Bassist/sanger/komponist Esperanza Spalding (27) betrakter seg fortsatt som musikkstudent. Andre kaller henne jazzens nye store stjerne. 25. mai spiller hun i Bergen.

Tips oss 2400
STORT BAND: Esperanza Spalding har med seg 11 musikere, derav sju blåsere, på turneen som skal innom Bergen. Musikalsk leder er saksofonisten Tia Fuller, kjent fra Beyoncés band.FOTO: NTB SCANPIX/ REUTERS/ROBERT SORBO

STORT BAND: Esperanza Spalding har med seg 11 musikere, derav sju blåsere, på turneen som skal innom Bergen. Musikalsk leder er saksofonisten Tia Fuller, kjent fra Beyoncés band.FOTO: NTB SCANPIX/ REUTERS/ROBERT SORBO

«Pat Metheny spurte meg om hva jeg hadde tenkt å gjøre med livet mitt. Jeg sa at jeg overveide å studere statsvitenskap. Han sa at jeg hadde talent og kunne klare meg som musiker hvis jeg arbeidet hardt, og det er det hele greia handler om.»
Esperanza Spalding om dagene på Berklee College of Music
—HVA JEG SYNES om å være rollemodell?

Den livlige telefonstemmen fra Brooklyn stilner noen få sekunder. Så:

—Hvis jeg er rollemodell for noen, er i så fall oppgaven min å dirigere oppmerksomheten deres bort fra meg og over på mesterne.

For jeg er ingen mester. Jeg er fortsatt en «student of the music» og det høres.

Platene mine, spillet mitt — alt er utforsking og øvelse. Men det finnes plater med de virkelige mesterne, hør på dem og studer musikken deres.

—Hvem er mesterne når det gjelder jazzbass?

—Mange, fra Slam Stewart og Paul Chambers til Ron Carter og Anders Jormin. Og vi skal være klar over at for hver eneste en som vi kjenner til, finnes det hundre andre som vi ikke har peiling på.

—Akter du til å forbli en «student of the music» resten av livet?

—Alle gode musikere er det. Du slutter ikke å lære selv om du blir lærer selv. Vi snakker om en prosess her, en prosess som ikke bør handle om å strebe etter suksess, men etter å utvikle sin egen skapende og kunstnerisk kraft.

LIV OG LÆRE stemmer. Esperanza Spalding har utviklet sin skapende og kunstneriske kraft med en glød og målbevissthet som bl a har resultert i fire album siden 2006?s «Junjo», hvert av dem bedre enn det foregående og med det nye «Radio Music Society» som en åpenbar klassikerkandidat.

Og: Etterstrebet eller ei har den kommersielle suksessen ombrust henne dithen at «alle» vil ha en bit av henne: Esperanza i Oscar-showet, Esperanza hos David Letterman, Jimmy Kimmel og Fredrik Skavlan, Esperanza i The New York Times, Esperanza som blikkfang for Banana Republic og Esperanza i Vogue.

Og selvsagt Esperanza på ønskelista til alle klodens konsert- og festivalarrangører med den minste snev av jazz på programmet. Moldejazz presenterte den da nokså ukjente bassisten med den ruvende afroen for et norsk publikum allerede i 2007, og hun har spilt i Norge flere ganger siden, både med sitt eget band og som bassist i saksofonisten Joe Lovanos US Five. I sommer skal hun i tillegg til sine egne turneer også gjøre konserter med bl a trommeveteran Jack DeJohnette og triojobber med de garvede utøverne Geri Allen (piano) og Terri Lyne Carrington (trommer), alt i samsvar med sitt eget råd: Lær av mesterne.

—JACK BLIR 70 i høst. Å snakke med ham er som å synge med ham: inspirerende, sier hun.

—Han er så dyp og flerdimensjonal og ser de lokale, globale, politiske, kulturelle og miljømessige aspektene i alt han snakker om. Og akkurat sånn er det å spille med ham også, du behøver ikke nødvendigvis være veldig dreven i de temaene han tar opp, men alene det å lytte og være nær den overveldende mengden av informasjon er så inspirerende og spennende — og morsomt. Det er masse humor i Jack, selv om han er aldri så seriøs og kan være en intellektuell utfordring når han virkelig tar i bruk de enorme fysiske ferdighetene han rår over i trommespillet sitt. Jack DeJohnette er kort og godt en mester!

ESPERANZA SPALDING KAN tone ned rollemodell-temaet så mye hun vil i intervjuer, men den etter hvert velkjente historien hennes og den solid jordete væremåten hennes midt i all viraken gjør det umulig å ikke beundre og respektere henne.

Hun er den afrikansk-amerikanske jenta som vokste opp i ett av Portlands røffere gjengstrøk sammen med alenemor som ga jernet for datteren og som den dag i dag er Esperanzas egen rollemodell, og hun var barnet med dårlig helse, mye hjemmeundervisning og trøblete skolegang.

Hun er også musikertalentet som så cellovirtuosen Yo-Yo Ma på tv da hun var fire, og ble så inspirert at hun lærte seg å traktere familiens fiolin mer eller mindre på egen hånd.

Året etter fikk hun innpass i The Chamber Music Society of Oregon, og ti år seinere var hun konsertmester i dette amatørorkesteret for barn og voksne. Da var tenåringen Esperanza også i ferd med å oppdage kontrabassen, funk, hiphop, blues og jazz.

Kloke musikklærere i Portland tok henne under sine vinger og hjalp henne med å få et stipend ved universitetet i byen. Derfra gikk veien videre til Boston og Berklee College of Music, et av USAs ledende jazzlæresteder, og etter tre års studier ble hun i 2005 ansatt som lærer der.

Da var hun 20, og engasjementet ble ganske raskt umulig å kombinere med den raskt akselererende utøverkarrieren.

DA BARACK OBAMA fikk Nobels fredspris i 2009, hadde hun allerede spilt i Det hvite hus, og navnet hennes dukket opp på lista over amerikanske artister som fredsprisvinneren kunne tenke seg å høre i Oslo. At konsertarrangørene plukket ut nettopp henne blant et dusin andre, skyldtes i stor grad tilfeldigheter, men hun kom, spilte under både prisutdelingen i Rådhuset og på konserten i Spektrum, der Obama ikke var til stede. Æren var betydelig, men medførte spørsmål om hvordan hun opplevde å være «Obamas favorittartist», noe verken Obama eller andre hadde fortalt henne at hun var.

HUN VAR heller ikke forberedt på reaksjonene etter at hun til alles overraskelse fikk Grammy som Årets nykommer i 2011.

Mens den skyhøye favoritten, popidolet Justin Bieber, erklærte sin skuffelse på tv, invaderte frådende Bieber-fans Spaldings Wikipedia-side med grov utskjelling og trusler.

Også i år deltok hun ved Grammy-seremonien, som både artist og prisutdeler, men i innslag som ikke ble tatt med i tv-sendingen. Derimot var hun svært så synlig i Oscar-sendingen. Foruten å spille i husbandet, sang hun «What A Wonderful World» under «la-oss-minnes-årets-døde»-sekvensen så intet øye var tørt, og ikke minst ble hun intervjuet på den røde løperen.

Det kostelige klippet ligger på YouTube og viser en komplett umusikalsk kjendisreporter i anstrengt dialog med en musiker like bekvem i celebrityrollen som en isbit i et varmeskap.

BILDET AV Esperanza Spalding som et engasjert menneske med hukommelse og holdninger trer klart fram på «Radio Music Society». Mange veletablerte musikere deltar på albumet, men Spalding har også hentet inn noen av de ukjente, lokale Portland-musikerne som betød så mye for henne i barn- og ungdommen.

—Ikke for å være hyggelig, de er med fordi de er kjempeflinke og fordi jeg hadde anledning til å gjøre det, sier hun.

—Tre av tekstene dine er samfunnskommenterende på en måte som kan minne om tidlig Dylan eller bittersøt Abbey Lincoln. «Black Gold», for eksempel, er en sang om unge afrikansk-amerikanske gutter som ikke er klar over hvilken mektig arv og tradisjon de er bærere og videreførere av, fordi ingen har fortalt dem det?

—Jeg mener at den sangen har gyldighet for alle, uansett etnisitet, kommer svaret kontant.

—Hvis du er afrikansk-amerikaner og budskapet taler til deg, well, I love you, too! Hvis du ikke er afrikansk-amerikaner og budskapet i sangen taler til deg: Flott. Desto mer kraft til deg! «Du slutter ikke å lære selv om du blir lærer selv.»