke som lanserte ideen om den norske landsbygda som et slags merkelig, mystisk og skremmende sted for unge, urbane mennesker.

Som det blir sagt i boka: «Sett disse glatte, overfladiske funkis-menneskene og deres flate Oslo-sjargong opp i et hardt relieff mot naturuhyggen, naturmysteriet; vis hvor kort avstanden er fra den blankpolerte, siviliserte overflaten og ned til angsten og det arkaiske i mennesket.»


Akkurat nå sitter Pernille Skaansar, en ung, norsk teaterregissør, med hodet fullt av «De dødes tjern». Hennes sceneversjon av romanen får urpremiere på Centralteatret i Oslo den 6. september. 31-åringen er overbevist om at den 70 år gamle historien fortsatt vil fenge publikum.

- Den kan sees som en historie om en ung mann som går seg vill i sin egen fortelling, sier hun.

- Han går seg vill i sine egne ambisjoner. Dessuten har historien om disse ungene menneskene som møter noe ukjent der oppe evig appell. Jeg leser boka som en psykologisk thriller.

Skaansar er opptatt av historiens tidløse kvaliteter, og tenker ikke å modernisere stoffet. Det setter Nils Nordberg pris på.

- Å modernisere slike historier går som regel ikke så bra. Man må kjøpe forutsetningene som de er. Også at en psykiater, ved hjelp av psykoanalysen, kan oppklare et slikt mysterium, sier han.


Nils Nordberg, som selv dramatiserte «De dødes tjern» for Radioteatret i 2007, er spent på hvordan Centralteatret kommer til å løse det hele, ikke minst hvordan de skal få plass til tjernet på scenen.

Regissør Skaansar er neppe bekymret for det. Hun får med seg et proft team, både i kulissene og på scenen. Dessuten er det en kjent sak i teatermiljøet at Centralteateret har et høyst aktivt, og etter sigende svært velvillig spøkelse. Hvis det skulle knipe, kan det være greit å vite. I den grad en så populær historie som De dødes tjern trenger ekstra drahjelp fra det hinsidige.

Jonas Rein Seehuus er skribent og TV-journalist
Lik Dagbladet Kultur på Facebook.
John Arne Markussen

Velkommen til debatt. Tenk over hvordan du vil fremstå i det offentlige rom. Vi lar deg være anonym, men husk at å bruke fullt navn gir deg mer troverdighet. Hold deg til saken og vis respekt for de andre i kommentarfeltet. Vi ønsker at du deltar og beriker den offentlige samtalen, men vi ønsker en høflig tone. Vi sletter hatske, truende eller sjikanerende innlegg. Er din kommentar blitt slettet, og lurer på hvorfor? Send e-post til debatt@dagbladet.no, med ditt brukernavn.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør

Her kan du lese våre debattregler

Mest kommentert

  • Et vemodig farvel

    Et vemodig farvel

    I dag er siste dagen med kommentarfelt på dagbladet.no. Her er en kommentarfeltmoderators bekjennelser, skriver Oda Rygh. (406 innlegg) Les mer

  • Fyllekjøring og tribunepøbel og sånt

    Fyllekjøring og tribunepøbel og sånt

    Idretten trenger voksne ledere for å passe på leken. (34 innlegg) Les mer

  • Borgerlønn til alle

    Borgerlønn til alle

    Når robotene tar jobbene våre, vil borgerlønnen være god å ha. (27 innlegg) Les mer

  • Avholdsfolkets pilegrimer

    Avholdsfolkets pilegrimer

    I forkant av forrige ukes FN-toppmøte hadde Sturla Haugsgjerd fra Foreningen for Human Narkotikapolitikk (FHN) et innlegg om norsk politikk og sivilsamfunnets rolle. Engasjementet er bra, men noen av Haugsgjerds påstander må kommenteres. (13 innlegg) Les mer

  • Gir skjevdelt foreldreomsorg gladere barn?

    Gir skjevdelt foreldreomsorg gladere barn?

    Spørsmålet er om barna ville vært mer tilfreds med en skjevdelt ordning der den ene forelder utøver betydelig mer omsorg enn den andre. (9 innlegg) Les mer

  • Nasjonalgalleriet må brukes til kunst

    Nasjonalgalleriet må brukes til kunst

    Den store utstillingen i Munch-året viste hvor fantastisk Nasjonalgalleriet fungerer for kunst. (7 innlegg) Les mer

  • Tåkesvar om våpeneksport

    Tåkesvar om våpeneksport

    Nybakk og Navarsete skylder oss en begrunnelse - med argumenter! (6 innlegg) Les mer

  • Erstatningen fra Westerdals er ikke god nok

    Erstatningen fra Westerdals er ikke god nok

    I foajeen i Fredensborgveien 24Q, i det lille bygget som en gang hadde vært pølsefabrikk, sto verdiene til skolen skrevet slik at vi så de hver dag og aldri skulle glemme dem: Modig. Raus. Samfunnsnær. Engasjerende. Nå blir de samme ordene brukt i en maktkamp mot oss. (2 innlegg) Les mer