Det er alltid litt forventninger knyttet til stevnemøte nummer to - hvis det første var bra, vel å merke. For ganske nøyaktig ett år siden besøkte Robinson og Fredag den da nyåpnede franske bistroen Le Benjamin. Det resulterte i fem stjerner og en lang rekke superlativer. Men tida er lunefull. Hvordan ville gjensynet arte seg? Hadde følelsene kjølnet siden sist?

- Vi får se. Det er i hvert fall ikke noe i veien med mottakelsen, sa Robinson, etter at hovmesteren hadde tatt vel imot Magasinets utsendte.

- Man får nesten følelsen av å være gamle, gode bekjente, sa Fredag.

- Den følelsen hadde jeg også forrige gang. Se ikke bort fra at å behandle gjester slik er regelen her, snarere enn unntaket, sa Robinson.

Le Benjamin er ingen stor restaurant, men den er populær. Fremdeles er det smart å bestille bord i forkant. At tradisjonell fransk mat treffer så godt, er ikke akkurat en bombe.

- Os à moelle gratiné. Foie de veau. Escargots. Bouillabaisse ...

Fredag leste høyt fra menyen og stønnet lykkelig.

- Jo da, det høres bedre ut enn margbein, lever, snegler og fiskesuppe, sa Robinson. - Men gjort på klassisk fransk manér, smaker det fantastisk.

Om menyen var aldri så fristende: Denne gang ble det satset på dagens femretters. Det skulle vise seg at 530 kroner var godt investerte penger.

Hovmesteren, som driver stedet sammen med sin kokkemann, kunne fortelle at dagens tilbud besto av salat med stekt kyllinglever; rødspette og krabbekake med hollandaisesaus (spisset med litt rød chili og koriander); vaktler med ovnsstekt potet, kremet spisskål, ristet steinsopp og sennepssaus; samt oster og dessert - som denne kvelden var vannbakkels fylt med espressois og lakriskaramell.

Vinutvalget er solid og prisspennet stort. Her er det fullt mulig å finne godsaker, både for dem med slunkne lommebøker og for dem som har gullkort tilknyttet representasjonskontoen. Robinson og Fredag endte opp med et par glass husets hvite (kr 69), til de første rettene, og ei flaske Leroy Bourgogne fra 1999 (kr 550). Med dens fine balanse av fruktighet og jordsmonn, skulle den vise seg å passe godt til både vaktler og ost.

- En utfordring, sukket Robinson, som i motsetning til Fredag forsøkte å spise sin vaktel med kniv og gaffel. Magasinets utsendte hadde på dette tidspunktet kost seg med salat og gledet seg over den lettstekte rødspetten. Men vaktler er ikke bare vanskelige å lage - de har en lei tendens til å bli tørre - de kan også være litt trøblete å spise.

- Slutt å tulle, bruk fingrene, sa Fredag. - Hvis ikke går du glipp av mye av den smaksfesten denne lille fuglen er.

Hovmesteren, som akkurat kom forbi, ga Fredag full støtte. Og Robinson, som gjerne ville ha med seg hver eneste fiber av det møre, men saftige kjøttet, la fra seg bestikket.

- En nytelse. Og tilbehøret er akkurat slik det skal være, smakene er finstemt i forhold til hverandre, balansen mellom syre, sødme og salt nær perfekt. sa Robinson og tørket fingrene i servietten.

- Det er dekkende for alt vi har fått så langt, slo Fredag fast. Robinson nikket.

Osteutvalget var ikke så veldig omfattende, men de tre - en Tête de Moine, som skal skrapes og serveres i delikate krøller, en smaksrik chèvre og en nydelig Bleu d'Auvergne - gjorde jobben. Desserten bekreftet helhetsinntrykket.

- I særklasse. Hyggelig betjening, faglig dyktighet på aller høyeste nivå, nydelig mat - til en forholdsvis sympatisk pris, oppsummerte Fredag.

- Dette var like bra som sist. Noen ganger stemmer førstegangsinntrykket, sa Robinson. - Jeg kommer gjerne tilbake for å sjekke om inntrykket holder seg like bra tredje, fjerde - og tiende gang.•

robinson&fredag@dagbladet.no