• Lillestrøm - Vålerenga 1-1.

IRONISK NOK spilte Vålerenga sin klart beste kamp for sesongen, men burde ha tapt.

Rent poengmessig har denne sesongstarten sprettet Oslo-lagets vei. På Åråsen vant hjemmelaget sjansestatistikken med 13 - 6, inkludert de fleste av de aller feiteste mulighetene. Men det er fortsatt lov å ha en god keeper.

Dessuten ser Björn Bergmann Sigurdarson litt bedre ut enn han er.

DET siste er mest fordi han ser formidabel ut som spiss. Sigurdarson er en kraftpakke av fysikk, hurtighet og balanse som brøyter fram sjanser av det meste. Men altså ikke mål.

På Åråsen skyldtes det litt at VIF-målmann Lars Hirchfeld var smartere i to avgjørende dueller, men enda mer at 21-åringen fortsatt mangler ro i avslutningsøyeblikkene. Der blir det meste litt for eksplosivt uansett tid og rom. Det er et problem som Björn må løse om den internasjonale fotballkarrieren hans skal bli like stor som den lover.

Men også om LSK skal begynne å vinne kamper.

RIKTIGNOK er ikke Sigurdarson alene om å sløse med sjansene;innbytter Luke Rodgers bommet aller grovest alene fra fire meter, men det er islendingen som naturlig kommer til de største sjansene. I hvert fall så lenge Johan Andersson etter alle skadeavbrekkene må jobbe for å komme opp på nivået fra gullsesongen i Stabæk.

Slik blir det foreløpig mye nesten med LSK. Laget har ennå ingen kollektiv offensiv rytme, og er sårbare bakover med en midtbane som ofte glipper rett foran stopperne pluss et forsvar med svakt tempo.

FOR nok en gang ble LSK-forsvaret tatt på farta. Det er ingen svakhet som forsinner med det første. Klubbens ellers beste defensive spillere mangler tempo til å henge med mange av Tippeligaen raskere spisser. Det gjør at det kamp etter kamp blir værsågod inn i  bakrommet for motstanderne.

Mot VIF var det mest synlig rundt høyrebacken Jesper Westerberg. Her møtte den rutinerte svensken unggutten Håvard Nielsen, og var sjanseløs i hver eneste løpsduell. Samtidig slet stopperparet Nystuen/Kippe mot Marcus Pedersen pluss de fleste VIF-spillerne som fikk komme i full fart gjennom forsvarsrekka. For eksempel da Westerberg opphevet offsidegrensa etter 30 sekunders spill slik at Martin Pusic kunne løpe inn 0 - 1.

Akkurat da lignet ikke dette på en ganske hyggelig LSK-kveld.

AT det likevel endte greit, skyldtes skaden til Andre Muri og manglende stabilitet i Oslo-klubbens egen fotball. Med Muri ute etter bare noen minutter mistet VIF både dødballkraft og autoritet i forsvarsspillet. Da hjalp det bare halvveis at gjestene endelig var blitt mye flinkere til å følge sin ambisiøse offensive plan.

For der VIF ikke våget være seg selv i den første bortekampen på fint kunstgress mot Strømsgodset, var den ballholdende offensive fotballen tilbake på vårgresset på Åråsen. I de lange periodene dette spillet satt, ble hjemmelaget løpende hjelpesløse imellom. Dessuten var det variasjon nok med pasninger bak LSK-forsvaret til at VIF jevnlig fikk utfordret vertenes svakeste punkt.

DET var i disse gode periodene det hadde vært fint med offensive backer. Martin Andresen bruker helst ikke sånt. Dermed ender laget hans tidvis opp med et for trangt angrepsspill nettopp mens selve ballholdet er på sitt aller beste.

Denne svakheten var mest synlig i andreomgangen som VIF rent spillemessig dominerte fra start. At denne omgangen likevel endte 2 - 7 i sjanser er til ettertanke. Rent pasningsmessig var dette en kamp der VIF egentlig ikke hadde trengt flaks for å dra hjem med ett poeng.