Han dytter den siste 50-pencen inn i strømboksen, hører den faller med et klirr, før den eneste lyspæra som fortsatt fungerer sprer et svakt lys i rommet.

Det lukter kattepiss fra gangen. Fukten henger tjukt i leiligheten, kaffeboksen i hjørnet vokser mugg. Han lukker døra bak seg, presser limbåndene på plass langs dørsprekkene og hører trekken hyle etter å komme seg gjennom. Magen skriker etter mat.

Det er London 1983, Morten Harket er 23 år, og det er ingen som vet at han er tom for penger.

Oslo, 2012:

—Hei. Morten, sier han og strekker fram hånda.

Stor, stram, slank og med pudderbrune kinn kommer Morten Harket inn på restauranten, og har ingen tid å miste:

—Kan vi ta bildene med en gang?

På fredag ga han ut «Out of my Hands», sitt femte soloalbum, og det første etter at a-ha ga seg. Coveret, som viser silhuetten av hovedpersonen i bar overkropp i et basseng, ligger på bordet mens han ber servitøren om biff — uten pommes frites og peppersaus, men med asparges, rotgrønnsaker og «litt smør eller olje».

Tiden i London er et helt liv siden, men han husker det fortsatt. Rønna som han delte med Magne Furuholmen og Pål Waktaar. Pengene som tok slutt.

—Vi begynte faktisk å sulte i en periode, sier han.

—Jeg husker jeg ble litt urolig en gang, for jeg holdt på å miste bevisstheten ute på gata. Jeg visste det var fordi jeg manglet næring. Vi hadde nådd enden på tauet.

—Hvor lenge pågikk det?

—Et års tid kanskje. 1983 var et spesielt år. Jeg skjønte at jeg var nødt til å vurdere å begynne å stjele mat. Vi hadde ingen måte å få tak i mat på, så jeg vurderte det virkelig. Men så traff vi Terry Slater.

Slater er mannen som oppdaget a-ha-gutta og ble gruppas første manager. Resten er en velkjent popfortelling som strekker seg over 25 år og en hel verden. Fortsatt kan alle synge «Take on me», sangen som ga dem førsteplass på Billboard-lista. Seks år etter debutalbumet «Hunting High and Low» satte de verdensrekord i antall solgte billetter til én konsert da de fylte Maracanã stadion i Rio De Janeiro med 198000 betalende tilskuere. Rekorden står fortsatt.

Til sammen ble det 25 år, ni studioalbum, triumfer og hitlåter, krangler og pauser. I 2010 takket de for seg med verdensturné.

—Det er et faktum at vi kunne ha blitt større. Det er mange i bransjen som mener det, ikke bare vi. Vi kunne ha valgt annerledes og vært strategiske, men vi har aldri tenkt karriere. Vi kunne reagert annerledes på det massive jaget etter alt som ikke handlet om musikk. Men vi snudde ryggen til det ungdomsbladene ville fokusere på.

—Det overflatiske?

—Ja, slike blader er veldig trange og fokuserer bare på det overflatiske. Men det tok aldri slutt og var ikke mulig å slippe unna. Til slutt tok det lufta ut av oss.

Solbrun brystkasse under en halvåpen, hvit skjorte. Luggen henger fortsatt bølgende nedover panna. Å se seg trøtt på popbransjens utseendefokus er oftest noe kvinnelige artister uttaler seg om.

Harket mener det er like mye press på de mannlige.

—Ja, ja. Det du som mannlig popstjerne opplever, er det rene objektpresset som kvinner generelt opplever.

—Hvordan forholder du deg til det i dag?

—Hva mener du?

—Hvor bevisst er du ditt eget utseende?

—Jeg tror ikke jeg gjør intervjuer uten at dette dukker opp. Jeg må hele tiden svare for hvorfor jeg ser yngre ut enn jeg er. Også letes det hele tiden etter tegn til aldring hos meg. Jeg har aldri likt den type fokus.

—Påvirker det deg?

—Hvis jeg ikke liker det, så påvirker det jo. Det tærer på tålmodigheten. Det er et faktum at jeg bruker ekstremt lite tid på det. Men det påvirker hvor fri jeg føler meg, når jeg går inn i et rom og folk vil ta bilder og lete etter akkurat de tingene. Det skytes etter meg hele tiden, og det skytes på de samme stedene. Føler jeg meg fri? Nei. Er jeg fri? Nei. Påvirker det hvordan jeg har det? Ja, selvfølgelig.

Harket vokste opp i Asker i et religiøst hjem, som nest eldst i en søskenflokk på fem. Det var ingen hjemme som visste at Morten fikk juling på skolen. Men slik var det. Mobbingen pågikk fra han var 9 til 12 år, og var like mye psykisk som fysisk.

—I perioder fikk jeg bank hver dag. Det var en gjeng som var dominant og styrte premissene, også hadde du en rekke medelever som ikke tok del i det, men heller ikke grep inn. Det å oppleve det angrepet på meg og min person, hvordan jeg var og tenkte, og ikke minst hvordan flere voksne unnlot å gripe inn når de så hva som skjedde, det har påvirket hvem jeg har blitt. Det tråkket på livsviljen og livslysten min, og gjorde at jeg trakk meg mer inn i meg selv.

—Hvorfor ble du mobbet, tror du?

—Fordi jeg var frittalende og full av nysgjerrighet på ting. Jeg pratet i vei, og sa ting som ikke var konforme. Men dette var også stor grad av tilfeldig plukking. Det ligger jo drifter i oss. Ungene i den gjengen opplevde en rus gjennom oppmerksomheten mobbingen ga. Men det var harde år. Absolutt. Jeg opplevde i veldig sterk grad å stå utenfor flokken.

Akkurat det har ikke endret seg. Morten Harket er og blir en outsider. Det er som om det ikke er plass til han noe sted. Ikke i denne byen, ikke i dette landet. Det er ingen steder å gjemme seg.

—Det er ingenting som har forberedt meg mer til et liv i rampelyset enn åra med mobbing. For det er akkurat det samme som skjer når du blir kjent. Du støtes ut av samfunnet. Alt forandrer seg.

—Ble du tvunget til å bli en einstøing?

—Du kan tenke deg selv, når det ikke er noen steder du kan gå og bli møtt, vurdert og tatt hånd om som en hvilket som helst annen person. Det er det som er tungt å håndtere. Du mister gata, butikken, alt utenfor ditt eget hus. Også hjemme må jeg håndtere det, for alle som bor med meg må også håndtere det.

—Men det er verdt det?

—Er livet verdt det du gjør? Det er ikke lett å svare på. Vi snakker om berømmelsens pris og hvor vidt det er verdt det. Jeg sutrer ikke over det, men jeg kan snakke om det nå etter 30 år. Jeg har aldri likt berømmelsen. Det er verdt det når det gir mening, men ellers er det ikke verdt det. Virkelig ikke. Det er en ren, betydelig utgift. Men jeg gjør det likevel, for det er musikk jeg driver med og det tror jeg på.

—Vurderer du noen gang å tre ut av rampelyset og gi opp musikken?

—Jeg vurderer det hele tida.

Når han ikke er på turné eller i studio, bruker han ingen tid på musikk. Han hører ikke engang så mye på det.

—Hjemme hos meg finner du ingen spor etter hva jeg driver med. Du ser ingen gitarer på veggene.

—Ingen gullplater?

—Ingenting. Jeg vil ikke ha det, og jeg vil heller ikke dytte det på andre som bor der og har huset som sitt hjem. Der er vi bare oss.

Med samboer Inez Andersson (47), som tidligere var hans personlige assistent, har Harket datteren Carmen (3). Ellers har han fire barn i alderen 9 til 22 år fra to tidligere forhold.

—Å være fembarnsfar er noe jeg bare er takknemlig for. Og jeg er ikke annerledes enn andre fedre, det er mange som har jobber hvor de må ofre mye.

—Men du må ha vært mye fraværende?

—Ja, men det prøver jeg å regulere veldig strengt. Det skal mye til å få meg vekk hjemmefra mer enn 14 dager av gangen. Om det så bare er én dag før jeg drar ut igjen. I løpet av konsertåret med a-ha i 2010 tøyde vi betydelig på de rammene. Da var vi avhengige av at de vi lever sammen med også gikk inn i prosessen og ville det. Men jeg syns aldri det er greit å ofre tida med barna, og er mye strengere på det nå enn jeg var i yngre dager.

—Er det noe du ville gjort annerledes?

—Ja. Ikke mye, men noe. Jeg levde lenge i villfarelsen om at du ikke kan booke tid med ungene dine, som du booker er oppdrag. Men det er akkurat det du må gjøre, for hvis ikke er det andre ting som tar den plassen i kalenderen. Det var mange år hvor jeg ikke booket tid med barna, for jeg syntes det var en kynisk tilnærming, men det er det ikke. Det er ingenting i mitt liv jeg kan peke på som har høyere verdi enn barna.

Harkets spirituelle side har bare vokst seg større gjennom åra. Gjennom sin faste healer Jan Jacobsen har han endret sin tilnærming til verden.

—Hvorfor prøvde du healing?

—Noen jeg kjente godt sa jeg burde prøve det. Jeg er veldig nysgjerrig av natur, men samtidig kommer jeg fra en oppdragelse som i utgangspunktet har vært skeptisk til det alternative. Men siden jeg har sett at healing fungerer, har det tvunget meg til å være mer ydmyk overfor alt alternativt. Før feide jeg det vekk kategorisk, men det gjør jeg ikke lenger. Det er overlegent tydelig at det finnes en kommunikasjonsform i verden som vi ikke forstår, og som healing er en del av. Det jeg har sett innenfor healing, og det er ganske mye, gjør at jeg ikke har anledning til å tvile på om healing funker.

—Hva overbeviste deg?

—Jeg opplevde at noen kan påvirke kroppen min på avstand. Jeg sto og så på at noe som ikke var mulig skjedde om og om igjen. Jeg har sett like mye til den telepatiske siden ved det som når du er i samme rom.

—Hva har healing hjulpet deg mot?

—Forkjølelse, sår hals, matforgiftning, sånne ting. Det er påfallende hvor naturlig det oppleves å bli healet. Det er ikke noe hokus pokus, det bare virker. Når jeg er på turné eller i studio, hvor belastningsnivået er stort, så er det healing som har hjulpet meg som artist gjennom 30 år, ikke den klassiske medisinen.

Harket snakker lenge nå, og beveger seg over i universets opprinnelse og «nullpunktet i kvantevakuumet». I det store og hele mener han at det er mye som ikke er som vi tror.

—Vi er for kjepphøye i vår sivilisasjon og om hvordan vi har kommet fram til verdensforståelsen på. Og i diskusjonsforumet rundt healing er det påfallende mange mennesker med bastante meninger om noe de egentlig ikke kan uttale seg om. Det er helt usannsynlig at universet har blitt det det er helt av seg selv. Jeg er overbevist om at det finnes bevissthet bak vår virkelighet.

Nysgjerrigheten har alltid styrt Morten Harket. I tolvårsalderen var det noe med sommerfugler som traff ham med voldsom kraft. Han begynte å løpe etter dem når han fikk øye på dem. Mistet dem aldri av syne.

—Flygemønsteret deres er designet for at du skal miste dem av syne. Du må lære deg ikke å se direkte på insektet, men følge skyggene. Øynene mine vil alltid registrere dem.

—Hvordan lærte du det?

—Jeg oppdaget det selv.

—En ekte sommerfugljeger, altså?

—Det skal jeg love deg at jeg var den gang. Hvis jeg noen gang har trent, så var det i de åra der. Virkelig god kondistrening. Jeg fanget dem, avlivet dem med eddiketer, og spente dem opp på et brett.

—Er de ikke finest når de flakser rundt?

—Jo, men den gang var jeg helt nødt til å se dem på nært hold og studere dem. Det var en drivkraft som var veldig intens, og den overskygget motforestillingene mot å avlive dem. I dag vet jeg hvordan jeg skal holde dem og håndtere dem uten å ødelegge dem. Det er jeg god på.

Han skjærer fettet ut av kjøttbiten.

—Så i dag fanger jeg dem, observerer dem på nært hold, og så slipper jeg dem fri.

tam@dagbladet.no