KUL KULTHELT: «En herre med bart», med minihiten «Je har itte bruk for giftering» kom i 1985. Nå er Eldar Vågan tilbake på plate under eget navn. Foto: Steinar Buholm.
KUL KULTHELT: «En herre med bart», med minihiten «Je har itte bruk for giftering» kom i 1985. Nå er Eldar Vågan tilbake på plate under eget navn. Foto: Steinar Buholm.Vis mer

Eldar Vågan er en sjanger i seg selv

Første soloplate siden 1985.

ALBUM: Det pågår en ulmende renessanse for Vazelina Bilopphøggers' årgangsplater. Det kresne musikkmagasinet ENO skriver om dem, en indikasjon på at Vazelinas tradisjonelle plassering i bygderevy-/tulleband-/guilty pleasure-kategorien er oppe til revurdering — av en generasjon der Vazelinas musikk assosieres med den mest ubekymrede barndomsnostalgien.

Litterært univers Det er heller ingen tvil om at Eldar Vågans tekster — helt siden Vazelinas debutalbum «24 timers service» i 1980 — utgjør et konsistent univers med et rikt typegalleri og en heimstadskoloritt med helt åpenbare litterære kvaliteter. Mye 50-tallsrock, hjembrent og høgging — men med ensomhet og en avmålt melankoli sprinklet over det hele. Kjell Aukrust møter Bent Hamer bak Esso'n.

Vågan er dessuten en ekte gitarhelt, hvilket ofte er blitt overskygget av humor og tett assosiasjon til revyscenen — det klassiske Øystein Sunde-syndromet.

27 år siden sist Det er altså noe av en begivenhet når Eldar Vågan nå begår en «gjør-det-selv»-soloplate, hans første i eget navn siden «Trouble» (1982) og «En herre med bart» (1985). Barten er fortsatt pertentlig kantklipt.

« «Leva livet (som Eldar i en Elvis-film)» »

Eldar Vågan

5

Plateselskap

Kapping/Big Dipper

Han synger med den stemmen han har, og man kan selvsagt dagdrømme litt om hvordan dette kunne ha hørtes ut i samspill med yngre retrokompetente krefter. Men det er samtidig en rutinert stilsikkerhet som gjør det som trengs for det medrivende låtmaterialet, som jevnt over holder vintage Vågan-kvalitet.

Elvis-fantasi Noen av høydepunktene: Elvis-fantasien i tittelsporet er et utmerket eksempel på hvilken suveren pastisjhåndverker han er, her går han for den tidlig 70-talls «Burning Love»-følelsen med stort hell. «Neonlys på Carl Johan» har et smukt ekko av countrystandarden «Streets Of Baltimore» og «En spiss millimeter grammofonstift» er vinylnostalgi filtrert gjennom det første platekjøpet, «Grand Hotel» med Procol Harum — komplett med 19 sekunders med «Fires («Which Burnt Brightly)» som intro.

På tekstfronten er det bare å gå på énlinjerjakt — Vågan skildrer ensomme bygdemenn og hårfjerningsritualer, dårlige veier på Toten og hverdagsbanaliteter med lune spissformuleringer og den karakteristiske hårfine balansen mellom bløte vulgariteter og knusktørr satire. Vågan er en sjanger i seg selv.