Tre ganger har jeg blitt nektet innreise i et land. Den tyske demokratiske republikk, kort kalt DDR, var, etter ordre fra ministeren for statssikkerhet, som het Mielke, først ut. Og det var han, som flere år senere opphevet forbudet, men ikke uten å beordre forsterket observasjon av personen som var klassifisert «som ødeleggende element» under de ventede innreisene.

Da min kone og jeg i 1986 i flere år bodde i den vest-bengalske hovedstaden Calcutta, ble vi, med begrunnelsen «uønsket» nektet innreise i Burma. I begge tilfeller var det den vanlige praksisen i diktaturer som ble fulgt.

Nå er det innenriksministeren i et demokrati, i staten Israel, som straffer meg med et innreiseforbud og begrunnelsen for tvangstiltaket han selv har iverksatt, minner meg - i tonefallet - om avgjørelsen til minister Mielke. Likevel kan han ikke hindre meg i å holde i live de for meg fruktbare minnene fra flere reiser i Israel. Fortsatt er stillheten i den judeiske ørkenen meg nærværende. Fortsatt anser jeg meg som ubrytelig forbundet med landet Israel. Fortsatt samtaler jeg med Erwin Lichtenstein, den siste lederen for den jødiske menigheten i min hjemby Danzig. Og fortsatt hører jeg lyden av de endeløse nattlige disputtene med venner. De kranglet (etter den seiersrike krigen) om framtiden til landet sitt som okkupasjonsmakt, men var også fulle av bekymring, som førti år senere har utviklet seg til en truende fare.

DDR finnes ikke lenger. Men som atommakt av ukontrollerte dimensjoner anser den israelske regjeringen seg som egenrådig og har til nå ikke vært åpen for noen formaninger. Kun i Burma finnes det en liten kime av håp.

Oversatt av Erle Marie Sørheim