ANMELDELSE: Først var det Line og så var det Anne. Jenny har elsket dem begge og giftet seg med Anne.

Hun føler seg roligere, men sjalusien er tiltakende, og da Anne sier at hun vil ha barn, truer alt med å rase: Er ikke Jenny nok for Anne?

Vriompeis

Debutant Laila Sognnæs Østhagen har en særegen fortellerstemme, og hun gjør Jenny morsom og litt skrudd. Ingenting er enkelt for Jenny, alt er enkelt for Anne. Anne er rett og Jenny er vrang, tenker Jenny.

Gjennom ettermiddagen da Anne kommer med barneønsket, flykter Jenny fra sted til sted, fra bar til Bygdøy til barndomsblokka, alt mens hun nøye studerer menneskene rundt seg og lytter til livene deres.

I denne pausen Jenny lager for å tenke på barn, kommer også tilbakeblikk på Anne og Jennys forhold, og på Jennys barndom. Lille Jenny som vil være Jonny. Som elsker Line med stor intensitet, og som sjelden får et begeistret blikk fra moren, som er bekymret over det hun ser.

Det er som om barndommens kritiske spørsmål fremdeles henger igjen i voksenlivet: Hva holder du egentlig på med, Jenny?

Vittig

Det fineste ved boka er rarheten - ved Jenny, hennes uttrykksmåte og fantaseringer.

Romanen kunne muligens tatt en omdreining mindre midtveis, den kverner litt, men ellers er den en god reise. At mye skjer kun i Jennys opphetede hode, gir vittige situasjoner.

Som der hun med sedvanelig dysterhet tenker på lappen hun må henge i oppgangen når barnet kommer:«Det vil komme til å bli en del støy, hyl, gråt, fortvilelse og skuffelse fra leiligheten i andre etasje, vi regner med at det avtar om cirka atten år. Beklager den ulempen dette måtte medføre. På forhånd unnskyld.»

Sårhet

Komikken og oppfinnsomheten skjuler likevel ikke Jennys arr, og når Østhagen tar et skritt tilbake, skriver hun også poetisk om barnet og redselen for forandring i «det stakkars lille menneske som raver rundt der nede på jorda med en krampaktig spurveklo i brystet eller i magen eller begge steder, det lille mennesket som raver rundt i en natt som er der hver eneste tid på døgnet.»

Slik viser Østhagen at hun kan mer enn å være morsom. Hun beveger også.