Espen Eriksen Trio, Anders Jormin og Billy Hart med nye solide album.

Tips oss 2400
ESPEN ERIKSEN TRIO: God oppfølger til 2010-debuten.

ESPEN ERIKSEN TRIO: God oppfølger til 2010-debuten.

5

«What Took You So Long»

  • Artist: Espen Eriksen Trio
  • Plateselskap: Rune Grammofon/Musikkoperatørene
 
ANDERS JORMIN: Originalt møte mellom

flere tradisjoner.

ANDERS JORMIN: Originalt møte mellom flere tradisjoner.

5

«Ad Lucem»

  • Artist: Anders Jormin
  • Plateselskap: ECM/Musikkoperatørene
 
BILLY HART: Veterantrommis

i godt selskap.

BILLY HART: Veterantrommis i godt selskap.

5

«All Our Reasons»

  • Artist: Billy Hart
  • Plateselskap: ECM/Musikkoperatørene
 
ALBUM: To år etter at Espen Eriksen Trio albumdebuterte på Rune Grammofon med «You Had Me At Goodbye», slipper samme selskap oppfølgeren «What Took You So Long» førstkommende fredag.

DET skjer med den samme, godt samspilte besetningen, og Eriksen (piano), Lars Tormod Jenset (bass) og Andreas Bye (trommer) leverer nok en gang prima, melodibasert vare gjennom åtte nye Eriksen-komposisjoner pluss coverversjoner av «We Don't Need Another Hero» og «Could It Be Magic».

Eriksen selv framstår, i likhet med trioen, som distinkt, uforstyrrelig og varm i balladene; kontrollert, men likevel med temperatur og temperament i uptempo.

Han plasserer musikken elegant i det tilgjengelige landskapet mellom hardtimproviserende jazztrioer og rock-hamrende akkordryttere som trioene til eksempelvis Neil Cowley og Michael Wollny. Eriksens improvisasjoner er kanskje ikke de mest sjelegranskende, men trioens ubeskjemte enkelhet i det godt balanserte no nonsense-uttrykket virker like fullt tiltalende.

Det samme gjør «Oslo», en enkel melodi skrevet i ekkoet av 22.7.

Her fanger Eriksen mange av de stemningene som kom til uttrykk i den perioden der tragedien både skulle erkjennes og bearbeides, og han gjør det solo, nennsomt og uten fakter av noe slag.

SVENSKE Anders Jormin (54) er ikke bare en av kontrabassens fineste jazzutøvere, han er også en komponist i stadig utvikling. Til sitt tredje ECM-album, «Ad Lucem», har han skrevet musikk i et slags skjæringspunkt mellom middelaldermusikk, moderne kammerjazz og samtidsmusikk, og videre samlet seg en original besetning til forløsningen: sangerne/vokalimprovisatorene Mariam Wallentin og Erika Angell, saksofonisten/klarinettisten Fredrik Ljungkvist og trommeslageren Jon Fält

Det svekker heller ikke originaliteten at Jormin har utstyrt de fleste låtene med sine egne tekster, skrevet på latin.

Som han sier: «Dette eldgamle språkets eim av evighet og undring i møtet med ekte improvisatorers umiddelbare nærvær og kreativitet, ble den inspirerende og levendegjørende rammen for disse komposisjonene.»

«Evighet og undring» kan være stikkord gode som noen for Jormins lyriske modernisme. Ljungkvist (Atomic m.m.) og Fält (Bobo Stenson Trio m.m.) er følsomt lojale mot så vel den sarte som den mer robuste siden av materialet, de to vokalistene glir sømløst ut og inn av unison- og harmonisang og Jormin selv kombinerer drivverk- og harmonikerrollen med klangrikdom og mild autoritet, på et album som betar med sin vilje til å formidle nye inntrykk uten å slippe taket i — i vid forstand — tradisjonen.

MED «All Our Reasons» leverer den amerikanske trommeslageren Billy Hart (71) sitt første ECM-album som leder. De stadig mer anerkjente medspillerne hans er saksofonisten Mark Turner (47), pianisten Ethan Iverson (The Bad Plus, 39) og bassisten Ben Street (45), og de møter veteranen i et moderne og melodiforankret, om ikke uten videre plystrevennlig originalrepertoar med komponistbidrag fra alle unntatt Street.

Turner oppviser som vanlig imponerende instrumentferdighet, og der de tonetette improvisasjonene hans kan bli vriene å følge, føyer Iverson, Street og Hart en mer grooveglad og mindre akademisk tilnærming til fellesbrygget.

«All Our Reasons» låter mest av alt som et godt, gammeldags hardbop/postbop-album, signert en respektert utøver som rent publisitetsmessig har kommet i skyggen av kolleger og landsmenn som Elvin Jones, Tony Williams, Jack DeJohnette og Roy Haynes.