(Dagbladet Søndag): Lukk øynene og forestill deg hvordan hovedstaden i Kasakhstan ser ut.

Hva ser du for deg? Gamle, falleferdige bygninger?

Kjedelig, sovjetisk arkitektur? Borat-liknende tilstander og mat som ikke holder mål?

I så fall: Glem det.

På bare noen år har Kasakhstan fått en av verdens mest moderne hovedsteder.

Navnet er Astana.

- Velkommen til Kasakhstan

Jeg står ved foten av Baiterek-monumentet, et 97 meter høyt tårn og et av de fremste blikkfangene i sentrum av Astana.

Den lille gruppa som ønsker meg velkommen, noen familier bestående av foreldre, barn og besteforeldre, er selv turister.

Det er en stor dag for dem.

Nærkontakt med presidenten

Hele den lange veien fra utkanten av det svære landet (verdens niende største) har de kommet, for å besøke Baiterek-tårnet.

I toppen kan man visstnok ha nærkontakt med selve den kasakhstanske presidenten.

Vi tar heisen opp.

La gullegget

Baiterek er en hvit stålkonstruksjon som skal forestille et tre.

Tårnet henspiller på den kasakhstanske legenden om den mytiske fuglen Samruk, som hvert år la et gullegg i toppen av en poppel.

Vel inne i «gullegget» stiller vi oss i kø til det som er severdighetens høydepunkt, i bokstavelig og overført forstand: En gullklump med avtrykket av hånda til landets president Nursultan Nazarbajev.

Laget teksten selv

- Oj!

En liten gutt som står foran meg i køen, rykker til idet han legger hånda sin i det nevestore avtrykket.

Når man gjør det, spilles nemlig Kasakhstans nasjonalsang på full guffe fra høyttalerne på veggen.

Teksten har presidenten skrevet selv.

At Nazarbajev er Kasakhstans sterke mann, er det liten tvil om.

Ny hovedstad

Han har sittet ved makten helt siden landet ble selvstendig etter Sovjetunionens fall i 1991, til hyppig kritikk fra vestlige medier.

Astana er selve gullegget hans.

I 1997 tok han initiativ til å bygge en splitter ny hovedstad på steppene (og dét er grunnen til at Baiterek er nettopp 97 meter høyt).

Fra før av lå det bare en støvete, liten provinsby her.

Nå er innbyggertallet mangedoblet.

Fred og forsoning

Ved hjelp av betydelige olje- og gassinntekter, har Kasakhstan vært i stand til å betale noen av de fremste arkitektene i verden til å tegne det ene spektakulære bygget etter det andre.

Flere av dem kan man se fra Baiterek: Det nye presidentpalasset, og litt lenger bort «Palasset for fred og forsoning», en pyramide der Nazarbajev hvert tredje år samler lederne for de største verdensreligionene til dialog.

Enda lenger borte ligger Khan Shatyr, verdens største teltstruktur.

Symbolkraft

Lord Norman Foster, Englands mest prisbelønte arkitekt, står bak de to sistnevnte byggene, som demonstrerer president Nazarbajevs sans for symbolkraft.

I et land som Kasakhstan, med en lang nomadisk tradisjon, er teltet nærmest et ikon.

Men Khan Shatyr er et ultramoderne telt, som huser et luksuriøst kjøpesenter.

- Uvirkelig utsikt

- Hva synes du om utsikten? spør jeg en mor som akkurat har tatt bilde av sønnen sin, sprekkeferdig av stolthet med den lille hånda si i presidentgullklumpen.

- Den er nesten uvirkelig, sier hun.

- Jeg var her for noen år siden også, men nå er byen helt forandret. Det er nesten som nye skyskrapere skyter opp hver dag. Jeg er litt stolt over at et så ungt land som Kasakhstan har klart å bygge denne spesielle byen, sier hun, og trekker meg bort til en miniatyrmodell i den ene enden av gullegget.

- Se her! sier hun, og peker på tegnebrettet som viser hvordan hovedstaden ser ut og hvordan den kommer til å se ut.

I 2030 er det meningen at alt skal være ferdig.

Humoristisk skyline

Astanas skyline er virkelig spektakulær.

Noen andre bygninger i horisonten bortenfor Baiterek viser at byens arkitekter har sans for ikke bare symbolikk, men også humor:

Finansdepartementet er formet som et dollartegn og den store velodromen, hjemmebanen til det verdenskjente sykkellaget med samme navn som hovedstaden, har fasong som en sykkelhjelm.

Lyrisk bygningskompleks

Enda et bygningskompleks, som nordmenn vil nikke gjenkjennende til, er mer lyrisk.

Det består av tre blågrønne skyskrapere med navnet «Nordlys».

Når lyset fra sola treffer bygningenes overflater, er det som de danser.

Innendørs strand

Vel nede på bakkenivå, litt ør og fortumlet, går ferden videre til Khan Shatyr.

Det aller mest bemerkelsesverdige det gedigne, transparente teltet har å by på, finnes utvilsomt i toppetasjen.

Her kan nemlig de av byens innbyggere som har råd til det, boltre seg på en innendørs strand, der temperaturen året rundt, også om vinteren, er mange og tjue grader.

Bugner av restauranter

Men jeg er ikke kommet hit for å ligge på stranda, men fordi det rumler i magen.

I Khan Shatyr kan matbehovet dekkes av italienske, franske og japanske restauranter.

Men hvorfor ikke prøve noe lokalt?

Kasakhstanske mattradisjoner

I fjerde etasje finner jeg den kasakhstanske restaurantkjeden Assorti, og før jeg rekker å be om en meny, blir jeg nærmest dratt ned til et bord der en gjeng ansatte sitter og feirer at restauranten nylig har åpnet.

De vil gjerne lære en nordmann om kasakhstanske mattradisjoner:

- Dette er «lagman», sier direktøren Rysty Izmailova, og peker på en bolle med pasta.

- Dette er «plov», en risrett med kjøtt og rosiner, og her har vi «besbarmak», hestekjøtt med løk, sier hun.

I øyekroken registrerer jeg at et sauehode også pryder det bugnende bordet, men slikt har vi jo hjemme også.

Nasjonalrett

Så jeg går løs på «besbarmaken», som er Kasakhstans nasjonalrett.

Det smaker forbausende godt.

Porsjonene er digre.

- Du lurer på hvordan en liten kvinne som meg kan spise så mye? spør Ismailova midt i en munnfull; hun har sett spørsmålet i øynene mine.

- Husk at vi i Kasakhstan har levd som nomader i århundrer og vært vant til å tilbakelegge lange strekninger uten mat. Så når sjansen først byr seg, spiser vi det vi kan! sier hun og ler.

Presidentens kultursenter

Litt seinere, god og mett og knapt i stand til å gå, drar jeg til dagens siste destinasjon: «Presidentens Kultursenter», et av byens museer.

Transporten tar Bulat seg av, en kasakhstaner på noen og tjue som livnærer seg av å kjøre turister.

Han slipper meg av ved inngangen, som, ikke overraskende, er prydet med Nursultan Nazarbajevs ord: «Hele historien til det kasakhstanske folk er historien om helhet og enhet».

Enhver hovedstad med respekt for seg selv, hvor splitter ny den måtte være, trenger å kunne skilte med en historie.

Så også Astana.

«Den gylne mannen»

Hovedattraksjonen i Presidentens Kultursenter er en kopi av «Den gylne mannen», eller nærmere bestemt kostymet hans - en flere tusen år gammel, overdådig dekorert krigeruniform som ble funnet i en grav i Kasakhstan.

Den gylne mannen er beviset på at landet har hatt en gyllen fortid.

I en annen etasje, side om side med nomadetelt og tepper, har allerede modeller av Baiterek-monumentet og presidentpalasset kommet på museum - uttrykk for at Kasakhstan også har en gyllen nåtid og kanskje framtid.

- Det er her det skjer

Utenfor venter Bulat.

Han har vært både i London, Paris og Dubai, viser det seg.

Best likte han seg i Dubai.

- London og Paris er utrolig flotte. Men byer som Dubai og Astana er mer spennende, de forandrer seg hver dag. Det er her det skjer, sier han.