ALBUM: Snart fem år er gått siden Linnea Dale entret offentligheten i Idols finalerunder, som en unnseelig 16-åring med stemme til å skille seg fra mengden. Helt til topps nådde hun ikke, men markerte seg såpass at hun ble hanket inn i den da ukjente drammensgruppa Donkeyboy for å synge på det som skulle bli to gigantiske gjennombruddshits: «Ambitions» og «Sometimes».

21 år gammel har Dale med andre ord allerede vært på banen en stund og utrettet en hel del, men det er likevel først nå vi får det alle har ventet på i spenning: Den store solodebuten.

Egen agenda

«Lemoyne Street» er spilt inn med Øystein Greni i hans studio i Los Angeles (tittelen er hentet fra gateadressen), og det første som slår en med plata er at det ikke er særlig rart Dale la Donkeyboy-samarbeidet bak seg for å prioritere solokarrieren.

Låtene hun lager selv er nemlig i et ganske annet format. Sittende ved pianoet maler hun med den karakteristiske, dype stemmen ut melankolske popmelodier med et par tær i jazzen og et aldri så liten hint av en artist som Regina Spektor.

Lydbildet fylles ut med et behersket band, tidvis bare myk perkusjon, diskrete strykere eller en sart trompetsolo.

Stemningsfulle låter

I det spartanske åpningssporet «The Forest», milde «Me And My Friends» og repetitivt jazzpopluntende «The Road» gir dette fine, personlige og stemningsfulle låter.

«Children Of The Sun», tittelsporet fra EPen tre av låtene her er hentet fra, er imidlertid den eneste som treffer midt i blinken, med sin tydelige beat og en friskt boblende orgellinje.

Resten av låtene mangler litt for ofte finessen og det lille ekstra som får dem til å utmerke seg, og kompmessig har de det med å skli ut i den pregløse flinkisfella.

Dette henger selvsagt sammen med at både tekster og melodier enkelte steder avslører at låtene til dels er skrevet i veldig ung alder, helt tilbake til Dale først ble kjent. Det er rett og slett noe litt for enkelt over dem.

Betryggende identitet

Da er det godt at Linnea Dale fortsatt har god tid til å la potensialet sitt utvikle seg.

Hun etterlater dessuten ingen tvil om at hun i motsetning til hva man kunne fryktet er en artist med egen identitet.

Det er rett og slett betryggende at en som startet karrieren i TV-maskineriet så tidlig, for så å bli plassert som gjestevokalist i noen andres band, kommer ut på andre siden med en så tydelig idé om hva det er hun vil holde på med.