De var 17 år. De elsket hverandre så høyt at de laget en kjæresteblogg. 20. juli i fjor sa Silje Merete Fjellbu hadet til Roy Joachim Svensson og dro til Utøya.

Tips oss 2400
PORTRETT: Silje elsket fotografering, sminke, hår og klær. Dette bildet er tatt av Roy Joachim, i parken hvor hun seinere skulle begraves. Foto: Privat

PORTRETT: Silje elsket fotografering, sminke, hår og klær. Dette bildet er tatt av Roy Joachim, i parken hvor hun seinere skulle begraves. Foto: Privat

TOMROM: Roy Joachim sitter igjen alene på rommet han og kjæresten delte.

TOMROM: Roy Joachim sitter igjen alene på rommet han og kjæresten delte.

Det var hun jeg hadde lyst til å leve med resten av livet.

Roy Joachim Svensson

- Unge er mer sårbare

- Tapet vil prege disse unge menneskene. Det vil skape en slags pessimisme i livet, tanker om at man «aldri kommer til å møte noen som han eller henne igjen». Det hører til den fasen av livet. Det oppleves veldig tungt, sier sykehusprest Knut Hermstad ved St. Olavs Hospital.

Hermstad er for tiden koordinator for «oppgaver knyttet til 22. juli» og har hatt samtaler med flere overlevende og etterlatte, derav også kjærester av ofre.

- Vi vet fra forskning at unge er mer sårbare, samtidig som de har en evne til å komme seg videre. Uttrykket for sorgen går dypere, men også evnen til å sette i gang helende prosesser. Det gir et håp. Mange vil hengi seg til pessimisme, få en knekk for livet. Men da er det viktig å presisere: Å være merket for livet, er ikke det samme som å være skadet for livet.

Hermstad har over 25 års erfaring med sorg- og traumearbeid, og sier sorgen generelt er tyngre jo nærmere man har stått den som er borte.

- Vi tenker ikke lenger faser i sorgutvikling, at man beveger seg fra den ene fasen til den neste. Sorgen går i bølgetopper og bølgedaler. Mellom fortvilelse, tomhet, sinne og spørsmål knyttet til å komme seg videre i livet. Tidligere snakket man om det første sorgåret som spesielt. Etter dette kan man vente seg at en del vil falle på plass, man tenker mer rasjonelt. Men her snakker vi nok mer om de to første åra. Det tar lengre tid, avhengig av personlighetstype, hvor tøff belastning du har kjent på, om du har opplevd tap tidligere i livet, og hva du har av bagasje i sekken.

Knut Hermstad trekker fram et poeng som spesielt fundamentalt:

- For dem som ble utsatt for hendelsene 22. juli, vil situasjonen romme noe mer enn det gjør ved andre ulykker, ulykker som kan ramme hvor som helst. Da kan det være lettere å akseptere at ting skjer. At livet er bygd på risiko. Men de som ble rammet 22. juli har vært utsatt for målbevisst ondskap. Da får man en tilleggsdimensjon: Det som er personlig ondt. Belastningen blir større. Det er viktig at omgivelsene rundt disse menneskene støtter dem og har forståelse for både kompleksiteten og det spesielle knyttet til Utøya-hendelsen og det som skjedde i Regjeringskvartalet.
SISTE ORD: Dette arket fant Roy Joachim på senga etter at Silje hadde reist til Utøya.

SISTE ORD: Dette arket fant Roy Joachim på senga etter at Silje hadde reist til Utøya.

KJÆRESTER: - Det som holder meg i gang, er at jeg vet hvor glad hun var i meg. Foto: Privat

KJÆRESTER: - Det som holder meg i gang, er at jeg vet hvor glad hun var i meg. Foto: Privat

LA PLANER:  De to skulle være sammen, bestandig. Det var slik de hadde planlagt det. Foto: Privat

LA PLANER: De to skulle være sammen, bestandig. Det var slik de hadde planlagt det. Foto: Privat

TUNG TID: 4. august ble Siljes humanetiske begravelsesseremoni holdt under åpen himmel i en park i Rjukan. Foto: Lars Erlend Tubaas Øymo/NRK.

TUNG TID: 4. august ble Siljes humanetiske begravelsesseremoni holdt under åpen himmel i en park i Rjukan. Foto: Lars Erlend Tubaas Øymo/NRK.

NATTBORDET: Et bilde av en kyssende Silje og Roy Joachim, tatt av Roys mor, står på nattbordet.. På veggen over henger ett av kjærlighetsbrevene han fikk.

NATTBORDET: Et bilde av en kyssende Silje og Roy Joachim, tatt av Roys mor, står på nattbordet.. På veggen over henger ett av kjærlighetsbrevene han fikk.

Det står et ark oppe på hylla på rommet hans. Det hun la på senga deres den julidagen hun dro til Utøya, den hun skrev i smug og etterlot seg, fordi hun elsket å overraske ham, elsket å vise at hun elsket ham. Silje hadde skrevet disse ordene med sin sirlige håndskrift:

«Roy Joachim! Nå som jeg skal være borte fra deg i 6 dager, kommer jeg ikke til å få sagt dette nok: JEG ELSKER DEG! Jeg skal prøve, da! Du er ALT for meg! Husk det. - Din for evig, silje»

- Vi var ute på trammen og sa hadet til hverandre. Da jeg kom opp til soverommet vårt den dagen, lå arket der så fint på senga. Slik, viser Roy.

Silje kunne ligge der i senga og se på ham mens han sov. Hun kunne betrakte ham, i en time, i to. Roy kan lengte til det øyeblikket hvor han slo opp øynene og hun bare så på ham.

Dette var hverdagene: Roy sto opp halv-fire for å gå på jobb i bakeriet til foreldrene. Da han var ferdig og kom hjem og gikk og la seg, gikk Silje på jobb på kafèen.

- Så sovna jeg, og våknet til at hun kom og la seg inntil meg.

I dette rommet vi står i nå, hvor de bodde, i leiligheten på toppen av huset til Roys foreldre. Hun hadde akkurat flyttet hit, til ham, til Rødberg i Buskerud. Hun hadde fått skap her inne på soverommet, og en egen hylle på badet.

Roy Joachim Svensson og Silje Merete Fjellbu, 17 år gamle, på vei ut i livet, side om side. I disse gatene de gikk rundt og elsket hverandre, hendene deres passet så fint sammen og Roy visste bare at det var henne.

Det hadde begynt et år i forveien.

- Jeg tok kurs for å bli konfirmantleder. Da presten vår flyttet til Rjukan, spurte hun om jeg ville være med på konfirmantleir der borte. Presten har en datter som gikk i klasse med meg. Jeg traff altså henne og venninnene.

Silje var en av dem. Det første møtet. En blek vårdag, en dag som denne. De smilte til hverandre og Roy sverget at han aldri har sett noen så vakker. Om han bare kunne dratt tilbake dit. Til den dagen, de dagene.

- Det morsomste, sier Roy. - Var at jeg og en kompis falt for to venninner. Da vi reiste derifra satt jeg og prata om Silje, han om venninna Pauline. Jeg fikk høre at de gjorde akkurat det samme. Prata om vårs'.

Det er herfra alt tar form. De snakker masse. Reiser på hyppige besøk. På vinteren tar det fire og en halv time med buss. Om sommeren bare en time over fjellet.

12. juni 2010, husker Roy. Rjukan Rockfestival.

- Jeg husker jeg ble sjokkert. Vi var kjempegode venner, men visste ikke at det var noe mer. Jeg husker Silje og jeg ble stående og prate i en kø. Plutselig tok hun tak i hånden min og snart holdt hun bare rundt meg.
Jeg sto der og tenkte: Hva skjer nå?

Roy Joachim lyser opp av det minnet.

- Det var fra den dagen det virkelig føltes at vi var sammen. Den dagen vi ble et par.

Kjærligheten kom bare av seg selv, tuslende og ubekymret en dag.

- Folk som tør å skille seg ut og være seg selv, det er noe av det beste jeg vet. Silje var slik. Ingen av oss var A4. Vi snakket om alt. Det var ikke noe hun ikke visste om meg. Jeg kommer aldri til å finne noen som er så perfekt, som jeg er så glad i. Hun skrev det også: Jeg fikk henne til å føle seg bedre. Jeg sa bare det jeg mente. Perfekt, som hun var, sier han.

- Det finnes ikke ord for å beskrive Silje. Det var hun jeg hadde lyst til å leve med resten av livet. Sånn vi hadde planlagt det. Silje og jeg var veldig flinke til å planlegge framover. Vi hadde nesten planlagt åssen' hus vi skulle ha. Vi fikk fram det fineste i hverandre. Egentlig er det ingenting jeg ikke husker som fantastisk.

Hun sender meldinger til Roy straks hun våkner. En morgen skriver hun:

«Kjære gutten min! Avstanden fra jordens overflate til enden av universet er ikke stor nok til å forklare hvor høyt jeg elsker deg. Samme strekningen ganger en million er også for kort. Men jeg håper du vet at jeg elsker deg ubeskrivelig masse. Selv om jeg aldri får vist det nok!

Du er det mest fantastiske mennesket jeg noen gang har vært borti! Jeg elsker deg av hele mitt hjerte! »

Hun er med ham når han kjører bilcross på Smådøl, de spiser middag på Imingfjell og vafler på hytta til Roys familie.

De har film-maraton på rommet, og Roy spontan-kjøper nye sko til kjæresten sin, fordi Silje sier at det er «hull herfra til evigheten» i dem hun har.

- Jeg husker noe annet genialt, sier Roy.

- Mens vi er i kiosken, rekker jeg ut et ark til henne.

«Kan jeg få autografen din, Silje?» spør jeg.

Silje skriver mens hun ler.

Samme med armbåndene de får tak i en gang de er i Oslo. Det er Silje som ser det først. Armbåndet med inskripsjonen «Roy» på. Hun skal alltid bære det på seg fra denne dagen.

- De hadde ikke «Silje» fra før, men de fikk laget et Silje-bånd til meg den dagen, forteller Roy.

Den første sommeren spør Silje Roy om de skal lage blogg sammen. Snart åpner de «Roy & Siljes kjæresteblogg».

Hun skriver at hun er fra Rjukan i Telemark, at hun blir født 13. november 1993. Hun skriver at hun hater å føle seg A4, at hun «ikke bryr seg om hva folk syns om henne», at hun har blitt mobbet i mange år og «såklart har det gjort sitt med meg. Redd for nye mennesker, men så fort jeg blir kjent med dem, blir jeg vanvittig fort glad i dem».

Hun «elsker å danse, synge og tegne og hun har verdens beste venner, og verdens beste familie(..) og verdens beste kjæreste!»

Og så er hun leder i Aust-Telemark AUF, og for Tinn AUF.

«4. august 2010: Jeg har vært hos Roy i to uker, nå(..) Jeg har hatt det så fantastisk bra her! Jeg går rundt og føler meg nyforelsket hele tiden, og det er så deilig! (..)

Jeg er så fantastisk glad, og jeg vil dele det med resten av verden! Jeg vil bare hoppe, hyle og skrike, jeg vil klemme alle jeg ser,(..) jeg vil fortelle alle hvor mye jeg elsker kjæresten min. Takk for at du er min, Roy! Du hjelper meg så masse, bare ved å være der, ved å være deg selv, og ved å smile! Du er verdens beste! Silje»

- Silje ville ha meg til å skrive også. Jeg har aldri vært flink på det, men jeg prøvde.

«5. august 2010: Da har jenta mi reist hjem :( Jeg sitter her alene igjen etter de beste 2 ukene jeg har hatt. Silje kom hit på mandag den 12. juli, etter å ha vært på auf-leir leeeeeeenge. Savna hu bare litt lissom. (..)Det var trist å måtte gå ifra Silje på Rjukan i sta. Gå avgårde og bare se deg stå der og se på det, det er trist. Hadde bare mest lyst til å løpe bort og løfte deg opp og bare bære deg bort til bilen igjen og ta deg med hjem Elsker deg masse jenta mi!!! - Roy»

Og så sitter han alltid med henne når hun skriver, det er jo mest Silje som holder kjærestebloggen gående, men han liker så godt tanken på at det vokser fram som en minnebok for forholdet, der de skriver om alt.

«31. august 2010: Jeg har jo vært med Roy hver eneste helg siden vi ble sammen, og likevel blir jeg like lei meg hver gang vi må si hadet. Hver gang han reiser fra meg begynner jeg å gråte. Jeg sitter her med klump i halsen, or jeg kjenner at jeg savner han allerede, selv om han så og si nettopp reiste herfra. Jeg hater hadet».

Silje er tapper nok til å la følelsene ta overhånd, til å gå inn med alt når hun tror på noe. Hun klarer seg bra nå etter noen tøffe år, men mest av alt er hun mester i å bygge grunnmur i alle andre menneskers liv, tenker Roy. Hun er så levende, så nære smerte, så nære glede, så nære alt. Det er derfor folk blir trukket mot henne, derfor nærheten hennes føles betryggende og god for ham.

«12. og 13. september 2010: (..) Roy Joachim Svensson, jeg elsker deg! Jeg kunne aldri i verden hatt noen som er bedre enn deg! (..) Er det noen som støtter meg gjennom alt, så er det deg. Jeg skjønner ikke hvordan du klarer det, men det betyr ubeskrivelig masse for meg!»

«Jeg tar meg selv i å lete etter deg om natten. Det har skjedd to-tre ganger nå. Jeg våkner av at jeg sier navnet ditt og vandrer rundt. I natt våknet jeg rett foran trappa, mens jeg nærmest ropte «Roooy, hvor er du?».(..) Og jeg lå i sengen, tok hånda rundt omkring, fant en pute, klemte på den for å så dytte den unna siden det ikke var deg. Det samme gjorde jeg med dyna.. Jeg vil virkelig ha deg her hele tiden, gutten min(..)Silje»

Til 17-årsdagen sin får Silje speilreflekskameraet hun har drømt om, hennes familie og Roy Joachim har spleiset. Hun gråter av glede. Og hun får en hjerteformet lysestake av svigerforeldrene. Silje skriver om hvor rørt hun er over måten hun blir tatt imot på av dem.

«27. september 2010: Ja nå sitter jeg her og bare tenker på jent ami Silje Du er verdens beste. Jenta mi kom i går. Hu fikk plutselig lov til å komme denne helgen allikevel. Det var jeg veldig gla for :D (..)Savner deg masse Silje (..)Elsker deg over alt. Du er alt for meg -Roy :D»

Utover våren 2011 snakker Silje om at hun vil flytte hit til Rødberg, tettsted-idyllen med noen hundre innbyggere, mellom fjellene ved Numedalslågen.

- Det ble dyrt å reise. Hun ville prøve å få seg jobb her. Om hun klarte det, fikk hun lov til å flytte. Til slutt ble det til at hun fikk jobbe i kafeen til foreldrene mine.

Han på bakeriet, hun på kafeen rett over veien.

Det er den dagen i juli. Silje har sett fram til å reise til Utøya, hun har vært en sentral del av ungdomspolitikken siden hun egenhendig stiftet lokallaget til AUF i Aust-Telemark i 2009. Hun får ut det brennende engasjementet sitt her. Får brukt det store, bankende hjertet sitt.

Hun får vennene til å hente seg på natta, før Roy Joachim går på bakerjobben. Slik at hun får være lengst mulig hjemme med kjæresten før de drar til Utøya.

Denne onsdagsnatta legger hun igjen dette arket på senga hans, for å si at hun er hans for evig.

- Hun var så flink til det, hver gang hun skulle reise et sted. Jeg fikk alltid en svær lapp eller en lang beskjed hun hadde skrevet.

«15. november 2010:

Jeg elsker måten du prater på.
Jeg elsker måten du går på.
Jeg elsker måten du smiler og ler på.
Og jeg elsker at du alltid skriver for fort på tastaturet og skriver «jent ami» og ikke «jenta mi».
(..)Jeg elsker at du elsker meg.
Og jeg elsker at jeg elsker deg»

Roy pleier sin andre lidenskap denne uka.

- Fredag 22. juli skulle jeg delta i et bilcrossløp. Den siste uka før hun reiste, og det er dette jeg føler er så vondt, dreiv jeg mest og skrudde på bilen min i garasjen. Mens hun drev med sitt. Det er veldig trist at det ble sånn.

Han vet jo at de fikk brukt tida som få andre par resten av året, men denne tanken vil alltid gnage på ham.

- Vi levde oppå hverandre og gjorde alt sammen. Jeg skjønner ikke at vi har klart det, men vi har aldri krangla. Aldri en diskusjon en gang. Alt klaffa perfekt.

«20. november 2010: Du vet den følelsen du får når alt bare stemmer? (..) Hver gang jeg er med Roy, blir jeg mer
og mer forelsket. Jeg føler at vi er mer og mer riktige for hverandre(..) Og jeg vet at dette kommer til å vare lenge. Alt lyser fremover, og viser vei. Det er ingenting som tyder på at forholdet vårt går til helvete enda. Ikke i nærmeste fremtid heller. Fuck statistikken(..) Dette er nåtid og forhåpentligvis fremtid. Roy Joachim Svensson; Jeg elsker deg ubeskrivelig høyt. Du er lyspunktet i livet mitt, og du er virkelig verdens beste»

Roy gjør seg klar for bilcrossløp på en grusvei i nabo-distriktet. Det er nesten ikke mobildekning der, men Roy kan høre stemmens hennes langt der borte, det er dette syke som har skjedd i Oslo, forteller hun.

- Jeg prata med henne så vidt, hun var på vei opp i en sal, for de skulle sette opp storskjerm etter bombinga i Oslo. Silje kunne ikke snakke lenge, mobilen var nesten tom for strøm, og hun måtte legge på.

- Elsker deg, gutten min, hører han Silje si til slutt.

Rundt klokka 18 tikker det inn en ny melding på mobilen hans. Det er fra ei venninne av Silje.

«Det er skyting på Utøya!»

- Det sto ingenting annet der.

Idet Roy får meldinga, er det hans tur til å kjøre løp. Han er oppskaket, forvirret.

- Det gikk hardt utover bilen, jeg fikk vel ut en fortvilelse.

Han kaster seg over telefonen. Rett på svarer. Silje er sikkert tom for batteri. Han prøver, ti ganger. Før han pakker sammen og reiser hjem. Silje ringer ikke.

Han følger alt på tv. Natta igjennom. 80 er døde, sier de. Minst 80.

«10. desember 2010: Gratulerer masse med dagen, gutten min! I dag var det din tur til å bli 17 år. Bare ett år igjen og du kan kruse rundt i Hondaen din(..) Jeg vil ha kjæresten min her nå. Jeg vil at han skal holde rundt meg, stryke meg på armen, og si at alt går bra. Jeg vil at han skal prate med meg om alt og ingenting, og jeg vil høre han si at han elsker meg. Jeg vil holde rundt han, stryke han over håret, fortelle han hvor høyt jeg elsker han»

Roy reiser ned til Sundvolden

. Han kommer fram natt til lørdag.

Det er faren til Silje som tar ham imot.

- Jeg så sikkert for meg en million utfall, fra det verste til beste. Det er det verste jeg har opplevd i mitt liv.

Usikkerheten, bare sitte og vente på at en skal komme bort til meg og si: «slik er det».

Det er faren og mora til Silje som først sier det, utpå natta: «Det er helt feil å begynne å tenke sånn, men vi må bare belage oss på at det som er skjedd er ille.»

De sitter der sammen, venter og venter. Gjennom natta.

På nyhetene. På Silje. Som aldri kommer.

- Jeg var så lei meg, så sinna, alt av følelser pakka sammen. Plutselig bare fossa tårene. I andre øyeblikk var jeg så sinna at jeg ville ødelegge alt rundt meg. Så over i tårer igjen. Uten foreldrene til Silje der, vet jeg ikke hvordan jeg hadde klart det.

Roy enser noen som sitter ved siden av ham på gulvet, han innser at de faktisk savner noen de også. At det er titalls, hundretalls som savner.

De blir på Sundvolden til tirsdagen, han og familien til Silje. De reiser opp igjen til Rjukan, tar inn på en hytte der, for å få fred og ro.

Neste morgen våkner han av et skrik.

Det er moren til Silje sitt skrik.

Roy skjønner det. De har fått telefonen.

Silje Merete Fjellbu, 17 år fra Rjukan. Det er ett av 12 navn på døde som de etter hvert skal frigjøre denne dagen.

Roy blir bare liggende.

- Jeg følte alt på en gang, og ingenting. Sinne.

«22. desember 2010: Ville egentlig bare skrive litt om jenta mi Silje Fjellbu . Du er absolutt det beste som har hendt meg og det beste som kommer til å hende meg(..)

Du lyser opp hver dag for meg - jeg får kjempesøte morgenmeldinger som gjør meg glad og klar for en ny dag(..) Finnes ikke ord for hvor høyt jeg elsker deg Håper du Silje er alltid min elsker deg lille engelen min »

Silje er død.

Roy sitter
på hytta med dem Silje elsket mest. Roy har alltid stått nær lillesøsteren til Silje, de har et slags bror-søster-forhold. De trøster hverandre, tar seg av hverandre.

Da Roy drar fra hytta denne siste dagen, stanser foreldrene til Silje ham. De har vært så sterke og fine for ham også. De klemmer ham og så sier de:

«Du kommer ikke til å bli kvitt oss, Roy. Du er adoptert»

«16. februar 2011: I går gikk vi inn i vår 8. måned sammen. (..)Åtte fantastiske måneder med verdens beste kjæreste! Roy, jeg elsker deg! I går, i dag, i morgen og for alltid. Til evigheten og forbi! (..) Jeg hadde forresten en rar drøm i natt... Noen prøvde å drepe meg. Eller så prøvde de å drepe Roy, men det var meg de fikk tak i. På en bensinstasjon. En guttegjeng. De truet med å drepe meg, men de endte opp med å drepe en annen rett foran meg istedet. Sært. Jeg gråt, og de prøvde å ta kjedet jeg fikk av Roy, men jeg lot dem ikke»

«3. mars 2011: Tidligere ønsket jeg å være perfekt, men nå er jeg glad for at jeg er akkurat som jeg er - fordi det er slik du elsker meg. Tidligere klaget jeg over alt på meg selv. Jeg hatet nesen min, jeg hatet magen min fordi den ikke var helt rett, beina mine og det meste annet. Men etter at du kom inn i livet mitt er jeg utrolig glad for at jeg ser ut som jeg gjør(...) Gutten min, du har gitt meg et nytt syn på meg selv. Det er jeg ubeskrivelig glad for! (..)Tusen takk for at du fikk meg til å innse at jeg også ser bra ut! Det er viktig å føle seg bra - og takket være deg gjør jeg det nå!

Og forresten - jeg elsker deg, Roy! < Silje»

Det er denne dagen Silje Fjellbu skal begraves, den 4. august.

Kjæresten til Roy er død. Roy står der i den mørke dressen sin, med buketten i hånda. Han har selv valgt ut hvilke blomster han vil

ha. Han har skrevet en hilsen til henne på båndet. Ordene kom til ham natta før. De siste ordene.

- Jeg klarer ikke å gjengi dem. Men det er som om du har lagt opp veien: slik skal du leve livet. Og så kommer det en annen og plukker det fra hverandre, alt sammen, og kaster det i søpla. Sånn hadde jeg planlagt livet mitt. Før en annen kom og knuste det.

Roy kommer inn i Adminiparken i Rjukan. Begravelsen skal være her, med himmelen sjøl som tak. Helt i Siljes ånd. I denne parken som betød så mye for henne. Ofte hadde Silje og Roy vært her oppe, flydd rundt med kameraet hennes. Han husker han tok bilde av henne like der borte. Silje oppe i et tre, hun var så fantastisk fin.

«Du var Rjukans vakreste blomst», sier en av talerne.

Før 17 AUF-ungdommer legger ned roser. Roy sitter helt fremst, ved siden av tanta og onkelen til Silje. Han sitter der og hører de tegne dette nydelige bildet av henne. Alt stemmer. Silje som var engasjert, Silje som skulle gi alle en klem, Silje som smilte til alle, Silje som brydde seg grenseløst. «Vennen alle ville ha». Og «Utøyas Pink Panther, med sitt rosa hår», som en påpeker.

Etterpå kjører de aller nærmeste til kirkegården, for jordpåkastelsen, til det siste farvel.

«En uvanlig seremoni for en uvanlig jente» skriver lokalavisa.

«10. mars 2010: (..)Mamma og pappa. Jeg er ubeskrivelig glad i dere! Jeg er en tenåring, kanskje ikke den letteste tiden å være rundt meg med et humør som en berg- og dalbane, men uansett hva jeg gjør eller sier, så betyr dere ubeskrivelig masse for meg.

Roy. Som jeg sier tusen ganger daglig: Jeg elsker deg! Jeg kan ikke beskrive følelsene jeg har for deg uansett hvor hardt jeg prøver. Du er virkelig helt fantastisk. Tusen takk for at du vil være min, tusen takk for den enorme støtten du gir meg hver dag. Husker du når vi gikk ute, og du la armen din over skuldrene mine? Jeg gikk perfekt under armen din. Vi er som et puslespill hvor alle brikkene er på plass»

Første helga i oktober. Roy står der på båten. Den som tar ham til Utøya. Han ser for seg alt. Scenene har hjemsøkt ham i uker.

«Her ble hun funnet», viser ledsagerne.

- Vi var ute der og så alt. Hvor hun døde, sier Roy.

Han legger ned blomster der de fant henne. Tenner et lys. Der hjertet hennes stanset.

- Jeg sitter der og hylgriner i en god stund. Samtidig som jeg er ekstremt lei meg, er jeg sinna. Jeg bare står der og renner over av alt på en gang. Men det var for så vidt godt å vite eksakt, «sånn var det». Gud skal vite at jeg har gått gjennom hva og hvordan det skjedde der ute en million ganger.

Det er dagen etter at tiltalen mot drapsmannen ble tatt ut. Roy har bladd i noen aviser, fått med seg brutaliteten.

«Silje Merete Fjellbu, født 13. november 1993. Hun befant seg i Lillesalen i Kafébygget, og ble skutt seks ganger med pistolen og/eller riflen, hvorav ett skudd i hodet(..)»

«28. april 2011: Det er mange som reagerer på at jeg og Roy tenker veldig langt fremover sammen. Vi er jo tross alt bare 17 år, og det kan jo kanskje, muligens hende at det blir slutt en gang..!

Når folk sier noe slikt svarer jeg som regel alltid det samme: Hvorfor skal vi i det hele tatt være kjærester hvis vi ikke tør å se fremover og planlegge frem i tid? Hvorfor skal vi i det hele tatt være kjærester hvis vi skal gå å regne med at det blir slutt?(..)Se på oss nå. Alle ser at begge har det bedre med hverandre. Alle har påpekt at jeg har blitt ett nytt menneske etter at jeg ble sammen med Roy. Jeg har blitt lykkelig, og livet mitt har snudd veldig. Hvorfor skal dette liksom endre seg? Roy elsker meg, og jeg elsker han. Vi stoler 110% på hverandre, og jeg kunne tatt en kule for han. Lett. Hva er da galt med å se fremover?»

- Tomheten, sier Roy.

- Jeg prøver sakte, men sikkert å gå tilbake til det jeg vanligvis gjorde. Men jeg går bare rundt i en boks for meg selv. Vet ikke helt hva jeg skal gjøra'. Før har jeg sittet mye for meg selv, isolert meg. Jeg har vært borti mye, slitt med mye rart i yngre barndom. Jeg har blitt trøkka ned, har opplevd ting som ikke er ålreite. Men jeg kom meg opp fra kjelleren. Etter at jeg traff Silje ordna ting seg, jeg kom så langt jeg aldri har kommet før. Det var så herlig å være der. Tror jeg aldri kommer til å få det så bra igjen. Vi hjalp hverandre. Hun fikk meg til å gå på skole igjen, hjalp meg å bygge meg opp. Så skjer det. Det jeg har opplevd i livet, har gjort meg sterkere, men det er nesten så jeg ramler ned igjen, til nederste trappetrinn. Men jeg skal klare det for hennes skyld.

Stemmen hans skjelver.

- Det er tungt. Det jeg føler mest nå, er sinne. Jeg jobber hver dag, prøver å gjennomføre en vanlig dag.

Om ni dager starter rettssaken.

- For å være ærlig, så kan jeg ikke være der. Jeg kan ikke se ham, eller være i samme rom som han. Det vil ikke komme noe godt ut av det for noen.

Roy sier han har fått masse oppfølging, at det ikke skal stå på det.

- Jeg har hatt ei på skolen i Lier, og en fast jeg har gått til før, han har hjulpet meg opp fra søla Gud veit hvor mange ganger. Det var han som kjørte meg til Sundvolden den natta også. Han er en som vet akkurat hva jeg har vært gjennom, han vet hva jeg skal gjøre for å klare meg. Han har fått høre alt, jeg har skreket, jeg har slått hue' i veggen. Jeg har vært på kanten av stupet før.

På en god dag tenker Roy at han må se seg i speilet og takke for at han er en som kjenner livet, kjenner svien, pusten og hjerteslagene.

- Det som holder meg i gang, er at jeg vet hvor glad hun var i meg. Silje ga alt for at jeg skulle ha det best mulig. Hjalp meg gjennom ting jeg ikke hadde klart uten henne. Jeg føler jeg skylder henne såpass at jeg ikke lar det rase sammen nå. Jeg må prøve å strekke meg videre. Det hadde gjort Silje glad.

Til høsten skal han prøve seg på skolen igjen. Og så er Siljes nydelige familie der. Alltid.

- De har blitt min andre familie. Jeg skal besøke dem igjen om noen få dager.

Han børster snøen av siden på den nedsnødde gamle Golfen som står utenfor huset. Han vil vise oss.

Under snøen åpenbarer det seg en påmalt logo. En R som glir inn i en S.

- Det var Siljes ide. Hun som malte det på.

Med hånden fjerner han snøen som falt i natt, fra panseret. Det samme kjennetegnet der.

- Jeg skal aldri kvitte meg med denne bilen.

«12. juni 2011: I dag har Roy og jeg vært sammen i ett år. 365 dager eller ca. 525600 minutter om du vil. Dette året har vært helt utrolig fantastisk, og jeg er ubeskrivelig takknemmelig for det. Roy stjal tankene mine fra første gang jeg så han, og jeg ville ha han. Jeg fikk viljen min (..) Roy er alt jeg vil ha, jeg kunne ikke hatt det bedre enn slik jeg har det nå!

Jeg har planer om å overraske Roy idag, med den filmen - som jeg har fått brent ut på DVD og jeg har laget fancy cover. Jeg har formet masse telys som et hjerte på stuebordet, og skal tenne de rett før han kommer ned, og så skal vi bare ha en superkoselig dag(..) Roy - du er alt for meg! Tusen takk for at du holder ut med ei som meg, og tusen takk for at du er min! Jeg elsker deg!»

Videoen hun har laget til Roy til ettårsjubileet, består av bilder fra forholdet - i rekkefølge, med «Your Guardian Angel» av The Red Jumpsuit Apparatus som låtfølge.

Det var Roy som oppdaget låten en gang. Han mente den sa alt. Slik ble den deres låt. De kunne sitte på rommet og høre den på repeat: «I will never let you fall/

I'll stand up with you forever/I'll be there for you through it all/even if saving you sends me to heaven.»

«Vi har ledd og vi har felt tårer(..)uansett hva som har skjedd har vi stått ved hverandres side og jeg vil forbli ved din side til dagen jeg dør (..)» står det over et kyssebilde i ettårsvideoen.

Han har utsikt over den majestetiske, snødekte skogen, han har bodd her så lenge at han knapt ser den, bemerker han.

Lyset siver så vidt inn gjennom en glippe i gardinen.

- Jeg er glad i mørket. Jeg er et nattmenneske, sier han.

Han peker på en figur han og Silje fikk av bestemoren. en figur av et par som holder rundt hverandre

- Hun syns det liknet slik på oss.

På veggen henger det et brev fra henne, håndskrevet.

- Og her, sier Roy.

Han trekker opp en lapp. Den autografen Silje en gang skrev, den han maste om å få, på senteret i Kongsberg, den han alltid skulle ta vare på.

Han drar fram noe annet. En gang kjøpte de hvert sitt militærmerke til å henge rundt halsen. Siljes var hjerteformet. Begge gikk rundt med det, med påskriften «Already Taken».

Et fly beveger seg over himmelen på Rødberg.

Det er så mange minner å verne om. Den gang de var på besøk i Tønsberg, i baksetet til foreldrene til Silje, seinere satte de seg på en høyde og så utover byen, og han husker den gangen de farget håret til hverandre, svart selvsagt, og den morgenen Roy ringte henne ti på sju om morgenen for å ønske henne lykke til med eksamen, hvorpå Silje skrev: «de 3 minuttene og 39 sekundene betydde så masse for meg».

Han pakket klærne hennes ned i en eske, tok den med hjem til foreldrene, det var bare dager etter begravelsen.

Luktene av henne er her ikke lenger, men på nattbordet står det et bilde i en ramme. De kysser. Teksten på bildet sier: «Love is patient, love is kind»

Bildet er fra den gangen Silje var med Roy på bilcrossbanen. Det var moren til Roy som tok det. De så henne ikke, visste ikke at det ble tatt. Moren siktet dem inn, akkurat idet de kysset.

I dette rommet hvor de delte alt, er det bare gutteromskaos tilbake. Han lengter slik etter dette: Bare å sitte der og se på henne, at hun drev på med fotografiene sine, på pc-en. Fotografiene hun hadde tatt av ham, av dem, av naturen rundt Rødberg. Han kunne sitte slik i en time, i to timer, og bare se henne, studere henne fra to meters avstand. De trengte ikke si så mye.

Og fotografiene av dem, det er hundrevis, lever. Ett fra den siste nyttårsaften; over dem på himmelen en rakett, full av liv, spraglete og rød som lyser opp verden rett bak dem, den kvelden de kysset hverandre inn i 2011.

Et annet bilde, de har nesten identisk hårsveis, du skimter hendene hennes i speilet på solbrillene til Roy, idet hun tar bildet.

«15. juni 2011 kl. 15.20:

Ta vare på det du har, ingenting varer evig.
Vi tar alt for mye for gitt. Venner, familie, kjæreste. Det er så lett å ikke tenke over det når man først har det, og det er egentlig veldig synd.(..) Ikke gå å legg deg rett etter en krangel. Fiks opp med vedkommende, gi hverandre en klem og ikke bær nag. Plutselig en dag så kan du våkne og finne ut at personen ikke er her lenger. Tenk på det siste du sier før dere skiller lag. Du vil ikke at det skal være drittslenging. Hvis det siste du sa var «Jævla idiot», kommer du ikke til å tilgi deg selv hvis du aldri får se han eller henne igjen.
- Silje»

Men mellom Silje og Roy Joachim det var jo bare fryd og gammen.

«22. juni 2011:

Nå er det offisielt. Jeg bor på Rødberg. Jeg har endelig flyttet til kjæresten min og familien. Jeg har eget skap på rommet, og egen plass i hylla på badet. Jeg er hjemme. Jeg skal ikke si at det ikke er merkelig, for på Rjukan hadde jeg rutiner jeg kommer til å savne. Nattaklemmene til meg og pappa for eksempel. Alle vennene mine på Rjukan får jeg ikke se så ofte som før, og lillesøss.. (..)Samtidig som ting er rart, er det ikke så rart alikevel. For vi har vært sammen i ett år, og jeg er vant til alt her nede fra før av. Dette er ett nytt kapittel i den store boken kalt 'Livet', og jeg er veldig klar for å lese resten. -Silje»

Roy innser at han har en skattekiste av fysiske og skriftlige minner.

- Jeg er støtt og stadig innom bloggen og leser. Det er litt dumt å grave seg ned i det også.

Roy hadde ikke vært inne på bloggen på måneder. I oktober kommer han til at han ville lage en avslutning på den.

«Har ikke vert inne her på bloggen siden alt skjedde(..) trur ikke det vil komme noen flere innlegg på denne bloggen, men kommer ikke til og slette den. Den skal få være her(..)

Hvis jeg fortsatt hadde hatt Silje her hadde vi vært sammen i 1 år og 4 måneder nå(..) Jeg savner Silje kjempe kjempemasse. (..) Vet ikke helt hva jeg skal gjøre, Silje og jeg hadde planlagt alt sammen for framtiden og da mener jeg alt. Og jeg er sikker på at alt vi hadde planlagt hadde skjedd hvis ikke....Sitter igjen her. Det er tomt, helt tomt. Savner å våkne opp til værdens nydeligste jente som kikker på meg og sier at hu elsker meg. Savner det å kunne sitte der og bare se på at du dreiv på med PCen, med bildene dine, bare sitte der og tenke at jeg må være den heldigste personen på jord som har får lov til og kalle deg jenta mi. Men nå sitter jeg her alene, det var ikke sånn det skulle ende. Vi skulle sitte der vi gamle og grå begge to og fortsatt være sammen. Det skulle være oss to for alltid. Nei, nå klarer jeg ikke skrive mer, så da avslutter jeg det siste innlegget på denne bloggen nå.

Til minne om Silje Merete Fjellbu. Jenta mi. Elsker deg masse, det kommer jeg alltid til å gjøre . Håper du har det bra der du er nå hvor enn det er. -Roy»

Han ligger her alene. Av og til ligger han i senga om nettene eller morgenene, han kan se den klart, ord for ord om han titter opp. Det arket der oppe på hylla på rommet hans. Det hun la igjen på senga den kvelden hun dro i juli, den hun skrev i smug og etterlot seg, fordi hun elsket å overraske, elsket å vise at hun elsket ham:

«Roy Joachim. Nå som jeg skal være borte fra deg i 6 dager kommer jeg ikke til å få sagt dette nok: JEG ELSKER DEG! Jeg skal prøve, da! Du er ALT for meg! Husk det. - Din for evig, Silje »

Denne reportasjen og blogginnleggene trykkes i forståelse med Siljes foreldre.