FILM: Dette er spørsmålet: Er det en gyldig innvending at plottet i «Haywire» er et vimsete puslespill som aldri går opp, hvis Soderbergh gjør dette med vilje? Det er jo så mye annet å glede seg over i denne sjangerøvelsen om superduperagenter.  

For det første er det nesten alltid spennende når Steven Soderbergh får en idé, enten den er arty-farty eller cheesy-breezy. Denne gangen er ideen å bygge en spionthriller rundt en kvinne som kan slåss «på orntli» - ferdighetene som skuespiller får man ta etter hvert. Soderbergh finner sin fighter i Gina Carano, kjent som MMA-sportens kvinnelige ansikt. For de uinnvidde er Mixed Martial Arts en kampsport der man bokser, bryter og sparker hverandre møre i et bur (som regel åttekantet).  

Mister nerve  

Kraftpakken Carano spiller Mallory Kane, tidligere elitesoldat, nå ansatt i et selskap som leverer «tjenester» til amerikanske myndigheter. I Barcelona skal Mallory og Aaron (Channing Tatum) befri en kidnappet journalist, noe de klarer, tross trøbbel. Men vi vet allerede at noe gikk galt etter Barcelona og at en felle er satt opp for Mallory. Hvorfor? Og av hvem? Det er her forvirringen begynner. Plottet er i overkant komplisert og tapper filmen for nerve.  

Jo, jo, men han gjør dette med vilje. Soderbergh er lei av det han kaller «the tyranny of narrative». Han søker etter noe nytt. Det er derfor den hyperproduktive regissøren har bestemt seg for å ta en lang pause fra film når han fyller 50 i januar. I mellomtida morer han seg med å la en MMA-fighter banke opp Ewan McGregor og Michael Fassbender; han skaper actionscener som viser Caranos ferdigheter, uten å klippe dem i stykker, slik trenden er i dagens actionfilmer. Ikke glem at Soderbergh både holder det digitale kameraet (Red One) og klipper selv. Han morer seg.  

Treffer magen  

Og jeg morer meg, også. Førsteklasses action. Fine løpescener i Barcelona og Dublin. Og musikken til David Holmes er omtrent like utsøkt funky som i «Ocean's»-filmene. Men når handlingen innbefatter amerikanske myndigheter, sikkerhetsfirmaer, mektige skurketyper og topphemmelige operasjoner, er det skuffende at Soderbergh gjør det samme som man pleier å beskylde mindre begavede regissører for: Han har ikke større ambisjoner med handlingen enn at den skal bringe oss fra den ene slåsskampen til den neste. Gina Caranos skuespill er ikke knirkefritt, men hun er glamorøs og sparker så du kjenner det i magen. Historien, derimot, treffer verken hjernen eller hjertet med full kraft.