PÅ en lukket Köln-trening tre dager før sesongstart i Bundesligaen, var det mulig å ane at Ståle Solbakken sportslige prosjekt i den klubben var av det svært ambisiøse slaget. For der bak tomme tribuner, piggtrådgjerder og tette hekker på FC Köln-senteret Geissbochheim rett før poengalvoret begynte marsjerte Ståle med hele spillertroppen sin fortsatt ute på gresset. Sammen skulle de gå inn det nye soneforsvaret sitt.

Har du drevet litt med fotballtrening og spillprinsipper vet du at det er i seineste laget. Det visste selvsagt Ståle også, men han hadde ikke noe valg etter forgjeves å ha øvd inn tilnærmet sonespill gjennom hele sommeren:

•• Det er tross alt denne systematikken som har gjort ham til en internasjonal mestertrener.

Og som gjør at han kan fortsette som fotballtrener med lett hjerte og en enda klokere hode.

I DAG har en og annen fotballmener plassert Solbakkens fall i FC Köln som enda et nederlag for norsk sonefotball og alt dets drilloske vesen. Det er en misforståelse av Ståles posisjon som trener.

Han er ingen fantast på sidelinja. En Drillo-elev som overlever fem år som sjef for Danmarks mest populære lag, er pr. definisjon en dreven pragmatiker. Slik brukte ikke Ståle sitt private taktiske kart til å forandre terrenget rundt, men lot helst terrenget bestemme veivalget.

Prosjektet i FC Köln var med andre ord ikke noe korstog for en kjent norsk spillestil. Det var i stedet en fin mulighet for en taktisk flink trener til å teste fotballideene sine på en spillerstall med Bundesliga-kvalitet.

ETTERPÅ er det godt mulig å konkludere med at Köln-stallen sesongen 2011/12 bare nesten holdt denne kvaliteten. Det kommer an på øynene som ser. I et virvar av skader, karantener og utenomsportslig bråk gjennom dette året blir lett den ene forklaringen like god som den andre.

Ståle Solbakkens problem i forhold til å beholde denne jobben, er at han ikke driver fotballgjerningen sin slik. Yrkesmessig er både han og medhjelper Bård Wiggen hardt arbeidende systematikere. I fotballsirkuset er det tidvis trange kår for dem. Mer dramatisk er ikke denne avgangen.

DERFOR teller etter hvert all den menneskelige kunnskapen fra Köln-tida mer enn de millionene Ståle får med seg for tort og svie. Erfaringene gjør ham til en bedre trener. Ikke fordi han; som denne klisjeen antyder, har gjort alt riktig underveis, men fordi han har fått prøvd både egen spillestil og egen pedagogikk mot en ny type spillergruppe og i et ganske annerledes tysk arbeidsmiljø.

Hvordan han nå får brukt alt dette, er en annen sak. Det internasjonale markedet for norske fotballtrenere er naturlig nok lite. I så måte var Ståle Solbakkens Bundesliga-eventyr en pionerferd, og det er alltid lettere å gå videre fra toppen av en tabell enn fra bunnen.

Men aller lettest er det å gå videre som den du har lyst til å være.

DET var der Ståle Solbakken lyktes best som Köln-trener.

For det var den ferske norske treneren som på en klossete tysk direkte tok ansvaret da sesongen startet med dårlige kamper, han som fort vant Lukas Podolskis tillit gjennom modig å utfordre superstjernen sin ved å velge en annen kaptein og han som beholdt den åpne, tydelige tonen til folk flest gjennom hele denne turbulente ferden.

I lengden er det vel så gode resultater som de du lett kan lese nær bunnen av Bundesliga-tabellen.